Mettemor møter massene

Oppslag i Adresseavisen om bokblogging

2012-01-30T20:41:00.000+01:00

Det er ikke hver dag jeg er i avisa. I dag var jeg imidlertid avbildet og sitert i kulturbilaget under overskriften "Bloggerne sprer boknyheter".

Min påstand var at forlagene har oppdaget bloggernes makt, og ønsker å markedsføre bøker gjennom oss som blogger. Dette bekreftes av flere forlag i artikkelen.

Dette krever selvsagt av oss som omtaler bøker i blogger at vi er nøye med å oppgi at boka er et leseeksemplar som vi har fått fra et forlag. Jeg ønsker å understreke at bøker mottatt direkte fra forlagene vil få en objektiv vurdering av meg. Har boka gode kvaliteter skriver jeg om dem, mens det som ikke imponerer omtales like oppriktig.

Selv om jeg av og til får tilbud om leseeksemplar fra forlag, vil jeg først og fremst fortsette å lese og blogge om bøker jeg selv har fått lyst til å lese. Og det er sjelden etter å ha fått en e-post fra et forlag eller å ha passert bestselgerreolene på en bokhandel. Heller er det omtale i bokprogrammer i P2, i aviser eller magasiner eller fra andre lesere jeg anerkjenner - både fra den virkelige verden og fra andre blogger - som har kommet med de gode tipsene.

Og se så, dagspressen har også makt som markedsfører. Treffene på bloggen min er på 110 treff så langt i dag - mot 15 i går. Snakk om reklame for Mettemor møter massene!

Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk

2012-01-20T23:30:00.001+01:00

Hva er vel vakrere enn et enormt kirsebærtre som står i blomst? Sart ynde. Nesten ikke til å tro, og like brått er blomstene fløyet med vinden.

Kirsebærblomst = Ubestandighet; livets skjønnhet og forgjengelighet.

I Blomstenes hemmelige språk blir hva de ulike blomstene betyr en vital del av historien.

Hovedpersonen, Victoria, flyttes fra fosterhjem til fosterhjem i løpet av sine ni første leveår. Det er vanskelig for henne å forstå at den siste fostermoren i rekken, Elizabeth, faktisk kan vise seg å være glad i henne. I redselen for å åpne opp for kjærligheten er det enklere å bruke alle midler på å trekke seg unna. Elizabeth er en skadd fugl selv, som gjør alt for å oppnå kontakt med søsteren som hun føler hun sviktet en gang.

Det skjøre og vanskelig mor-datter-forholdet er skildret med en sårhet som virker på meg. Det blir troverdig. Kan Victoria noen gang ha nok tillit til å ta imot noens kjærlighet? Svaret er vel tross alt opplagt? Eller er det mine fordommer mot det som lanseres som bestselger som slår inn med full kraft? For i en bokhandel ville jeg gått rett forbi denne boka. Både tema, markedsføring og det enkle språk uten nevneverdig motstand eller poesi virker ikke på meg.

Likevel; det var godt å drives gjennom denne boka. Fascinerende med blomstrene som brukes som symbol på følelser og moro med Victorias suksess som magisk blomsterselger. Og forfatteren greide å etablere en tone i moll som berørte meg sterkt. Derfor anbefales den også.

Takk til Aschehoug for leseeksemplaret.

Vikas Swarup: Seks mistenkte

2012-01-14T10:15:00.001+01:00

kilde

Mange kan ha motiv for å drepe en ufordragelig rikmannssønn som kjøper seg fri fra alt - til og med mord. Og myrdet blir han, den korrupte Vicky Rai, i sitt eget storslåtte selskap der han skal feire at han ble frikjent for drap.

Som tittelen ganske riktig indikerer peker det seg ut seks mistenkte. Det er journalisten Arun Advani som på spalteplass i en av Indias aviser introduserer oss for de mistenkte. Boka veksler deretter mellom historiene knyttet til de seks. Fra en presentasjon av dem, til motivene, bevisene og til slutt en løsning.

De seks personene og de ulike miljøene de presenterer gir fantastiske innblikk i ulike miljøer i et moderne India; en pensjonert byråkrat, en mobiltyv fra slummen, en Bollywood-skuespillerinne, innenriksministeren (og Vicky Rais far!), en amerikaner som kommer til India for å hente sin brud og en innfødt fra Andaman. Høres det ikke spennende ut bare det å lese om alle disse ulike personene? Jeg ble like mye drevet framover av de seks sine historier som å finne ut hvem som egentlig skjøt Rai.

Swarup greier også å veve de ulike historiene fint sammen utover boka.

460 sider med indisk krim var veldig passende romjulslektyre. Takk til Groskro for fin julegave!

Kristin Flood: I Frans av Assisis fotspor

2012-01-09T19:51:00.001+01:00

Ein svært tidleg morgon på sentralstasjonen lyste ei bok mot meg frå bokreolen på Narvesen; I Frans av Assisis fotspor av Kristin Flood.

Var det ein slags biografi? Eg les ikkje den slags bøker så ofte. Hm. Men eg vart trekt mot boka der ho stod, og - eg hadde høyrt litt om Kristin Flood, blant anna at ho arrangerer skrivekurs i Italia.

Undertittelen "Jakten på en annen rikdom" minte litt om titler på bøker om sjølvutvikling. Men saman med hovudtittelen fekk orda meir dybde.

Så eg fulgte magekjensla og kjøpte boka. (Eg har blitt meir og meir opptatt av intuisjonen, av at det første eg tenkjer, er det rette. Det er eigentleg ganske komfortabelt. Berre prøv!)

Kven var Frans av Assisi? Leder av fransiskanerordenen og munk er stikkorda eg ville kasta ut av meg om nokon spurde. Flood fortel om Frans som var son av ein rik kjøpmann i Umbria, og om ei ungdomstid med festing og overflod. På eit tidspunkt begynte Frans å gå lange turer i naturen, han søkte ro for å tenke og meditere. Til menneskene på torget i Assisi talte han om skatten han hadde funne på eine-vandringane sine i fjellet.

Etterkvart fekk Frans ry på seg for å ha vorten sprø. Det endte med at han braut heilt med livet sitt slik det var. Til og med kleda sine tok han av seg midt på torget i Assisi. No vidde han seg til ei søking. Kva er det viktige i livet? spurte han seg kanskje; kva er det som er vakkert? Og han fann ut at det vakre var ikkje fine hus og fine klede. Det vakre i menneska ligg innafor det ytre. Og denne venleiken ser ein med hjartet. Det var antakeleg møtet med ein spedalsk som opna Frans' augo - eller rettare sagt, hjarte - for denne erkjenninga.

Boka til Flood er på ein måte ei sjølvutviklingsbok. Ho brukar Frans si historie og hans "oppvaking" til å reflektere over sitt eige liv, til å finne sitt eige indre rom og til å sjå med hjartet.

Denne boka er ei pilegrimsreise for lesaren òg, og eg tenkjer at ein skal høyre på magekjensla - eller hjartet? - også tidlege vintermorgoner på ein jernbanestasjon i Trøndelag.

Takk, kjære Lina

2012-01-06T23:11:00.000+01:00

Sorgen kom til oss denne jula.

Om morgonen lille julaftan mjaua ho til meg. Sårt og hjarteskjærande. Turen gjekk til dyrlegen, og Lina vart ikkje med heim igjen.

Så da vart det slik, kjære Lina, at eg aldri meir skal oppleve deg starte opp ved postkassane når eg kjem kjørande heimat.

Aldri meir sjå deg springe foran bilen, på innsida av naboen i gulhuset sin hekk, over gardsplassen til naboen i gråhuset.

Aldri meir sit du på trappa og ventar når eg går ut av bilen.

Aldri meir tydelege krav om kven som skal ha middag først.

Aldri meir hengje så lang du er på balkongdøra for å varsle at du vil inn. No!

Aldri meir skal du liggje på magen min oppå dyna. Sørge for at eg ligg heilt i ro og kjenner varmen og den enkle gleda av berre å vere til.

Aldri meir skal du leggje deg samstundes med guten, han som treng deg for å sovne.

Aldri meir, og likevel: Du var her. Kvar dag. No er du i hjarta våre for alltid.

Takk, kjære Lina -

Steffen R.H. Sørum: Dødsengler

2012-01-06T22:42:00.000+01:00

"Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende", står det på baksideteksten.

Vesenene er onde engler, som plutselig kommer ut av et hvitt, skarpt lys, hvitt støv og en høyfrekvent lyd. Først er de nydelig vakre, deretter endrer de utseende og karakter. Og: de vil erobre verden.

Men det fins motkrefter. Noen utvalgte ungdommer har fått krefter for å kjempe imot dødsenglene. Skaterne Mikkel og Ida i Kvengedal og Peder og Noor i Oslo. Lucian har skypet gjennom tiden for å hjelpe ungdommene.

Boka har driv og en god dramaturgisk oppbygging. Siden jeg ikke er helt i målgruppen, syns jeg det er vanskelig å vite hva tenåringspublikummet syns, men jeg syns det er spennende med referanser til andre verdener og vesener, til andre verdenskrig, vekslingen mellom ulike steder, inkludert Louvre i Paris, til skype og chat og til brettidretter.

Boka fikk jeg av Aschehoug forlag.

2012 - et nytt år med rom for alt

2011-12-31T15:32:00.000+01:00

Alt har sin tid

Alt har sin faste tid,

alt som skjer under himmelen, har sin tid:

en tid til å fødes, en til å dø,

en tid til å plante, en til å rykke opp;

en tid til å drepe, en til å lege,

en tid til å rive, en til å bygge;

en tid til å gråte, en til å le,

en tid til å sørge, en til å danse;

en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,

en tid til å ta i favn, en til å la det være;

en tid til å lete, en til å miste,

en tid til å gjemme, en til å kaste;

en tid til å rive sund, en til å bøte,

en tid til å tie, en til å tale;

en tid til å elske, en til å hate,

en tid til krig, en til fred.

Forkynneren, kap. 3, 1–8

Heim til jul

2011-12-22T23:45:00.000+01:00

Alle trillekoffertane skal heim til jul. Dei humpar over brusteinane, dei skrik seg gjennom gatene. Heim, heim.

All denne lengtinga etter å kome heim. Eg skal heim. Heim. Heim til jul.

