tirsdag 26. mai 2009

Sitat-utfordring

Knirk utfordret meg til å presentere fem boksitater - etter selv å ha gjort det samme.

Det første er fra en bok jeg nettopp har lest:

"Jeg har aldri snakket med noen om denne kvelden. Noensinne," sa hun. "Og nå når jeg hører mine egne ord, går det opp for meg at de forteller en annen historie enn den jeg har båret med meg i alle disse årene." [...] "Jeg tror at om vi kan finne ordene, og om vi kan finne noen å fortelle dem til, kan vi kanskje se ting på en annen måte. Men jeg hadde ingen ord, og jeg hadde ingen." (s. 161 i La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson)

Sitatet oppsummerer egentlig boka veldig godt. Astrid og Veronika har begge gått og båret på opplevelser som de ikke har fortalt, ikke har satt ord på overfor noen. Da de først gjør det, når de ny innsikt. Vakkert, vakkert!

Boka jeg startet på i dag begynte slik:

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte. (s. 13 i Anna Karenina av Leo Tolstoj)

Snakk om anslag! Her lukter det skandaler, sorg og drama lang vei.

En av mine små yndlingsbøker heter Samtalens tynne tråd. Hver gang jeg tar den fram finner jeg nye gullkorn. Dette for eksempel:

Å skrive er å tenke. [...] Et interessant faglig bidrag, har ofte en tiltalende språklig form. Det er ikke tilfeldig: De språklige formene er tankenes former. (s. 34 i Samtalens tynne tråd av Anders Johansen)

Dess klarere språket er, dess klarere er tanken bak.

Jeg må ha med et sitat fra en av de største leseropplevelsene jeg har hatt. Denne boka er så gjennomgripende nervepirrende, så uendelig trist og må derfor være en genistrek:

Han strekker seg ut på magen, finner sovestillingen sin. Inni hodet er det mørkt og stort og stille. Han venter på henne her. (s. 128 i Kjærlighet av Hanne Ørstavik)

Jeg leste boka som fersk mor, og tenkte aldri, aldri må jeg stenge barnet mitt ute. Jeg grøsser fortsatt ved tanken på Jon og moren Vibeke.

Det siste sitatet er en hyllest til en person jeg har stor respekt for, professor i historie, Knut Kjeldstadli:

Men mange historikere vil mene at språket, teksten, formen også er avgjørende for meningen med det bildet som formidles. Å skrive er altså ikke en uskyldig virksomhet; dette er et naivt syn. For å vurdere kritisk hva en historiker sier, må en leser også vurdere hvordan han sier det. Teksten er viktig for meningen, fra de mindre enhetene opp til de store sammenhengene. (s. 42 i Fortida er ikke hva den en gang var av Knut Kjeldstadli)

Takk for utfordringen, Knirk. Dette var gøy. Mine sitater er ikke plukket ut ved å lukke øynene, bla opp på en side og peke med fingeren, det så jeg først at var noe av poenget da jeg kikket på den opprinnelige bloggposten til Løvinnen. Håper jeg er tilgitt.

Jeg utfordrer Lille søster, Jorid og Lyran.

søndag 24. mai 2009

Persepolis


Bildet fant jeg her: http://movies.nytimes.com/2007/12/25/movies/25pers.html

Dette er en animasjonsfilm om Marjane Satrapi basert på en tegneseriebok av samme navn og med Satrapi som forfatter.

Filmen starter i 1978 og Marjane er åtte år. Vi er i Teheran. Det er stadige opprør mot sjahen, og de glade ved tanken på endring. Det blir endring etter revolusjonen i 1979. Gjennomgripende og voldsom, en innstramming av friheten. Mennesker blir fortsatt fenglset, og Islam-politiet kontrollerer folks sømmelighet; skjuler sløret alt håret? Snakker en jente med en gutt? Vi følger det som skjer med et barns perspektiv. Marjane har en klok bestemor og en onkel som ble fengslet, både før og etter 1979. Marjane beundrer onkelen sin og adopterer hans motstand mot innskrenkningene i friheten. Hun står opp for sitt syn i klassen mot den hjernevaskede læreren og kjøper Iron Maiden-plater på svartebørsen.

Det skjer mye mer med Marjane i løpet av filmen, og med Iran. Denne filmen er verdt å se, det er historie og drama, og selve animasjonen er nydelig laget.

tirsdag 19. mai 2009

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø

Den språklige kontrasten til sist leste bok, Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, er stor. Aarøs språk er enkelt og lettlest. Og det er greit det, ikke alle forfattere trenger å eksperimentere med det språklige. På det handlingsmessige plan skjer det imidlertid mye i denne boka. Ulike personers historier veves sammen og berører hverandre. Dette grepet syns jeg er vellykket.

Men hva handler boka om? Joda, om Helen - som er gravid med elskeren sin, om Alma som har et vansiret ansikt, om Marta som har fått Altzheimer, om Simon, Lena og Georg og ikke minst om Elvira, 14-åringen om er full av skyldfølelse for det meste. Livene deres møtes på ulike måter gjennom boka. Elvira treffer på Marta i nabolaget. Marta er forvirret, har for lite klær på, men likevel små klare øyeblikk. Elvira hjelper Marta hjem til Georg, mannen hennes. Georg og Marta er foreldrene til Helen, som desperat kjemper for en mann, Simon, som aldri kommer til å forlate kona. Eller, er det kanskje Elvira Simon ikke kan forlate. For Elvira er datteren. Innfallsvinkelen for at historiene flettes sammen er at Simon blir påkjørt av en bil; brått og tilsynelatende umotivert. Men det fins jo alltid en grunn, gjør det ikke?

