Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson

Per Petterson fikk Nordisk råds litteraturpris 2009 for denne boka.

Hovedpersonen er Arvid Jansen. 37 år og i ferd med å skilles. På samme tid får Arvids mor en alvorlig kreftdiagnose. Mora reiser til Danmark, som er hennes fedreland, og Arvid reiser etter. Det blir fort tydelig at forholdet mellom mor og sønn ikke er så bra. Arvid higer etter mora kjærlighet, og hun avviser. Det lukter rett og slett ødipuskompleks.

Petterson tar oss med bakover i tid. Det gir noen tråder som kan forklare nåtidens forhold mellom mor og sønn. Arvid har alltid ønsket å få moras annerkjennelse, og oppnår det stikk motsatte da han slutter skolen for å bli proletar og arbeide for revolusjon. Det som knytter bånd mellom dem er interessen for litteratur og film. De greier likevel ikke å komme hverandre nær på det personlige planet. Kommunikasjonen er fraværende, og i alle fall ikke verbal, og de forblir ukjente for hverandre.

Jeg får lyst til å rive tak i både Arvid og mora, riste dem og be dem om å skjerpe seg.

Likevel tror jeg ikke dette er uvanlig; at man er ukjente for hverandre selv som foreldre og barn, søsken og ektefeller.

Dette er ikke den mest medrivende, euforiske leseopplevelsen jeg har hatt, men jeg likte den likevel. Og: Den som har et forhold til Trondheimsveien, Carl Bernes plass og Groruddalen finner masse referanser i boka. Det var midt i blinken for meg.