Hjula trillar fortare, får ein mjukare lyd.

Heim er dit kofferten din tek deg. Der nokon tek i mot han som ein gamal venn.

Kilde

God jul!

Film: Pina

2011-11-28T22:29:00.001+01:00

Bergtatt. Så fullstendig. Helt og fullt. Dette var så annerledes. Så overraskende. Vakkert, ja - og så mye mer! En film for å hedre dansen, en film nesten uten ord. For dansen er uten de verbale ordene. Over ordene. En høyere form for uttrykk der ord ikke strekker til. Slik opplevdes filmen, og slik opplevde jeg at man genierklærte Pina Bausch.

Og skal du se en eneste en film før året er omme: Nyt denne!

kilde

Bokdamene på Bynesets lutefisklag og Karin Fossum: Jeg kan se i mørket

2011-11-27T15:56:00.000+01:00

På selveste dagen for Bragepris-utdelingen møttes bokdamene på Byneset for å spise lutefisk, og snakke om bøker og livets viderverdigheter for øvrig.

Egentlig var det Tomas Espedal som sto for tur på den opprinnelige planen. Men vi hadde måtte avlyse et møte tidligere på høsten slik at Karin Fossums Jeg kan se i mørket var kveldens bok. Uansett passerte Espedals navn våre lepper mer enn en gang; Han fikk jo Brageprisen for beste skjønnlitterære bok denne kvelden. Og stemmen hans under intervjuet på radioen; så annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Svakere, mer usikker, liksom.

Lutefisken var himmelsk. Åste hadde handlet i selveste Ravnkloa, og kunne kunsten med å salte nok. Bjørg hadde kokt ertestuing i over en time, og det var nok til flere lutefiskmiddager om så var. Raspet ost, hvit saus med sennep, sennep, sirup, lefse, kålstappe. Og det som topper det hele: Bacon. Men Riktor var ikke helt god. Fossums hovedperson. Sykepleieren på Løkkas sykehjem som klyper pasientene bak ørene og lar være å gi dem medisinene sine.

Det er en psykothriller Fossum har skrevet. Fra Riktors perspektiv. Hvordan han normaliserer sine slemme handlinger, hvordan han har urealistiske dagdrømmer om oversykepleier Anna. Om at hun en dag skal se selveste Riktor og all kjærligheten han føler for henne. Slik til tross for Riktors asosiale atferd.

Innimellom nydelig fisk og alskens tilbehør fikk vi visst ikke helt konkludert på hva vi syntes om boka. Kanskje ga den litt for lite tyggemotstand? Ingen klassiker som blir stående, men en lettlest spenningsbok som vakte antipatier og tanker om at det foregår mye gørr. Noen linjer trakk vi til et drama fra virkeligheten. Sykepleieren Arnfinn Nesset drepte de han var satt til å pleie med Curasit.

Kveldens prisvinner, ved siden av brageprisvinner Espedal, var årets første lutefisk. Og på neste møte, kjære Tomas Espedal, skal kulturkjerringene, alias bokdamene, analysere den eldre forfatterens unaturlige forhold til unge kvinner. Vi gleder oss!

Komiske mysterier - Mistero Buffo

2011-11-13T11:06:00.001+01:00

Noen ganger opplever man noe utenom det vanlige. Nå har jeg hatt en slik opplevelse. Gjøgleren i Mistero Buffo har med sin spissede humor tatt meg med. Til miraklenes tid. Da Jesus fikk den blinde til å se, krøplingen til å gå og gjorde vann til vin - den mest modne, velsmakende vin som beruset alle sanser.

Dette og mye mer visualiserte Hans Petter Nilsen ved hjelp av ... seg selv. Stemme, kroppsspråk - og ulike dialekter. Engelen hadde nasal Mo i Rana(?)-dialekt, kirkegraveren som tjente penger på ALT kom fra Sunnmøre, Singsaker-fruen giftet bort datteren i bryllupet i Kanaan. Nilsen skifter rolle på mindre enn et knips! Fantastisk bra gjort.

kilde

Dario Fo skrev denne monologen i 1969. Mistero Buffo er italiensk og betyr de komiske mysterier, og ikke Herr Buffo, som Nilsen gjorde oss oppmerksom på innledningsvis i forestillingen.

Om det er en moral i stykket er det at ingenting er for alvorlig til å spøke med. Humor er ikke bare underholdning, men en overlevelsesstrategi.

kilde

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

2011-11-09T21:55:00.003+01:00

Jeg har hørt Beate Grimsrud lese sin egen bok Søvnens lekkasje.

Jeg kunne ikke ta pause fra ordene hennes. Måtte bare høre.

Bergtatt lyttet jeg på den underfundige, underlige teksten.

Kilde

For ett år siden leste jeg En dåre fri. En roman som på et vis er selvbiografisk. Slik tenker jeg om Søvnens lekkasje også, om det er med rette vet jeg ikke. Noe sier meg bare at Grimsruds ord er ærlige og nakne.

Søvnens lekkasje, er det drømmene? I drømmene kan alt skje, ting blandes sammen til utrolige bilder. Slik også her. Raskolnikov fra Forbrytelse og straff, hovedpersonen fra Sult, denne romanens jeg-person, forfatterens hovedperson fra en annen roman, en høy dame som løser matematiske ligninger. Alt mikses sammen. Og innimellom ringer telefonen. En selger tilbyr abonnement på truser.

Dette er forunderlig morsomt, forvirrende, urovekkende - og poetisk skrevet.

Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Men nå sover jeg.

Jeg ligger i sengen og venter. Lengter etter rem-søvnen, lengter etter drømmen.

Slik starter boka. Fint, ja? Ja.

Film: Paris

2011-11-08T22:32:00.001+01:00

Jeg har sett en nydelig film, Paris, av regissør er Cedric Klapisch.

Rammen for filmen er en historie om danseren Pierre (Romain Duris), som er blitt alvorlig hjertesyk. Søsteren, Elise (Juliette Binoche), alenemor til tre barn og travel sosialarbeider, flytter inn for å hjelpe. Deretter veves andre historier og liv inn i rammen på ulike måter. Professoren som sender sensuelle/poetiske/desperate meldinger til en kvinnelig student. Torghandleren hvis ekskone flørter med de mannlige torgkollegane - og gjenfinner sin attraktivitet. Den rike pariskvinnen som knytter kontakt med en afrikansk mann da hun er på ferie, og hans reise mot byen han bare kjenner fra et postkort.

Her er det mye Paris-stemning. Den røde mølle. Sacre Coeur. Operaen. Eiffeltårnet. Kafeene. Parkene. Det er bare å nynne på en Piaf-låt og nyte!

Anbefales!

Kyssing i heisen

2011-11-07T12:54:00.001+01:00

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Halldis Moren Vesaas, frå Livshus (1995)

Loppemarknad i rue des Martyrs

2011-11-05T19:12:00.000+01:00

I oktober var eg på loppemarknad på Montmartre, i rue des Martyrs. Fint, så fint. Eg kjøpte eit serveringsbrett som no står framme med bøker oppå. Elles var det møblar, bøker, lamper og nips av alle slag å finne. Det er rart med Paris, stemninga er akkurat som i desse romantiske og koselege Paris-filmane.

I Wildenveys rike

2011-11-03T22:24:00.003+01:00

Herman Portås het han, og gråt nok da han ble født han òg. Senere skulle han bli en stor, norsk dikter og forfatter bedre kjent som Herman Wildenvey.

Portåsen er Wildenveys barndomshjem, og like ved ligger Veiabekken. Kanskje fosset den vill og vakker i Hermans barndomrike, og gav inspirasjon til kunsternavnet? Eller tok han navnet etter Oscar Wilde? Det har nemlig vært spekulert i om Wildenvey er sønn av Wilde. Hvis noen kan tipse om kilder som sier mer om disse ryktene, så kommenter gjerne innlegget.

Portåsen er blitt en liten kulturperle. Med utstilling om Wildenvey, andre utstillinger, utendørscene, staudehage og kafe. Absolutt verdt en tur innom.

Akkurat nå står utstillingen Av ord er du kommet - til ord skal du bli. Om ord knyttet til døden.

Befinner man seg i nærheten av Mjøndalen er et besøk på Portåsen på sin plass.

Daniel Glattauer: Mot nordavinden

2011-10-30T12:34:00.000+01:00

kilde

På ein litt lazy haustsøndag blei ei bok og sofakroken ein lukkeleg kombinasjon.

Sjølv om austerrikske Daniel Glattauer har skrive ei bok der formen er moderne, så er innhaldet ganske tidlaust.

La meg prøve å forklare kva eg meiner. Formen i boka er ei lang e-postutveksling mellom to menneske som tilfeldig kjem i kontakt. Temaet er fascinasjonen for eit anna menneske, eller rettare: den gjensidige fascinasjonen og kjensla og gleda av oppmerksemd! Kor flatterande er ikkje det? Kor interessante blir vi ikkje i lyset frå ein interessert andreperson? Forelsking kallas det vel?

På e-post, eller i brev, er ein ganske avsondra frå konteksten, meir eller mindre bevisst. Førestillinga om den andre kan utvikle seg atskilt frå resten av verda til personane som er involvert i dialogen.

Spennande tema, ja?

Glattauer greidde å gripe meg og halde spenninga oppe heile søndagen. Intenst las eg om Emmi og Leo. Las om at dei avdekka kjensler og liv og lengsler for kvarandre på e-post.

Kva med tittelen, Mot nordavinden? Ja ... han kan vere hard, nordavinden. Kald. Som tittel på boka blir han poetisk. Les og finn ut meir! Eller sjå kva Solgunn meiner om boka.

Perfekte Paris

2011-10-16T13:39:00.000+02:00

Paris er perfekt, til dømes til å

ete (cupcakes frå Berko)

her (utafor Sacre Coeur)

Høyr lyden av lauv som fell -

2011-10-02T19:37:00.001+02:00

Eg er eit haustbarn,
som

elskar haustfargene mot det blå himmellerretet,
elskar det vakre i vemodet,
elskar lyden av lauv som fell.

Bokdamene på Byneset, første treff hausten 2011

2011-09-19T21:35:00.001+02:00

Førre veka var vi i gang, Bokdamene på Byneset.