Alle personene drar til og med til Roma, går til den legendariske Trevi-fontenen og kaster en mynt med venstre hånd over høyre skulder i vannet. Kanskje er dette et symbol på personenes ønsker, ikke nødvendigvis om å komme tilbake til den evige stad, men om å komme videre i livene sine, å oppleve noe annet, få det bedre?

søndag 17. mai 2009

Kom mai, du skjønne milde ...

I hagen min blomstrer:

Morelltreet


Påskeliljene


Brudespirea


Perleblomster


En gul blomst som jeg ikke kjenner navnet på

Våren er en fin tid. Jeg nyter at lufta er varm igjen, og at trær og gress blir grønnere og grønnere for hver dag. Enkelte steder langs veien danner trærne grønne ganger. Det er som å kjøre gjennom en tunnel på tur til en annen virkelighet. Og en årstid er forsåvidt det, en ny, liten æra.

søndag 10. mai 2009

Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson

Per Petterson fikk Nordisk råds litteraturpris 2009 for denne boka.

Hovedpersonen er Arvid Jansen. 37 år og i ferd med å skilles. På samme tid får Arvids mor en alvorlig kreftdiagnose. Mora reiser til Danmark, som er hennes fedreland, og Arvid reiser etter. Det blir fort tydelig at forholdet mellom mor og sønn ikke er så bra. Arvid higer etter mora kjærlighet, og hun avviser. Det lukter rett og slett ødipuskompleks.

Petterson tar oss med bakover i tid. Det gir noen tråder som kan forklare nåtidens forhold mellom mor og sønn. Arvid har alltid ønsket å få moras annerkjennelse, og oppnår det stikk motsatte da han slutter skolen for å bli proletar og arbeide for revolusjon. Det som knytter bånd mellom dem er interessen for litteratur og film. De greier likevel ikke å komme hverandre nær på det personlige planet. Kommunikasjonen er fraværende, og i alle fall ikke verbal, og de forblir ukjente for hverandre.

Jeg får lyst til å rive tak i både Arvid og mora, riste dem og be dem om å skjerpe seg.

Likevel tror jeg ikke dette er uvanlig; at man er ukjente for hverandre selv som foreldre og barn, søsken og ektefeller.

Dette er ikke den mest medrivende, euforiske leseopplevelsen jeg har hatt, men jeg likte den likevel. Og: Den som har et forhold til Trondheimsveien, Carl Bernes plass og Groruddalen finner masse referanser i boka. Det var midt i blinken for meg.

fredag 8. mai 2009

99 % ærlig

Denne filmen er ekte, sår - og nettopp - ærlig. Filmen er en dokumentar. Om Assad som er født i Norge, men har foreldre fra Pakistan. Om Haji med bakgrunn fra Irak. Om Amina fra Uganda med sangstemme av fløyel. Og om bosniske Emir. Sammen er de Forente Minoriteter og de sjarmerer stort. Tekstene de lager til musikken sin har undertoner av ramme alvor og mye klokskap. Det er universelle problemstillinger og det er tema knyttet til å være svarting, som de selv sier, til å være ungdom og til å oppleve forventninger. Filmen handler om å være menneske, rett og slett. Og disse ungdommene er det til de grader.

Regissør Rune Denstad Langlo har gjort en fabelaktig jobb med å komme så tett inn på de fire ungdommene.

Denne filmen anbefales alle. Se, snufs, le og lær!

onsdag 6. mai 2009

Oslo

Lille Oslo,
er en egen planet,
alle gatene forskjellige land,
hvert strøk - en verdensdel
(fra Suser avgårde, Delillos)

Joda, jeg er fortsatt glad i byen som var min i mange år. Boka jeg leser akkurat nå, Jeg forbanner tidens elv (Per Petterson), går opp mine gamle stier ganske så presist - Trondheimsveien, Carl Berners plass og Rosenhoff med omland. Jeg kjenner jeg liker det, at "mitt" område er kulisse for en roman.

I dag var jeg i verdensdelen Grønland. Fra et kafébord i sola så jeg menneskene går forbi. Unge, gamle, mørke, lyse, en niqabkledt dame sammen med en bukse- og genserkledt dame, en dame med kjempelange dreads, en mann som hilste smilende på jentene ved nabobordet.

Kan man noen steder bedre ha det enn i Oslo? synger Lillebjørn Nilsen. Ja, det kan man sikkert, svarer jeg, men jammen kan man ha det fint i Oslo også. <3

søndag 3. mai 2009

Da - og nå

Jeg fikk akkurat med meg en annen tid.

Jeg har noen bilder i hodet mitt. De er grunnet på opplevelser fra barndommen min. Jeg bodde på en gård. Besteforeldrene mine bodde også der. De hadde alltid hatt mange mennesker på besøk om sommerene. Eller, besøk ... det var søsken med familiene sine, de som hadde blitt byfolk. De kom og var der i lange perioder. Det var varmt, det var hesjing, det var store og små. Det var et yrende liv.

Jeg fikk med meg en liten smak av dette, og er dette minnet evig takknemlig. Det er akkurat som jeg har en varm sommernovelle fra gamle dager inni meg. Levende og fortid på en gang.