tirsdag 26. mai 2009

Sitat-utfordring

Knirk utfordret meg til å presentere fem boksitater - etter selv å ha gjort det samme.

Det første er fra en bok jeg nettopp har lest:

"Jeg har aldri snakket med noen om denne kvelden. Noensinne," sa hun. "Og nå når jeg hører mine egne ord, går det opp for meg at de forteller en annen historie enn den jeg har båret med meg i alle disse årene." [...] "Jeg tror at om vi kan finne ordene, og om vi kan finne noen å fortelle dem til, kan vi kanskje se ting på en annen måte. Men jeg hadde ingen ord, og jeg hadde ingen." (s. 161 i La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson)

Sitatet oppsummerer egentlig boka veldig godt. Astrid og Veronika har begge gått og båret på opplevelser som de ikke har fortalt, ikke har satt ord på overfor noen. Da de først gjør det, når de ny innsikt. Vakkert, vakkert!

Boka jeg startet på i dag begynte slik:

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte. (s. 13 i Anna Karenina av Leo Tolstoj)

Snakk om anslag! Her lukter det skandaler, sorg og drama lang vei.

En av mine små yndlingsbøker heter Samtalens tynne tråd. Hver gang jeg tar den fram finner jeg nye gullkorn. Dette for eksempel:

Å skrive er å tenke. [...] Et interessant faglig bidrag, har ofte en tiltalende språklig form. Det er ikke tilfeldig: De språklige formene er tankenes former. (s. 34 i Samtalens tynne tråd av Anders Johansen)

Dess klarere språket er, dess klarere er tanken bak.

Jeg må ha med et sitat fra en av de største leseropplevelsene jeg har hatt. Denne boka er så gjennomgripende nervepirrende, så uendelig trist og må derfor være en genistrek:

Han strekker seg ut på magen, finner sovestillingen sin. Inni hodet er det mørkt og stort og stille. Han venter på henne her. (s. 128 i Kjærlighet av Hanne Ørstavik)

Jeg leste boka som fersk mor, og tenkte aldri, aldri må jeg stenge barnet mitt ute. Jeg grøsser fortsatt ved tanken på Jon og moren Vibeke.

Det siste sitatet er en hyllest til en person jeg har stor respekt for, professor i historie, Knut Kjeldstadli:

Men mange historikere vil mene at språket, teksten, formen også er avgjørende for meningen med det bildet som formidles. Å skrive er altså ikke en uskyldig virksomhet; dette er et naivt syn. For å vurdere kritisk hva en historiker sier, må en leser også vurdere hvordan han sier det. Teksten er viktig for meningen, fra de mindre enhetene opp til de store sammenhengene. (s. 42 i Fortida er ikke hva den en gang var av Knut Kjeldstadli)

Takk for utfordringen, Knirk. Dette var gøy. Mine sitater er ikke plukket ut ved å lukke øynene, bla opp på en side og peke med fingeren, det så jeg først at var noe av poenget da jeg kikket på den opprinnelige bloggposten til Løvinnen. Håper jeg er tilgitt.

Jeg utfordrer Lille søster, Jorid og Lyran.

4 kommentarer:

  1. Hei Mettemor, jeg tenkte også "for en start" da jeg leste den første setningen i Anna Karenina. Og det er en kjempebra bok altså!! Jeg ser du er hekta allerede? :-) Er det før Anna dukker opp?

    SvarSlett
  2. Dersom Anna K. er Stepans søster, så er hennes ankomst meldt .. Hun omtales som Anna allerede på en av de første sidene.

    *spennende*

    SvarSlett
  3. Jag har gjort en egen variant och hoppas att det var OK :-)

    SvarSlett

Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D