Eg elska ho var lest og "Jeg elsket henne" skulle ses. Først boka, så filmen med andre ord.

"Korleis var slutten igjen?" spurde Åste nesten med det same eg var komen innom døra. Vi repeterte siste sida og hm-a litt saman.

Til osten og vinen kring bordet hennar Bjørg hevda Hilde at svigerfar Pierres elskerinne, Mathilde, var bokas hovudperson.

I filmen var Pierre definitivt personen alt krinsa rundt. Definitivt. "Frykteleg sjølvmedlidande type", skreiv Hilde i ein e-post dagen etter. Svigerdotter Chloes sorg over at mannen, og Pierres son, hadde forlate ho og gått til ei anna kvinne blir ikkje vidare problematisert.

"Eg førestilte meg Pierre meir autoritær og av den gamle skulen, sa eg, som altså heiter Mette, "og Mathilde var langt i frå ei draktkledd forretningkvinne i boka", fortsette Marit.

Vi likte nok boka langt betre enn filmen alle fem. Ikkje lett å leve opp til alle forventingane ei bok skaper. Denne filmen greide det ikkje. Men les Anna Gavaldas bok - ho er god!

Film: Alt om min mor

2011-09-18T11:23:00.002+02:00

Pedro Almodóvars Todo sobre mi madre er en nydelig film. Trist og morsom.

Kilde: gyldendal-uddannelse.dk

Filmen fra 1999 handler om Manuela, sykepleier og alenemor til Esteban. Estetan er en flott ung gutt som vil bli forfatter, og som hungrer etter å finne ut hvem faren er. På sin 17-årsdag omkommer han i en trafikkulykke. Manuela reiser tilbake til Barcelona og tilbake i sin egen historie.

Reisen medfører gjenforening med gamle kjente i transvestitt- og prostitusjonsmiljøet, og møter med nye og komplekse mennesker.

Kilde: tromsoby.no

Jeg anbefaler dere å dukke ned i Almodóvars verden av pussige, herlige mennesker der både sorgen og latteren fins i rikt monn.

Sveve over vatna*

2011-09-15T19:18:00.002+02:00

Følelsen av å ha et hav av tid -
skapt av en liten lomme av den selvsamme tiden.

Brått: et åpent hav fullt av muligheter.
En stund, lang nok til at følelsen tar form.

Jeg lever lenge på disse tidslommene.

* Tittel på en roman av Ragnar Hovland. Hans bøker anbefales sterkt. Han formidler en fantastisk humor.

Film: Norwegian Wood

2011-09-11T10:16:00.001+02:00

Da Haruki Murakamis bok Norwegian Wood ble filmatisert og satt opp på kino var jeg ikke i tvil om at jeg skulle se den.

I Trondheim var den imidlertid på kjøreplanen et par korte uker rundt påske. Og da jeg skulle gå etter påske var den tatt av! Liten krise.

Så i stedet så jeg den hjemme.

Noe av opplevelsen mistet jeg nok på grunn av formatet, men noe var også gått tapt på veien fra bok til film.

Filmen maler vakre tablåer av landskap og vakre, unge mennesker. Stemningen er vemodig, dvelende. Men selv så sakte filmen er så greier den ikke å fange opp dybden i Murakamis bok, etter min mening. Jeg hadde forventet å komme mer ned i dybden, kjenne det vonde rive i kroppen.

Likevel; filmen av Tran Ahn Hung er et maleri og verdt å se.

Kilde

Oslo 31. august

2011-09-05T00:27:00.001+02:00

Brutalt vakkert!

Kilde: dt.no

Jeg er mildt sagt rørt over Joachim Triers Oslo 31. august.

Filmen var et gledelig gjensyn med (gamle-)byen min. Jeg ble hemningsløst bergtatt av Anders Danielsen Lies spill. Humret gjorde jeg av å se Hans Olav Brenner og Ingrid Olava som småbarnsforeldre. Og takknemlig ble jeg av å slippe å se skuespillere som ellers er med i stort sett alle norske filmer.

Filmen hadde så mye bra ved seg; vakker og skummel sårbarhet, fine dialoger, humor, Anders' alvor og Anders' smil, den hjerteskjærende veien mot det uunngåelige. Filmen virker gjennomført ekte.

Kilde: h-a.no

Skating er kult

2011-09-01T07:51:00.000+02:00

Foto: Eirik S. Knoop

Tematrio sommerfavoritter

2011-08-30T22:09:00.001+02:00

Det er lenge siden jeg har deltatt i Lyrans Noblessers tematrio. Denne gangen er det sommer som er temaet.

Mine sommerfavoritter ble

Jo Nesbø: Gjenferd
Når Oleg er siktet for drap kommer den emigrerte, forhenværende politietterforsker og stefar hjem til Norge for å finne ut hva som har skjedd. Som alltid suges jeg inn i Harry Holes liv, og fascineres over Jo Nesbøs troverdige framstilling. Det blir veldig rørende og sterkt denne gangen. Uff.

Anna Gavalda: Ein vakker dag
Jeg liker personene til Gavalda. Gjerne litt rare og direkte. Her blir kontrasten mellom Garance, rotete og ikke så organisert, og svigerinnen som er superordentlig og superindignert over Garance, en morsom motsetning. Fortellingen er søt og rørende da Garance og hennes tre søsken får en helg sammen der de griper dagen, mimrer om barndommen og tar en pause fra alle krav og forventninger. Liten og enkel bok, men jeg koste meg.

Tomas Espedal: Imot kunsten
Mens jeg venter på Imot naturen leser jeg gamle Espedal-bøker om igjen. Simpelten fordi jeg nyter hver bokstav. Jeg glemmer gjerne hele innholdet når jeg leser Espedal for språket er så poetisk, så enkelt. Det er skrivekunst. Jeg kan ikke beskrive opplevelsen med ord. Hvilket man ikke skal kunne med poesi. I september slo fargene i trærne over fra grønt til gult og rødt, en ild i tretoppene, den flammet opp langs fjellsidene og i skogen; han kjente det i kroppen, han var forelsket. (s. 56)

Det var sommerfavorittene som jeg anbefaler. Snart er det september, snart er sommeren historie for denne gang. Snart kommer nye bøker, nye forelskelser kanskje, og snart knaser, rasler og blåser gult og rødt løv. God bokhøst!

Bakklandet

2011-08-28T11:36:00.003+02:00

Øst for Nidelva, over gamle Bybro ligger Bakklandet. En pittoresk liten landsby i byen. Med brostein, gamle, skeive trehus, kaffebar, gallerier, brukthandlere og avslappet stemning.

Denne helgen arrangeres Bakklandsdagene. Jeg koste meg der i går, se så fint det var!

Vi inntar Bakklandet over Bybroa

Beste kaffen i byen får man på Dromedar

Dansere fra Trondheim flamencoklubb

Smått og skrått

Utsikt over Nidelva mot bryggene

Bybroa med lykkeportalene

Koselige butikker

Elin Torset og Eirik Zahl

Det klassiske Nidelva-bildet

Folkelivet på Nedre Bakklandet

Biutiful

2011-08-18T23:11:00.001+02:00

Så styggvakkert kan nok livet også være. Slik er det i denne filmen av Alejandro González Iñárritu.

Kilde

Filmen Biutiful er fra undergrunns-Barcelona. Blant dem aller nederst. Uxbal opererer blant kinesiske og senegalske arbeidsinnvandrere, illegale. Trikser og ordner. Svarte penger bytter hender. Lysskye forretninger og dystre skjebner. Uxbals kone er bipolar og håndterer ikke sitt eget liv, og i alle fall håndterer hun ikke deres to barn.

Og Uxbal selv blir alvorlig syk.

Likevel; Javier Bardem i hovedrollen viser tross alt en varme og et forsøk på å gjøre livene til barna, til arbeidsinnvandrerne, til kona litt bedre.

Som jeg gråt da datteren avslører at hun forstår at faren er døende!

Filmen har fått mange priser, blant annet i Cannes i 2010.

Bokhøsten for bokdamene på Byneset

2011-08-17T23:05:00.000+02:00

Det første tøtsj av høst inntar livet mitt etter to og en halv dag med høljeregn, og flom enkelte steder i Trøndelag, - og når timeplanen for bokdamene for høsten 2011 er satt.

Høstlesingen blir som følger:

Anna Gavalda: Eg elska ho. Bok og film.
Karin Fossum: Jeg kan se i mørkret.
Tomas Espedal: Imot naturen.
Juleavslutning som foreløpig er innhyllet i et slør av mystikk.

Jeg har ikke skrevet om bokdamene her før. Konseptet er som følger: Fem leseglade, men akk så travle damer, setter av tid til å møtes cirka fire-fem ganger vår og høst. Vi leser (det vi rekker) av bøker som bestemmes for et semester om gangen. Når vi møtes - oftest hjemme hos hverandre - diskuteres boka. Lenge og heftig noen ganger. Andre ganger mindre omfattende, enten for at boka ikke fenget, eller man ikke kom helt i gang eller helt gjennom. Hyggelig å møtes er det uansett.

God bokhøst, bokvenner!

Morten Ramsland: Hundehode

2011-08-16T11:04:00.000+02:00

Jeg tenker at Ramsland bobler over av fortellerlyst og -glede. Jeg lar meg boblende overvelde. Av alle romanens personer med merksnodige personlighetstrekk. Av alle hendelsene som setter spor i personer og som som gir følgespor inn i neste generasjon.

Historien begynner både med farfar Askilds opplevelser under krigen, og med barnebarnets Asgers tilbakeblikk og samling av tråder. Askilds mentale sår fra krigen gir ham et alt for godt forhold til flaska, og alt for ustabile arbeidsforhold. Det resulterer i at familien flytter fra by til by i Norge, etter som Askild får ny jobb på verft. Til slutt ender familien i Danmark. Askilds sønn, og Asgers far, kalt Flappøre, får tøffe barndomsår. Store ører lar seg ikke gå upåaktet hen.

Dette er herlig burlesk fortalt, og språket er godt, det flyter avgårde, avbrutt av kortere setninger der det er med å understreke mening. Stilen minner meg om en annen bok av en dansk forfatter: Vi, de druknede av Carsten Jensen.

Underholdende fortelling som anbefales!

