fredag 29. januar 2010

Jubileum



I dag har Mettemor møtt massene i ett år. Det har da blitt noen ord.

søndag 24. januar 2010

Pseudonymet på Trøndelag teater

Jo Strømgrens stykke Pseudonymet har nettopp hatt urpremiere på Trøndelag teater.

Og her var det mye bra! Skuespillerne gjorde en fortryllende innsats - den nevrotiske Janne Kokkin og den følsomme Ola Furuseth hadde den mest eksentriske oppførselen, mens Cici Henriksen og Hildegunn Eggen var tilsynelatende mer normale. Men bare vent - her har alle sin historie som avdekkes underveis.

Det er mye humor i stykket, et veldig vellykket grep. Vi befinner oss på kontoret hos et forlag. Der er Hildegunn sjef og Janne og Cici hennes medarbeidere. Janne frykter konkurransen fra den unge Cici, både for jobbens del og ikke minst overfor menn. Å være 48 og fortsatt lete etter mannen i sitt liv krever sitt ...

Og mannen som dukker opp er selveste Pseudonymet. Han har skrevet bok om forholdet til en 20 år eldre kvinne - som forlot ham. Slikt får en ung, følsom gutt varige traumer av.

Scenen er forlagskontoret. Med ulik lyssetting og et langt, smalt vindu midt på bakveggen formidles ulike stemninger veldig bra. Det er scener med dans, eller i alle fall koodinerte bevelgeser til musikk. Og utenfor vinduet dukker stadig vekk en selskapssyk due opp.

Jeg vet ikke om dette er et begrep, men jeg våger å kalle dette en forviklingskomedie. En forviklingskomedie med alvorlige undertoner som rører hjertet.

Løp og se innen 12. februar!

lørdag 23. januar 2010

De usynlige


Kilde

Å, Herregud!

For en uhyrlig smerte.
For en orgelmusikk.
Og for noen bilder.

Historiene som formidles i Erik Poppes film er så usigelig triste - og samtidig så vakre.

For åtte år siden forsvant fire år gamle Isak. To unge gutter stjeler barnevognen han sitter i, og resultatet blir det verst tenkelige. Isak dør, og de to ungdommene blir dømt for drap.

Nå løslates den ene mannen, Thomas. Han får seg jobb som organsist i en kirke på Grünerløkka, og prøver å komme videre i livet. En dag kjenner Isaks mor, Agnes, igjen Thomas. Fortiden kommer veltende over henne sammen med alle spørsmålene om hva som egentlig skjedde med Isak.

Jeg røper ikke mer av historien. Jeg anbefaler heller at dere ser den. Her er det estetikk, følelse, vakker filming og en sammenveving av Thomas' og Agnes' historier som er utrolig bra laget. Stemningen satt som en vondt klo rundt hjertet lenge etter at filmen var slutt.

tirsdag 19. januar 2010

Opera!


Kilde

Absolutt opera, til og med.

Det er Rikskonsertene som i vinter og vår turnerer landet med denne forestillingen. Solister er Rita Heigre, Marianne E. Andersen, Kjetil Støa og Yngve A. Søberg.

På forestillingen i Olavshallen i Trondheim 5. mars er jeg en del av operakoret. Jeg gleder meg som en unge! Godbiter fra blant annet Carmen, La Traviata, La Bohème og West Side Story står på reportoaret.

Kom og hør!

søndag 10. januar 2010

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese


Kilde

En ung kvinne kler seg naken for han hun er forelsket i på et torg i en liten by i Italia. Historien om den nakne kvinnen er en av dem som fortelles i denne lille, vakre boka.

Fortelleren, en eldre bibliotekar i Vatikanet, finner en dag et maleri. Det har vært utilgjengelig for alle i minst hundre år. Bibliotekaren begynner å grave i bibliotekets håndskriftsamlinger og finner etterhvert ut hvor det kommer fra og hvem som er kunstneren. Snart er vi på tur tilbake til middelalderens Italia og en liten bortgjemt by.

Vi får kunstnerens historie, og vi får mange andre fortalt av byens forteller. I middelalderen hadde hver by en egen forteller som satt på torget med en hærskare lyttere. Det hele veves sammen av bibliotekaren, hvis egen historie også fortelles.

Denne boka kom ut i 1990, og jeg leste den for andre gang. Det er det svært sjelden jeg gjør. Men dette konglomeratet av sammenvevde fortellinger fortjente det. Snakk om å få lyst til å dra til Italia, drikke vin og være forelsket!

lørdag 9. januar 2010

Engelen og englene i Vår Frue kirke

Engler - Fins de?

I kristen forstand er jeg slett ikke sikker, selv om Bibelen har nydelige framstillinger der engler er med. Men at de fins i mitt liv, i form av gode mennesker, det er jeg sikker på.

Denne engelen står i Vår Frue kirke i Trondheim sentrum, i hallen før man går inn i skipet. Hun holder en kollektbøsse med inskripsjonen "For de fattige".


Bilde: Tove Egholt

Fruekirken er åpen for alle, og uteliggere og andre som trenger varme og mat, er ofte innom. Nå er den dessverre stengt på natten. Det var ikke nok frivillige til å holde tiltaket i gang hele døgnet. Alle de som bidrar til å holde kirken åpen er definitivt også engler. All skryt til dem!

Og svaret er selvsagt: Ja, engler fins. <3

torsdag 7. januar 2010

Summariske bokmeldingar

Jaudå - eg las bøker på slutten av 2009 òg, men eg hadde så lite inspirasjon til å blogge om dei. Det til tross for at bøkene eg las ga mange tankar og fine opplevingar.