Olavsfestdagene 2011 - En hjertelig avskjed

2011-08-04T12:30:00.001+02:00

Jeg kunne begynt så mange steder, men alle steder er egentlig her. Med hjertene. Med kjærligheten og omsorgen jeg har vært vitne til disse dagene.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Karpe Diem-gutta fikk publikum til å forme hjerter med fingrene. Timbuktu manet til solidaritet. Jo Nesbø sang om Håp. Bjørn Eidsvåg avsluttet med Eg ser og Kim Larsens med sin mektige versjon av Kringsatt av fiender. Det er til å miste pusten av! Det er til å grine av - og til å reise seg av.

Fortsette kan jeg gjøre om mye. Om størrelsen på festivalen. Den er stor. Parallelle programmer med konserter, foredrag, teaterforestillinger, gudstjenster. Hva skal man velge? Hvordan henger alt sammen? Selv om man har ferie rekker man ikke en brøkdel. Nå ble dette et hjertesukk over alt jeg ikke rakk, men få kan ihvertfall si at man ikke fant noe av interesse.

Jeg er utrolig glad jeg så Den lille prinsen, som er en skatt av en historie for meg. At jeg tok meg tid til opera er var også helt på sin plass - mer pasjon og stemmeprakt fins ikke.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Interessen for pilegrimsperspektivet i festivalen er vekket hos meg. Reisen. Til pilegrimsbyene. Santa de Compostela. Roma. Jerusalem. Trondheim. Men aller mest: Veiene. Alle veier fører til Rom, heter det, og da tenker jeg at det er alle veiene vi går underveis som er de viktigste. Neste års Olavsfestdager vil jeg bruke mer tid på programmet som knytter seg til pilegrimmene. Jeg gleder meg allerede.

Veien jeg gikk som presseassistent under årets Olavsfester er sluttendt. Møtene med hyggelige mennesker har jeg med meg videre sammen med alle opplevelsene - lagret i hjertet.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Jo

2011-08-01T22:50:00.003+02:00

Foto: Berit Roald, Scanpix

Olavsfestdagene har et programparole som lyder Engler, skurker og vanlige folk. Alt programmet under parolen er lagt til Vår Frue kirke. Fruekirka. Kirka vår. Den åpne kirka. Kirka jeg er så utrolig stolt av at vi har i byen vår nettopp fordi den er åpen for alle. Hele året er den der, og nå under festivalen fylles den til randen – av engler, skurker og alle slags folk. Like verdifulle alle som en.

Jo Nesbø skal også dit. Han har skrevet en bok som heter Frelseren. Historien er i stor grad knyttet til Frelsesarmeen. Nesbø er ikke redd for å skrive om livets skyggesider, eller grave i ulike miljøer. Selv hovedpersonen i bøkene hans er alkoholisert.

Jeg vil dele en liten strofe fra Nesbøs "Karusellmusikk":

Opp og ned på en rød karusell

jorden rundt på en sommerkveld.

Svimle skjebner og døgnvill sol

i vindskjev bane fra pol til pol.

Vemodig, vakkert –

Jeg skal snart lese Gjenferd, den nyeste romanen til Nesbø, men aller først skal jeg høre ham i Fruekirka.

Trondheim i mitt hjerte

2011-08-01T00:12:00.001+02:00

Et sig av mennesker fra Ila, langs Kongens gate, Hospitalsløkka, over Prinsen-krysset, gjennom veitene. Over gamle bybro, en bevegelse.

Rundt staken med Olav på toppen er det roser - minneroser. Menneskene spiser is, holder ballonger.

Ravnkloa glitrer i den evige aksen mellom Nidarosdommen og Munkholmen.

Foran Vestportalen; sakralt og folkelig på en gang.

Byen min. Med menneskemylder. I festivalstemning.

Velkommen!

Norges arr

2011-07-31T11:14:00.001+02:00

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7-2011 vil være et arr i språket, et blodig blad på kalenderen, et før og etter.

(Lars Saabye Christensen i Dagbladet, 30.07.2011)

Borggårdsboost

2011-07-30T13:49:00.000+02:00

Foto: Stian Hansen/OFD

Det er kveld. Det er over en måned siden sola snudde. Det er med på å gjøre dette bra.

For; når mørket siger sakte på og konturene blir uskarpe og brosteinen kjennes i ryggen. Da skjer det.

Musikken, menneskene, magien. Alt suges inn i en virvel av stemning - Borggårdsboosten.

Jeg suges med, inn, opp ~ det bølger ~

Jeg har opplevd det før. Med Madrugada, med Kent, i går med Raphael Saadiq. Det er ikke noe jeg tør å forvente igjen, men det er lov å håpe.

Kjære Kim, kanskje i kveld?

Ballongplaneter i Fruekirka

2011-07-28T22:58:00.001+02:00

Kilde

Forestillingen om den lille prinsen i Vår Frue kirke i dag var nydelig.

Fantastisk scenografi og ikke minst koreografi, bruk av kirkebenker som scene og utradisjonelle effekter gjorde dette til en stor opplevelse for meg. Ballongplaneter som steg opp fra benkene var så vakkert!

Innholdsmessig var forestillingen tro mot Antoine de Saint-Exuperys fortelling. Sitat som "man kan bare se riktig med hjertet" og "når man er trist er det fint å se solnedganger, en gang så jeg 43" varmet godt.

Den som ikke kjenner de Saint-Exuperys bok anbefales å lese den, gjerne høyt for en man elsker. <3

Den lille prinsen

2011-07-28T00:13:00.009+02:00

Den lille prinsen har alltid framstått som en magisk skikkelse for meg.

Den lille prinsen som bor på en liten planet og vannet sin lille blomst, en rose med torner. Roser har jo alltid det.

Jeg snakker selvsagt om boka til Antoine de Saint-Exupéry. Kanskje er det en barnebok, eller en eventyrbok, ihvertfall er det en dannelsesbok, varm og klok.

En dag bestemmer den lille prinsen seg for å reise fra den lille planeten sin for å finne ut hvordan livet på andre planeter er. Og reiser byr på mangt ... Blant annet møte med en rev. En rev som lærer prinsen noe om vennskap.

Jeg har to eksemplar av Den lille prinsen, og vil alltid angre på eksemplaret jeg aldri kjøpte. Den slitte boka som lå i en trekasse i en liten gate i en liten by i Frankrike i 2000. Men jeg holdt ihvertfall i den, og lagret berøringen i hjertet mitt.

Nå er jeg utrolig spent på teaterversjonen av Den lille prinsen som settes opp i Vår Frue kirke. Jeg kommer tilbake til hva både jeg og sønnen min syntes i morgen.

Festival i min lille by

2011-07-27T08:12:00.000+02:00

Kilde

For andre gang arbeider jeg frivillig for Olavsfestdagene, eller: jeg skal være frivillig som det kalles på fagspråket.

En stund hadde jeg tenkt at ferien i år skulle være fri for forpliktelser, men dess nærmere Olavsfest, dess mer rykket det i festivalfoten. Brått var jeg med, – og jeg gleder meg!

En STOR gjeng mennesker virker sammen i et slikt arrangement, og de aller fleste er frivillige. I fjor knyttet jeg nye bekjentskaper og opplevde mye god kultur.

Melody Gardot, for eksempel, var en slagferdig dame. Hans Erik Dyvik Husby i Fruekirka var veldig sterkt. Samme sted hørte jeg en iransk sangerinne – Masha Vadat sammen med en Sam McClain – utrolig stemingsfullt. I år skal jeg oppleve igjen; musikk, teater (endelig håper jeg å få oppleve Hans Petter Nilsen i Mistero Buffo).

Men ikke minst skal jeg møte mennesker – frivillige jeg møtte i fjor, nye frivillige kolleger og en mengde forventningsfulle publikummere. Mennesker er det viktigste av alt. Viktigere enn noen gang etter grusomhetene som skjedde den 22. juli. Festivalen skal bli samhold og smil.

Og jeg, jeg skal være presseassistent. Her bloggen min skal jeg skrive om opplevelsene i dagene framover, store og små. Følg med!

Aldri. Slukker. Stjernene.

2011-07-23T20:54:00.002+02:00

Man kunne fort tro at alle stjernene er slukket. At håp ute.

I væpnet kamp for sin overbevisning har en mann drept og såret over hundre mennesker. Uskyldige. Målene var mest sannsynlig det politiske Norge, og motivet ideologisk.

Det er gått til ekstreme handlinger. Ulovligheter. Terror. Bruk av vold i hensikt å drepe. Voldsbruken var planlagt, organisert.

Jeg aksepterer at andre mener noe annet enn meg. Selv om jeg ikke forstår. I og med at jeg støtter tankefriheten må jeg akseptere meningene – men jeg fordømmer all bruk av vold.

Jeg skal ikke tåle. Vil ikke tåle. Må ikke tåle. At noen opphever seg til overmennesker. Tar loven i egne hender. Lar sine holdninger og sin overbevisning få utløp i ekstreme handlinger.

Vi skal kjempe med det frie ordet.

Vi skal tro på det gode.

Vi skal vise medmenneskelighet og kjærlighet.

Vi skal aldri gi oss! Det er alltid håp. Aldri slukker stjernene.

Til ungdommen og alle andre

2011-07-23T18:28:00.000+02:00

Til ungdommen

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen.
(Nordahl Grieg, 1936)

Aina Basso: Fange 59. Taterpige

2011-07-18T22:38:00.001+02:00

Maria er et vakkert navn.

Maria heter den unge, nydelige taterpiken Aino Basso skriver om.

Dette er en historisk roman fra Trondhjem. Maria er innom byen sammen med følget hun tilhører. Hun kommer bort fra familien sin, og blir tatt av en av byens vektere. Det resulterer i tukthus. Karding og spinning, langsom tilnærming til andre fanger - og: å være innestengt.

Maria som er vant til å ferdes langs veiene er fanget.

I stedet for å røpe mer av historien vil jeg berømme Basso for tre ting.

Den historiske tilnærmingsmåten. Hun har gjort historisk reseach som både siteres fra og som hun sier noe om hvordan hun har brukt. Jeg så for meg bymuren og ble nysgjerrig på hvor den gikk, hvordan byen så ut da. Og da, det er midt på 1700-tallet.

Det enkle og gode språket. Hør for eksempel Marias tanker om det å vandre versus det å bo fast: "Kva vil folk med desse skala? Desse veggane som murar folk inne, stenger for dei, held dei att. Når verda er så stor og rik. Å feste seg til ein stad, eitt liv, ei verd. Som å ankre fast ein båt berre til ei hamn" (s. 215-216; og i dette sitatet skal det være to akutt-tegn, men Alt Gr vil ikke!)

Den fine måten hun fletter nåtid og fortid sammen på, og hvordan helheten trer fram for meg da siste side er lest. Jeg visste plutselig mye mer om Maria enn jeg trodde underveis. Finurlig gjort.

God bok! Aina Basso skriver dessuten en svært lesverdig blogg. Groskro har også skrevet fint om denne boka.

Midnight in Paris

2011-07-10T23:19:00.000+02:00

Fantastisk fin film!

Jeg ble forført. Mye av Paris, litt av Gil og 1920-tallet. Av kunsten. Av kunstnerbyen.

Kilde

Jeg vil til Paris når det regner!

Hos Groskro kan du lese mer om hva filmen handler om.

Haruki Murakami: 1Q84

2011-07-07T22:28:00.000+02:00

Er det noe som kalles bautabok, så syns jeg dette er en slik.

Kilde

Jeg har lest og lest for boka er på 749 sider.

Hva skal jeg si? For jeg vil ikke spolere lesingen for andre, for det første, og for det andre: Jeg er ikke sikker på om jeg har forstått alt. Rett og slett vil jeg lese slutten en gang til.

Boka handler om Aomame og Tengo, og annet hvert kapittel veksler mellom de to. Det blir mer og mer sammenveving mellom historiene, og mer og mer spennende og mer komplisert utover boka.

Murakami har klare referanser til 1984 av George Orwell. Den lurer jeg på om jeg skal lese igjen.

Sekter, andre verdener, kjærlighet, sex, mord er mine lokkeord til deg. Anbefales!

Lyden av min terrassesøndag

2011-07-03T23:06:00.000+02:00

P2 på radioen, lavt volum, men høyt nok. (Utrolig mye bra, klokt og interessant på den kanalen!)

En gressklipper (langt nok unna)

Mild vind som kjærtegner byggaks

Glad

2011-06-28T19:21:00.002+02:00

Et par dager nå har jeg mimret meg tilbake til Barcelona. Snakk om å bli glad!

Jeg har sett filmen Vicky Cristina Barcelona, en Woody Allen-film. Om filmen ikke var terningkast seks, så sporet den meg i alle fall inn på byen "min". Ja, for plutselig kjente jeg at den var min. En fantastisk følelse. Nå ser jeg gatene, smugene, ramblaen, katedralen, dagen det regnet elefantdråper tydelig for meg. Ser Placa Catalan og hunden som hadde lekt seg i fontenebassenget på placaen og kom og ristet av seg vannet på MEG. Byen er i hjertet mitt og i smilet mitt akkurat nå.

Så glad Barcelona gjør meg! Hva gjør deg glad?

Gi meg K

2011-06-27T22:10:00.001+02:00

Jeg er en kulturfantast.

Raskt er jeg blitt en K-tilhenger.

Aftenposten K er Aftenpostens nysatsing på kulturfeltet.

Bare hør hva det nye nummeret byr på:
- Olaug Nilsen som skriver om suksessen Få meg på, for faen! (Og hun kan å skrive den dama, der)
- Intervju med Kate Morton med vinklingen gotikk i litteraturen, før og nå
- Om Shaun Tan, en australsk billedkunstner og illustratør. Jeg blir helt bergtatt av gjengivelsene av bildene hans
- Anmeldelse av 1Q84
- En artikkel om fiolinisten Charlie Siem - klassisk og kul

Dette var dagens reklame, uten en eneste krone i vederlag.

Sommerlykke

2011-06-25T19:23:00.000+02:00

Sommeren elsker jeg fordi

2011-06-17T19:41:00.002+02:00

Sommersko. Sandaler, særlig paret med kilehæl. Sokkeløse dager. Barfot. Tær som siler sand.

Lyset om natten. Soloppgangen.

Solbriller!

Regnet. Fete sommerdråper. Regntromming på taket. Regnværslesestunden; rommet det gir.

Nokre gonger

2011-06-13T10:50:00.000+02:00

Nokre gonger denne kjensla av å høyre til. Eit landskap, til dømes. Eg har lurt på om det er kjærleik. Eg er ikkje sikker.

Test

2011-06-06T22:40:00.001+02:00

Feiring av bøkene

2011-06-05T00:26:00.004+02:00

Ferie i Malaga og Feria del libro de Malaga.

Sol på himmelen, sand mellom tærne, bok i veska (1Q84 - er ikke tittelen bare herlig?) og bokfest. Bod på bod med bøker. Nye og gamle. Store og små. For store og for små. På spansk. Men likevel; synet, lukten, følelsen av å ta på dem: Fantastisk fint!

Heidi Linde: Under bordet

2011-05-22T10:33:00.007+02:00

Det kan finnes skatter i din egen bokhylle. Tenk!

Under bordet fra 2002 kom i mine hender for et par år siden da en venninne ryddet i sine bokhyller og raust ga bort bøker.

Uten smussomslag sto den der lillafin. Jeg trengte en lettlestbok, og plutselig leste jeg i en lilla Linde.

Hovedpersonen, Jenny, surrer (kanskje?). Hun har droppet ut fra legestudiet, men ikke fortalt det til familien. Jenny leter etter seg selv. Og etter en jobb. Jenny er litt annerledes og liker å provosere, spesielt sin prektige kusine. Jenny blir forelsket, havner under bordet - og blir fryktelig usikker.

Jenny er sjarmerende pussig, og gjenkjennelig likevel. Selvsagt.

Litt lenger kommer hun også med å finne seg sjæl underveis i boka.

Godt skrevet - god underholdning med alvorlige undertoner!

Hanne Ørstavik: Hakk

2011-05-16T10:04:00.007+02:00

Dette er Ørstaviks debut frå 1994.

Hovudpersonen bur nordpå ein stad. I eit hus åleine. Fortid er ein stor del av notida. Ho har med seg minner ho ikkje greier å fri seg frå. Om faren. Mora. Kva slags ektemann var denne mannen, kva slags far? Han verkar uforutsigbar, vond, sjuk?

Det flytter ein mann inn i huset der hovudpersonen bur. Ho må ta stilling, ha ein slags relasjon til den nye mannen som har dukka opp i hennar verden. Fortida bilete blandar seg med notida. Vil ho greie å sleppe det gamle?

Ørstavik har ein knapp stil. Mykje uro dirrar innimellom orda, setningane. Forfattaren måler eit indre drama stillfarent med nerve og vemod. Denne boka er enda meir knapp i formen enn dei eg har lese før, og som er nyare. Medan stemninga er svært ørstaviksk.

Eg er glad eg vart tipsa om boka.

Tomas Espedals prosjekt

2011-05-12T20:47:00.001+02:00

Eg har fått denne beundringa for Tomas Espedal.

Eg blar i Natt&Dag på Dromedar i kveld og eit stort bilete av Espedal treff meg midt i diskursen. Arbeidarklasseforfattaren avbilda i dress med dette andletet; grovt, alvorleg.

I intervjuet seier han: "Jeg er kun opptatt av språket". Og om sitt sjølvbiografiske prosjekt: "[...] da jeg skrev "jeg" første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av [...] en intensitet som de andre bøkene hadde manglet."

Når eg les Espedal verkar språket så enkelt, så kvardagsleg. Han skildrar skrivebordet han sit ved, rommet. Papiret. Treet utanfor. Vegane han trår. Det er så dønn nære - så dønn universelt.

Han seier om å skrive om seg sjølv at det blir skjønnlitterært fordi han skriv om minnene han har.

Eg vil òg vere så modig.

Kristin Ribe: Syn

2011-04-17T11:51:00.006+02:00

Å oppdage en ny stemme, en ny stil, en for meg ny forfatter er som en ny start, en forelskelse. Inn i fascinasjonen, utforskingen, overbevisnigen.

Kristin Ribe har tatt meg dit.

Jeg har lest hennes siste bok Syn. Ribe suger meg inn: "Her begynner mann, som er 42 år. [...] Han har ennå ikke møtt Ginustralin. Jeg er Ginustralin. Dette skal komme. Dette skal bli, dette skal heves fram, men nå: Mann er." (s. 5) Det annerledes språket, uroen som vekker meg, drar meg inn i mannens liv, farens liv. For mannen er far til Aniluk, snart 11 år.

Aniluk skal dø.

Hvordan kan man gå døden i møte? Si farvel? Akseptere et farvel? Gå videre?

Ribe etablerer en annen verden med et annet språk, skaper forutsetninger for en kommunikasjon på et annet nivå. Syns jeg. Det er rørende, fryktelig sterkt og kjennes så riktig.

Jeg gråter med mann, 42, og tenker: gutten din åpner opp for dere, åpner hjertene deres. Du har mistet, men mister ham aldri. Aldri.

Jeg vil så gjerne anbefale denne boka, vil så gjerne at nye lesere skal finne Ribe. Jeg må likevel si (advare noen, kanskje) at dette er ikke en vanlig roman, slik jeg ser det. Her får man et spesielt språk, en historie som tar opp i seg utrolige dimensjoner, som setter i gang følelser, som presenterer en for det som ikke forstås med fornuften (tror jeg, jeg forstår det ikke i alle fall). Boka krever åpenhet av leseren. Så om du tør - gjør det. Åpne opp, les, gråt.

Tomas Espedal: Hun og jeg

2011-04-17T11:01:00.005+02:00

Hun er Nina, jeg er Tom. Nina og Tom. Hun og jeg.

Forhold. Forelskelse. Kjærlighet. Ekteskap. Flytting. Tvil.

Tom liker ikke forandring. Nina vil forandre hele tiden. Tom er full av motstand, mest i tankene sine. Når han har tenkt ferdig, gir han seg.