Eg har lest:

Vigdis Hjorth: Hva er det med mor
Dette er ei dotters biografi om mor. Mora er alkoholikar, men samstundes så mykje meir: ho er kunstmålar, ho joggar lange turar, har sterke meiningar og ho er eit heilt menneske som både kan beundrast og fordømmast. Eg lot meg fascinere av mor-dotter-forhaldet som Hjorth skildrar, og av korleis dei to kvar for seg og saman handterer livet.

Tomas Espedal: Dagbok
Eg var spent på denne boka etter å ha lese så mykje bra om boka hos flimre. Espedal skriv godt; her er ikkje eitt einaste ord slump, det er ikkje eit ord for mykje - eller for lite. Små, poetiske tekster som står godt for seg sjølv - og til kvarandre. Dei er vakre og vemodige. Eg tykkjer ein av tekstane må få vere med her:

La oss gå den motsatte vegen: baklengs opp grusgangen med ryggen mot huset og inn døren som lukkes. Du rygger inn i entreen, besluttsomt bakover mot en ny dør og inn i skriverommet hvor du, uten øyne, som om nakken er seende og vitende, finner stolen og setter deg ned. Du ser ut vinduet, kanskje er det tingene ute som ser inn, det kaster et blikk tilbake, og brått er du sett av noe som ikke kan se.
Eplene ligger i to sirkler på bakken rundt trærne, og med ett løfter ett av eplene seg fra bakken. Eplet løftes, det stiger opp, en rett linje fra bakken og hurtig opp mot grenen hvor det fester seg. (s. 48)

Her tykkjer eg han uttrykkjer ønsket om å reversere tida så fint. Det høyrer med til historia at boka er skriven etter at kona hans døde, og at det er mykje sorg som blir bearbeidd i desse tekstane.

Tomas Espedal: biografi.
Dagbok ga meirsmak. Og biografi. likte eg endå betre. Her er så mykje absurditet og humor, og igjen: vemod. Eg smiler, humrer og kjenner meg litt trist - om kvarandre. Å lese Espedal gir stor inspirasjon til å skrive sjølv. Espedal greier i svært kort format å fortelje historier. Det er verkeleg beundringsverdig, tenkjer eg.

Eg må dele ein tekst herfrå, òg:

sommer.
Det snødde og vi kjørte mot sjøen. Det hvite hadde lagt seg i trærne og over fortauene og det var brøytekanter det siste stykket ned mot kaien. Vi parkerte ved badehusene, kledde av oss, gikk hånd i hånd lang stranden. Måkene fløy opp, solen brøt igjennom og vi hørte latteren og stemmene og ungene. Det var himmelen og den nye nylonblå badedrakten og bølgene og vi kastet oss uti, svømte og løp tilbake til bilen. Jeg startet motoren, skrudde varmeapparatet på fullt og vi spilte Stan Getz og drakk gin og røykte og kysset salt og du trakk av deg badedrakten. Solen var hvit og varm gjennom frontruten, og jeg sommerelsket deg, kjæreste.
(s. 60)

Fint, ja?

Kristopher Schau: På vegne av venner
Denne boka fikk eg i julepresang. Den einaste boka under treet denne gongen. Eg hadde aldri komme på å kjøpe denne boka sjølv, men ho overraska meg positivt. "På vegne av venner" er det ein skriv i dødsannonsa når ei bisetting blir gjort i kommunal regi fordi det ikkje finst familie, og knapt nok venner. Schau ville finne ut meir om fenomenet; folk dør og ingen kjem for å ta avskjed. Så han deltar i bisettingar over ein periode. Høyrer kva prestane seier, og blir innimellom positivt overraska over kva dei greier å seie om ein person dei veit minimalt om. Den eine bisettinga har ikkje ein gong seremoni - ingen veit kva trussamfunn han høyrde til, og å gjennomføre eit anna ritual enn det rette, kunne bli heilt feil det òg.

Er det verkeleg muleg å ha levd eit relativt langt liv utan at nokon kjenner spora dine i det heile?

Dette er ein annan Schau enn eg kjente frå før. Det er ikkje moromannen. Eg likar å lese at han reflekterer rundt oppfattingane mange har av han, og eg likar at han har sjølvironi.

No er det nytt år og nye leseopplevingar. Etter positive meldingar og superlativer i lengre tid var eg nyfiken på Karl Ove Knausgård. Eg les derfor første bindet av Min kamp. Og: Eg er imponert og har flira høgt fleire gonger. Lovande!

søndag 3. januar 2010

Forsett



Kilde

Jeg har et nyttårsforsett. Jeg tør nesten ikke tenke det. Jeg tør nesten ikke skrive det. Jeg vet slett ikke om jeg lykkes.

Forsettet er innkjøpsstopp på klær og sko i 2010!

Ihvertfall nesten. Truser, sokker, BH-er og longser er unntatt. Ny slalåmjakke er unntatt - jeg har bare ikke funnet den jeg vil ha ennå. Jeg skal dessuten ha en evaluering hvert kvartal: Da skal jeg spørre meg selv om det er noe jeg ikke kan være foruten. Og om svaret er nei etter nøye overveiing, kan jeg gjøre et unntak. Øvre kostnad for det kvartalsvise unntaket er kr 2 000,-.

Før det nye året inntrådte var jeg imidlertid så lur at jeg kjøpte de fineste bootsene. Et par Pokolinos, modell Cantrabi Tall. Jeg er smekkfornøyd.

lørdag 2. januar 2010

Ode til livet, ...

lengselen og det nye året -

Livet er godt
likevel denne lengselen,
- fin, men krevende,
utholdende og ikke.
Den er en god drivkraft.
La oss si det slik.

Så la året komme. Jeg er klar.