Hva er egentlig kjærlighet? tenker jeg, og syns Espedal illustrerer den godt. For eksempel slik:

"Så gråter hun sine velberettige tårer. Først er det tårene fra noe som er så mye større enn henne og meg, så er det tårene fra den avgrunnen som alltid finnes mellom to som elsker hverandre. Hun gråter, og jeg står og venter på de siste tårene som bare er hennes egne. De tårene som gjør det mulig for meg å legge armene rundt henne og holde henne og si navnet hennes, til vi glemmer hva som er kommet mellom oss og hvorfor vi ikke bestandig kan stå slik og holde rundt hverandre." (s. 32)

Espedal greier å framstille samspillet, utfordringen i et forhold, og det jeg tror er typisk for mannen og typisk for kvinnen - typisk for rollen de inntar i forholdet. Dette gjør han med psykologisk innsikt og tørr humor. Espedal er en skrivende mester.

Selvsagt - jeg anbefaler boka. Boka som er utgitt i 1991, og som ihvertfall fins på et bibliotek nær deg.

Joda, jeg leser

2011-04-08T19:35:00.006+02:00

Men har ikke den helt store inspirasjonen til å skrive om dem.

Jeg leser blant annet Tomas Espedal. Den ene boka etter den andre. Han har noe særeget ved måten han skriver på som jeg liker veldig, veldig godt.

Lars Mæhle: Korea. Noveller om kjærleik

2011-04-03T08:16:00.002+02:00

Kjærleik, det vakraste ord på jord. Men: Kjærleik er òg ulykkeleg. Og kjærleiken er mangfaldig. Dette tenkjer eg etter å ha lese novellesamlinga til Lars Mæhle.

Det er mykje som heng saman i denne boka, mellom novellene og inn i den grande finalen. Det er så mykje som heng saman at han kanskje skulle ha jobba tekstane saman endå litt meir - til ein novelle-roman, til dømes.

Det er relasjonane mellom menneske Mæhle er aller best til å skildre; kor vanskeleg det er å vere nær, sleppe den andre inn, korleis vi gir opp, forstiller oss for kvarandre. Trist? Ja, men det er håp, både i boka og i det store og heile.

Den siste novella, der nebbvinden er ein viktig aktør, er så bra skriven at eg kjenner vinden gjennom marg og bein. Vinden bles opp til drama; ute som mellom menneska. Ann-Jorid kjemper seg gjennom vindkasta til han som har elska ho så lenge, taket på Domus har losna og utgjer ein fare for alle som vågar seg utomhus, Rune har vorten svikta av kjærasten og køyrer desperat rundt i ein gamal, brun Audi. Og vinden? Han byggjer seg opp og blir sterkare og sterkare:

"... eg er vinden, eg stryk bortover landskapet, langs fjellformasjonane midt i landet, over fjelltoppar, vidder, lier og vassdrag, alt dette som ligg under meg, og alt no er eg sterk, alt no ber eg katastrofen i meg ..."

Dette er god litteratur, og eg rår dykk til å lese denne vesle boka med det raude ljoset på omslaget.

I en by, i en stemning

2011-04-01T23:32:00.008+02:00

En annen gang, i en annen by. Den franske balkongen bygger så lite ut at stolen står inne i rommet. Jeg sitter på den franske balkongen likefullt. En bok i fanget. Carl Hiaasen. Ikke spør meg hvorfor jeg husker det. Jeg er i Paris. En bred seng, hvitoppredd. Hvite vegger. Ut av det hvite; smijernsbalkongen. Som var jeg en fange med verden utenfor det svarte jernet. Eller var det verden som var fanget og jeg fri i min hvite?

Menneskene på gata denne gangen snakker katalansk. På langs er det plass til en klappstol. Boka er av Tomas Espedal. Jeg følger menneskene gatelangs ovenfra. Innimellom følger jeg lydene, andre ganger følger jeg med blikket. Jeg røres. Er på kjærlighetsfrekvensen mellom menneskene, til mennesker. Liten gutt på raske ben, ropes på av pappa.

Jeg, midt i alt.

Jeg vil ha mer høne!

2011-03-27T18:46:00.006+02:00

Jeg har sett Rock'n Roll Wolf på Trøndelag teater.

I likhet med 50 % av de andre tilskuerne er jeg forelsket i ulven, men det jeg vil ha mer av er HØNE.

Høne i Fransiska Sveinalls skikkelse. Hun er en helt autentisk høne, rett og slett. Jeg er råimponert.

Kilde

På bildet ser dere yndlingshøna mi til høyre for geita, spilt av energiske Ingrid Bergstrøm. Bergstrøm synger dessuten godt.

Jeg må nevne en yndling til - eselet. Tor Ivar Hagen synger i fistel og er nydelig sta der han stamper foten i golvet. Fornøyelig.

Dette er en supersjarmerende forestilling som fortjener publikum i ukevis framover. Les også hva Groskro skriver om stykket.

Vil du ligge i grønne senger?

2011-03-19T19:35:00.002+01:00

9. april synger Byneset Songlag fra hjertet i cabareten Ligge i grønne senger.

Det blir lett, lyst og vårlig - et ypperlig kick off for sommerhalvåret.

Og så tenkte jeg: Jeg har lyst å gi bort en billett! Skriv en kommentar til innlegget, og vær med i trekningen. Vinneren trekkes den 3. april.

Hjerter

2011-03-13T12:58:00.002+01:00

Stell godt med hjertene - ditt og andres!

Grønn elv til glede

2011-03-07T22:32:00.008+01:00

Det bugter seg en grønn elv gjennom Valencia.

Den har ikke alltid vært grønn. En gang var den blå - og vill - og gikk ofte over sine bredder.

Som grønn er den lekeplasser, idrettsanlegg, plener, sykkelveier, skateparker og til allmenn bruk.

Alle broene er fortsatt der. Majestetiske og til praktisk bruk for biler, busser og fotgjengere.

Ingrid Riddervold Design - En av mine favoritter

2011-02-27T19:45:00.008+01:00

Det er blogglotteri hos Ingrid Riddervold Design.

Ingrid Riddervold har i løpet av det siste året blitt en favoritt, og slett ikke bare min favoritt.

Mange kjenner nok til kartonglommebøkene hennes.

Produkter som har smeltet mitt hjerte er øredobber trukket i stoff, sminkepunger og toalettpunger. Snitt og stoff i herlige og feminine kombinasjoner.

Hadde jeg hatt en datter skulle hun hatt en Ingrid Riddervold-kjole. Gjerne Prikkelilla. <3>

Nylig lanserte Ingrid sminkepunger i ny design. Da jeg stakk innom Pryd Pop-up på Mercursentret i Trondheim, og traff Ingrid selv, måtte bare en av de nye sminkepungene bli min.

Den har vært en vinner fra første dag! Den er vakker - og veldig romslig.

Spansk savn

2011-02-24T19:25:00.006+01:00

Åh, jeg savner Spania.

Gatebilder faller ned i hodet mitt der jeg kjører veien langs fjorden hjem fra jobb - hjemme i Trøndelag.

Fantastiske Ciudad de las Artes y de las Ciencias ... Bygninger så enorme, så futuristiske, så vakre ...

Bare se:

Piero Ferrucci: Lær av barna

2011-02-23T13:05:00.003+01:00

Piero Ferrucci er psykolog og italiener. Denne boka er "en annerledes bok om barneoppdragelse" som undertittelen sier.

Den handler egentlig om å se seg selv. For det gjør man som forelder. Eller; det bør man i alle fall gjøre.

Som forelder møter man seg selv i døra. Man blir minnet om barnets åpne måte å møte verden på. Man må sette egne behov til side. Man må være tålmodig. Man må ta den andre personen (barnet!) på alvor.

Ferrucci hevder at vårt stress, vårt behov for å følge klokken, gjøre de riktige(?) tingene ikke er noe barn har noe forhold til. De agerer ut fra innfall, gjør ting i sitt tempo - og når vi prøver å tvinge barna inn i våre strukturer - krasjer det. Foreldren blir bare mer stresset, og barnet protesterer bare desto mer.

Det Ferrucci skriver kan synes som en rekke selvfølgeligheter, og ja, kanskje er det det. Men likevel: Han setter ord på situasjoner mellom forelder og barn som er dagligdagse, og han analyserer hva som egentlig skjer, og han skriver hvordan ting ofte løser seg når man innser at den voksnes løsning ikke alltid er et vinnerstikk - snarere tvert om.

Utfordringen er likevel, tenker jeg, at o'store samfunnssystem også er et moment. Man må komme seg på jobb, man må holde avtaler, og det er begrenset hvor tålmodig det er mulig å være og samtidig ivareta alles behov.

Selv om forfatterens eksempler var knyttet til barn opp til fem år, og mitt barn er eldre, så likte jeg å lese denne lille boka. Den gir rom for refleksjon om den viktige forelder-barn-relasjonen.

Øystein Orten: Kjensla av at det ikkje regnar andre stader enn her

2011-02-21T22:47:00.003+01:00

Eg har lest Orten. Og stundom kosa meg, stundom vorte litt vemodig. Gir dykk ein smakebit:

du må finne
ein stad for alle songane dei rare
augneblinkane som skal spire dansen
med dei nye trinna som ventar
berre på deg

livet ditt
som opnar seg av seg sjølv ein eller annan stad
må du finne

Ikkje akkurat ein mammut, men stor

2011-02-17T21:43:00.002+01:00

Ho låg der så lita og vakker,
lita blant store og mange.

Tynne, tynne blad med gullkantar.

Ho er lett i vekt, inneheld små dikt
og er kledd i stripete omslag med forfattarportrett.

Men orda veg,
boksar meg i magen, gir tårer i augo.
Medan eg smiler av gleda, av sorga.

No skal ho få slå følgje med meg vidare,
lita og vakker,
Dikt i samling av Halldis Moren Veesaas.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

2011-02-12T12:39:00.003+01:00

Noe av det vanskeligste som fins, tror jeg, er å komme noen nær. Helt nær. Så nær at man forstår det innerste av en annen person. Og i det virkelige liv, kan man kanskje aldri nå dit heller?

I fiksjonens verden får Carl Frode Tiller, etter min mening, til dette. Personene han skriver om kommer meg så nær, helt hjerteskjærende nær. Tom Roger slår, og er samtidig så smertelig er klar over at han ikke skal. Tom Rogers indre drama utspiller seg, og jeg som leser får ta del i det - vondt og ekte tar jeg del, og det er som jeg gråter med Tom Roger og for Tom Roger og for samboeren hans - og det er grusomt.

Det er personenes psyke jeg syns Tiller beskriver så godt, det som foregår inne i dem. Han bruker språket til å få til dette. Han dveler, han gjentar, dveler og gjentar, inntil han har fått meg inn i personenes hoder.

Det er mesterlig gjort.

Another Year

2011-02-03T22:18:00.005+01:00

Tom og Gerri bor i et liten hus i London. De har høyere utdanning, en voksen sønn, en parsellhage - og noen venner som er flere hakk mindre velfungerende enn dem selv.

Persongalleriet er en broket forsamling som spilles ut mot hverandre. Kontrastene mellom det vellykkede, men vare og alminnelige, paret og vennene som sliter med alkohol, overvekt og mangel på sosiale evner, blir store. Tom og Gerri er snille og vennlige mot sine merkelige følgesvenner, og det litt rare er at det er disse vennene de tilsynelatende har. Kanskje er dette en del av ekteparets identitet: Vi har det fint, og hjelper dem som ikke har det like bra. Bortsett fra det jobber vi og dyrker tomater i parsellhagen vår.

Snodig, men fin film av Mike Leigh.

Hjartespor

2011-01-23T18:08:00.004+01:00

Nokon sett spor
utan at ein merkar det til dagleg.

Brått når eg ser eit bilete
forstår eg det.

Du sette spor, du.

Kjenner det i hjartet, i kroppen.

Og eg tenkjer;
du gjorde inntrykk, du viste meg noko, sikkert om meg sjølv.

Og eg gikk ei retning, du gikk ei anna,
men eit spor etterlot du
då du passerte gjennom hjartet mitt.

Det store i det lille

2011-01-09T15:35:00.004+01:00

Det lille livet mitt, det er så stort.

Det er løpe en tur i snødekt landskap med orange sol og lys blå himmel. Skispor, fotspor, sparkspor og traktorspor går på kryss og tvers der jeg er midt i det hele. Fra gapahuken oppi haugen høres barnelatter og kjennes lukt fra grillete pølser.

Det er så stort og så lite på en gang.

Hjemme igjen spiller jeg Holbergsuiten av Grieg med Trondheimssolistenene, og ser sommerhimmelen bak musikerne med Fosen i bakgrunn. Musikken vevde seg inn i stratosskyene og inn i evigheten.

Musikken, minnene og livet berører meg sterkt der jeg baker gulrotmuffins med sammalt mel.

Og snart er kaffen klar.

Godt nytt år!

Inntil omnen

2010-12-24T11:48:00.002+01:00

Vi sit ved omnen, vi to. Eg i stolen, godt trekt borttil. Du ligg. Heilt, heilt inntil både meg og omnen. Du er katten og eg er matmora di. Vi ventar på at varmen skal nå heilt inn i margen. Ute er det tjue grader minus, og snart ringer klokkene jula inn.

Englene kaller til gjestebud

2010-12-22T21:12:00.006+01:00

Kilde

Hva skal du på julaften? Jeg skal på gjestebud.

Stedet er Vår Frue Kirke. Det er program fra kl 1500.

Det er julemat, konserter og gudstjeneste.

Kommer du?

Kilde

Beate Grimsrud: En dåre fri

2010-12-22T20:09:00.003+01:00

Hovedpersonens navn er Eli. Det er ikke tilfeldig. Eli kan være både et jentenavn og et guttenavn.

Eli vil skifte kjønn. Etterhvert vet hun ikke hva hun vil skifte kjønn til. Hun føler seg tokjønnet.

Inni Eli bor både Espen, Emil, Erik og prins Eugen. De forstyrrer og befaler. Tar kontrollen.

Eli er sterk. Eli er tøff.

Eli er sårbar og går i stykker.

Beate Grimsrud har skrevet en glitrende, skremmende god bok. En bok om en kreativ person som fra hun var svært ung vet at hun har fortellinger i seg, som vil skrive, som verker etter å formidle. En person som samtidig har store problemer med rettskriving, og med synet. En sterk og ekstremt sårbar person. Eli.

Jeg sier bare: Les den.

Forsett - en avslutning

2010-12-14T21:22:00.002+01:00

Året nærmer seg slutten. Nyttårsforsettet nærmer seg slutten.

Jeg vegrer meg litt for å skrive om dette, kjenner jeg. Ikke fordi jeg ikke (helt) har greid forsettet, men det er noe privat over temaet, kjenner jeg. Og jeg har en grense for hva jeg vil publisere. Det kjenner jeg på ofte, også nå.

Imidlertid er jeg også en person som liker å avslutte det jeg begynner på. Så temaet må avsluttes. Nå. Her.

Forsettet mitt var innkjøpsstopp på klær og sko i 2010 med unntak av undertøy og en ny slalåmjakke, og med muligheten til å bruke inntil kr 2000,- hvert kvartal etter en nøye overveiing.

Siden forrige statusoppdatering har jeg kjøpt noe. Jeg hadde en utskeiing rett før jeg skulle på et lengre utenlandsopphold. To kjoler, to omslagsjakker og en tights på salg på Noa Noa. Alt til 70 % rabatt, men likevel et brudd på forsettet. Ikke nøye overveid, til tross for at ene kjolen er blitt en favoritt, og er ofte i bruk. Under utenlandsoppholdet - i Spania - hadde jeg det andre bruddet på forsettet: Jeg kjøpte en Desigual-kjole med unnskyldning at det var en suvenir.

Måloppnåelsen er ikke 100 %. Likevel er jeg fornøyd. Jeg har helt sikkert kjøpt mindre enn om jeg ikke hadde forsettet. Jeg er også blitt mer bevisst - trenger jeg egentlig dette?

Jeg har tenkt å fortsette å kjøpe lite, og å vurdere minst en gang om jeg virkelig trenger plagget eller skorne. En lignende utfordring sender jeg gjerne videre nå to uker før 2011-forsettene skal fastsettes.

Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

2010-12-11T16:22:00.002+01:00

Tidligere i høst fikk jeg et anmeldereksemplar av Paasilinnas nye bok fra Aschehoug forlag.

Den forunderlige tjeneren er en bjørn som prosten får i gave av menigheten sin på 50-årsdagen sin. Prosten er - eller kanskje kommer - i en midtlivskrise da han får bjørnungen. Prosten har bjørnen med seg liketil i ektesenga. Ikke uventet ender det med at kona ikke bare flytter, men også melder seg ut av statskirken. Prosten blir permittert på grunn av sin etterhvert avvikende oppførsel, og drar ut i verden på eventyr.

Paasilinna greier gang på gang å lage de underligste historier - han har en fantasi å være misunnelig over! Jeg har lest De hengte revers skog og Den elskelige giftblandersken tidligere. Til tross for dette absurde og morsomme og på sett og vis samfunnskritiske, så har jeg aldri blitt i ekstase over fortellingene til finnen. Jeg vet at andre blir det, og for å lese mer begeistrete anmeldelser av Paasilinna, så les hva Groskro skriver om Den elskelige giftblandersken.

Å komme til forvandlingsområdet

2010-12-08T20:48:00.006+01:00

Hva skjer når man skriver, og når man leser?

Merete Morken Andersen har skrevet et essay kalt Forvandlingsområdet. Andersen forklarer skriveprosessen nærmest som noe magisk, noe uforståelig. Erfaringer og bilder man har inne i seg starter å "bevege" seg, man greier å ta fram en historie som har presset seg fram i underbevisstheten. En historie som gir mening og berører utover selve ordene. Andersen, som både er forlagsredaktør og forfatter, skriver at selv forfatteren kan bli overrasket over hva han har skrevet, eller hvilken mening han faktisk har greid å skape. Andersen skriver at man da har skapt et sted der forvandling skjer. Også leseren kan oppleve å gå inn i forvandlingsområdet i møtet med teksten.

Selv har jeg ofte tenkt at tekster, og ikke minst dikt, ofte har skapt erkjennelser i meg som leser. Erkjennelser som jeg kan kjenne, men som jeg ikke har ord for. Jeg kan ikke bekrive hva som traff meg eller hva jeg eksakt "så" i teksten. Men jeg vet at det er noe, jeg følte det.

At jeg ikke kan beskrive det, bør ikke overraske meg; for hvordan kan jeg greie å sette ord på noe som ikke bare er ord, men en stemning, en bevegelse, en mening eller en forvandling som et dikt eller en tekst har skapt i meg?

Dette fascinerer meg. Merete Morken Andersen har skrevet et veldig interessant essay om temaet som kan anbefales. Essayet er publisert i Vinduet 3. mars 2003.

Orange jul

2010-12-02T22:25:00.005+01:00

Kilde

Når man skreller årets første klementin.
Lukten skjærer gjennom luften.
Frisk og sterk.
Det kiler i nesen
Som den første erkjennelsen av høst, bare at det er jul.

Horchata

2010-11-21T20:44:00.003+01:00

I Valencia stiftet vi bekjentskap med en ny drikk - Horchata. Laget av tigernøtter, vann og sukker. Servert kald, og med vaniljestang til. La oss si det var en interessant smak.

Vi kjøpte horchataen på Santa Catalina, i gamlebyen i Valencia, og anbefaler sterkt en tur innom denne tradisjonsrike, gamle kafeen.

Fine Finestrat

2010-11-14T10:41:00.011+01:00

Siden jeg bodde i Spania i to måneder i høst, siden jeg har tatt mange bilder og siden det er mye å like i Spania, så deler jeg noen bilder fra en liten by jeg har vært mange ganger.

Finestrat.

Enden av veien betyr byens navn, og navnet stemmer med virkeligheten. Der veien ender er det imidlertid en fortryllende liten by fra middelalderen.

Finestrat ligger på Costa Blanca, ikke langt fra Benidorm.

I en liten by jeg kjenner

2010-11-02T20:07:00.011+01:00

Et bittelite bakevareutsalg ligger noen skritt til høyre, noen skritt til venstre og inn en svært beskjeden dør. Señora har ferske baguetter så sprø som tørre krabbekropper vi fant på stranda som barn. Og - hun har minicroissanter. De er fylt med myk nougat. Nytelse som flyter.

Videre oppover og til høyre; rådhuset og kirken, med plazaen foran. Start og slutt for alle parader. De er ikke få.

I stedet for å ta til høyre tar jeg slakt venstre, og inn i bokriket. Biblioteket - og bibliotekene - er noe av det mest universelle. En samling av ordene, og de som elsker dem. Dette biblioteket er gammelt. Mørkt tre. Kvadratiske fliser. Et atrium uten tak med utstilte kulltegninger, eføy, og himmelen over har luftig sukkerspinn.

Byen heter Sitges, og jeg la igjen en liten bit av hjertet mitt i den.

Havets katedral og Engelens spill

2010-10-28T17:45:00.004+02:00

Arnau kom som spedbarn til Barcelona sammen med en far som har rømt fra gård og grunn. Livet i Barcelona blir imidlertid ikke et fritt liv. Da faren dør, greier Arnau å få jobb som sjauer. Han losser båter og bærer stein til den nye kirka som bygges: Santa Maria del Mar, Havets katedral. Ildefonso Falcones Havets katedral er bokstavelig talt stor. Her er det mye spansk historie fra 1300-tallet, og mye om tidlig Barcelona.

I september fant jeg Santa Maria del Mar i La Ribera innimellom smale gater og smug.

Nettopp i dette området bor og beveger helten i Engelens spill seg også. David Màrtin. Dette er Barcelona på tidlig 1900-tall. Det er referanser til byggverk fra verdensutstillinger (både taubanen fra piren til Montjuïc og Estàtion Franca, for eksempel), og en hinsides fortelling Carlos Ruiz Zafón ruller opp. Dette er spennende!

Begge mursteinene av noen bøker anbefales, men jeg syntes at Zafóns bok var den med mest driv i: Jeg greide nesten ikke legge den bort.

Fra Parc de la Ciutadella, like ved der David Màrtin bor.

Kaffi med mjølk

2010-10-27T10:31:00.002+02:00

Eg unner meg ein kaffi.
Med mjølk.
Eg nyt han òg.
Til fulle.
Livet er aldri halvt.
Det er heilt.
Det er heilmjølk i kaffien.

Gaudís Barcelona

2010-10-24T19:05:00.012+02:00

Antoni Gaudí må ha vært helt spesiell.

Casa Milà.

På taket av Casa Milà.

Casa Batllo.

Parc Güell. Portnerbolig.

Parc Güell.

Sagrada Familià.

Sagrada Familià.

Gateskatter

2010-10-22T14:44:00.008+02:00

Alle disse ukjente gatene. Støvete. Varmen man aldri greier å gå ifra. Da satt de der. To trette - livstrette? - damer, elegant kledt. Hver på sin stol på en liten plaza.

Stoler av stein. Tidens tann hadde gått til angrep. Damen til venstre mangler venstre arm, den andre føttene. Ikke en gang tiden har vekket de livstrette fra søvnen.

Vakre, men trette. Trette og vakre. Elegant sittende.

Alle disse gatene. Varme.

Damene vi gikk ifra.

Dagen

2010-10-19T16:01:00.002+02:00

Noen dager er slik. Fulle av oppmerksomhet.

Ved Middelhavet

2010-10-16T21:57:00.004+02:00

Det er alldeles midt i oktober. Jeg befinner meg i Valencia. Og jeg er solbrent på ryggen.

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

2010-10-14T23:02:00.002+02:00

Et antikvariat. En lidenskap for bøker. En hemmelighet. Dette er rammene for Margarets liv.

En dag får Margaret et brev fra den verdenskjente forfatteren Vida Winter. Margaret dras mot utfordringen Winter gir henne.

Og opp rulles historier - og mysterier - av en annen verden!

Her er referanser til Jane Eyre, og til landsbygd-England. Det er ulykkelig kjærlighet, hemmeligheter, engelske skulpturhager. Det er nåtid og fortid i en fascinerende blanding.

Jeg likte denne boka; jeg hadde få forventninger, og ble positivt overrasket. Herlig!

Cormac McCartey: Veien

2010-09-28T18:49:00.003+02:00

Verden har gaatt under. Nesten.

Noen faa har overlevd, men ingenting vokser og det som allerede fins er stort sett forgiftet.

De som har overlevd maa lage sine egne regler, og for aa overleve maa man gjoere utenkelige ting.

I denne verdenen er mannen og gutten paa vei. Paa vei soerover. Kanskje er det bedre ved kysten? Kanskje fins det en redning?

Ferden er en jakt paa mat, paa vann, og en kamp mot andre streifere.

Hvor kynisk, egoistisk eller ond blir man i en alles kamp mot alle? Kan man bevare menneskeverdet i en slik situasjon?

Mannen maa la prinsipper vike, men gutten lar ham aldri slippe unna handlingenes etiske problemstillinger.

Dette er en grusomt tankevekkende bok!

Reisen, det var meg

2010-09-12T17:20:00.009+02:00

Jeg sa jeg måtte reise

at reisen, det var meg.

- Jo Nesbø fra "Et kyss og Istanbul" på Karusellmusikk

Høst

2010-09-01T18:10:00.005+02:00

Uterommet er fortsatt grønt.
Varmende sol over haugen.
Det rasler i løv.

Lar meg falle.
Ulykkelig lykke.
En sommer er over.

Motsvar

2010-08-30T23:01:00.003+02:00

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge frå Dropar i Austavind, 1966

Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor av Mustafa Can

2010-08-28T09:13:00.004+02:00

Tett inntil dagene er et slags portrett av Mustafa Cans mor. Og mye mer.

Mye mer fordi boken tar leseren med på flere reiser.

Den tar meg med til Kurdistan og trange kår, en mann som som drar til Europa som arbeidsmigrant og en familie som etterhvert drar etter.

Den tar meg gjennom oppveksten til Can, skammen hans over den tradisjonelt kledte moren, om livet i Sverige, somrene i Kurdistan og farens drøm om en gang, en gang vende tilbake til hjemlandet - for alltid.

Boken er også en åndelig reise. Hvor nær kan man komme et annet menneske? Og hvor godt kan man forstå andre? Hva er det moren ser når blikket hviler på noe utenfor vinduet som ingen andre ser? Ser hun tilbake til livet i Kurdistan for mange år siden? Ser hun inn i det hinsidige, dit hun vet hun skal, og der hun skal møte alle de døde barna sine igjen? Og, spør jeg, skal man vite det?

Les mer om denne nydelig og rørende kjærlighetserklæringen hos Knirk.

Metamorfose

2010-08-24T21:31:00.002+02:00

Jeg syr i en knapp
og er der.
Innenfor døra i mitt innerste rom.

Den fremmede av Albert Camus

2010-08-22T22:37:00.004+02:00

Dette må da være Prosessens forløper?

Jeg-personen svimer gjennom dagene, og virker aldri helt til stede. Hvor er følelsene; sorg, forelskelse, redsel? Hvorfor er han så distansert til det som hender? Er det ingen vits i aktivt prøve å påvirke det som skjer?

Denne historien er en liten genistrek. Kortfattet beskriver Camus hvordan hovedpersonen styrer utfor stupet. Jeg blir aldeles opprørt. Våkne. Våkne! Sørg over din mor, da mann! Føl noe overfor kjæresten din! Engasjer deg!

Camus presise språk, uten overflødige ord, understreker distansen mellom hovedpersonen og det som skjer med ham:

Jeg skjønte at jeg hadde brakt dagen ut av likevekt, den uerstattelige stillhet på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire skudd mot et livløst legeme, der kulene trengte inn uten å sette merke etter seg. Og det var som om jeg banket fire korte slag på ulykkens port.

Det kan selvsagt aldri gå bra, dette.

140 sider om en irriterende, passiv mann i Alger anbefales.

Svabergtankar

2010-08-08T21:38:00.004+02:00

Om berget eg ligg på var kroppen din,

og steinen eg stryk på var ryggen din.

Om sola som varmar meg var varmen frå deg,

då var eg eitt med kjærleiken no.

Olavsfest

2010-07-31T10:11:00.011+02:00

Olavsfestdagene er så mangt. Mangfoldig er rett og slett et stikkord. Store artister som Kent fylte Borggården. Konsertens innspurt var forrykende -

Foto: Olavsfestdagene/Stian Hansen

Det store spennet i artister, tema og scener innebærer et bredt utvalg av arrangementer for publikum. Samtidig kan man lure på hva som er det spesielle for denne festivalen.

I år arbeider jeg som frivillig på festivalen, og har derfor fått et tettere forhold til hva festivalen er, eller i alle fall: ønsker å være.

Festivalen er en festival som har verdier i fokus. En rekke av arrangementene understreker det. Elias Akselsen møtte biskop Tor Singsaas til en samtale i Nidarosdomen. En svært viktig begivenhet, som kan skrive seg inn i historien som et symbolsk vendepunkt for kirkens - og resten av det norske samfunnets - behandling av taterne.

¨
Foto: Olavsfestdagene/Carl-Erik Eriksson

I Vår Frues kirke snakket og sang Hans-Erik Dyvik Husby om sitt liv. Han var narkoman i mange år. Han fortalte om det med personlig nærhet i kirken som nettopp er åpen for personer med denne type problemer.

Foto: Olavsfestdagene/Stian Hansen

Sierra Leone's Refugee Allstars er også med på festivalen. De møttes som flyktninger flyktningleirer i Afrika. De synger om krig og lidelser, men for fred og med et mantra om at musikken gir helse og lykke.

Foto: Olavsfestdagene/Carl-Erik Eriksson

Jeg kjenner jeg er stolt av å jobbe for årets Olavsfestdager!

Inni musikken

2010-07-11T16:46:00.003+02:00

I dag har eg lyst til å spele som ein fiolin. Stryke bølger over strengane. Lange tonar, mjuke tonar, hoppande tonar. Vere i eitt med lyden i eit hav av stykarar.

Frelst på Stiklastadir

2010-07-10T10:49:00.006+02:00

Olav falt på Stiklestad, vi falt for Stiklestad!

Niåringen min og jeg har vært i Verdal. Der ligger Stiklestad, et begrep i norsk historie og i dag et opplevelsessenter for både store og små.

Genistreken her er at man settes inn i historien på morsomme måter. Man leker slaget på Stiklestad, bruker bil og bue, kaster øks på blink, er med på vandreteater og lager sin egen skinnpung.

Vi koste oss en hel dag, og anbefaler alle lekne og historieinteresserte å ta en tur innom.