mandag 19. mars 2012

Anita Nair: Damekupeen

Denne leseopplevelsen ble annerledes enn jeg hadde tenkt. Med meg i India-bagasjen hadde jeg Gudene av små ting, En passende ung mann, Slumdog Millionare og Seks mistenkte.

Det er sikkert feil å si at dette ble mindre India, men den ble i alle fall mer allmenn enn jeg hadde forventet.

Damer. Kvinner. Jenter. Ung, voksen, gammel. Ulike valg og overlevelsesstrategier. Kjemilæreren som gifter seg med inspektøren med psykopatiske trekk. Fattigjenta som blir voldtatt og fornekter barnet som ble resultatet av overgrepet. Hovedpersonen Akhila som blir overhodet i familien etter farens død, og som utsletter seg selv og sine behov.

Språket i romanen er innimellom klisjeaktig, andre ganger er metaforene og bildene overraskende og interessante.

Jeg syns ideen om å veve seks fremmede liv sammen er bedre enn resultatet. Akhila speiler eget liv i de andres på sett og vis, og gjør seg refleksjoner knyttet til egen historie. Imidlertid har hun allerede før hun møtte de fem andre i kupeen tatt sitt valg. Sånn sett ble ikke sammenbindingen av de seks skjebnene så viktig.

Denne boka var årets første for Bokdamene på Byneset. Bokdamene som siden sist også er blitt seks - like mange som går i en indisk dametogkupe.

Bokdamene kjører videre med båt, til Island. Boka som står for tur er nemlig Jon Kalman Stefanssons Himmelrike og helvete.

søndag 18. mars 2012

V for vår

Vår er.
Vår er no og snøklokker i bedet, hestehov i skråninga.
Vår er sol i ansiktet, og ei lita katt som er ute for første gong.
Alt er mogleg. På ny.

tirsdag 13. mars 2012

Hans Olav Brenner: Om å skrive

Hans Olav Brenner debuterer som forfatter med å gi ut en samling intervju med skjønnlitterære forfattere.

Det er interessant å lese om de ulike måtene forfatterne skriver på, eller deres tanker om egen skriving. Kanskje er det ekstra interessant fordi jeg prøver å skrive selv? Fordi det ultimate tipset til metode eller tilnærming plutselig kan stå klart for meg? Det hadde jo vært gøy - å plutselig se skrivelyset.

Det er store forskjeller mellom de forskjellige forfatternes arbeidsform og -prosess. Per Petterson tar utgangspunkt i en scene og skriver seg videre derfra. Lars Saabye Christensen skriver kronologisk. Han er opptatt av at logistikken skal være korrekt og bruker mye tid på å organisere det som skjer i forhold til hverandre.

Vigdis Hjorth sier at prosjektet krever mye tankevirksomhet og at det er ingen hun føler seg nærmere i livet enn romanfigurene sine. Et slags selvbiografisk prosjekt det også, kanskje?

Karl Ove Knausgård starter å skrive - og skriver og skriver innen han har skrevet seg mot noe, et vesentlig punkt. Da først vet han hva det han skriver på skal bli.

Og komponisten er selvsagt Jon Fosse. Ordene. Gjentakelsene. Rytmen. Som suger leseren inn i verket og hekter ham på.

Dette var en bok jeg likte godt og noen av intervjuene skal leses om igjen. Kanskje på jakt etter en metode. Ingvild Rishøis, for eksempel, var spennende. Hun skriver inn råstoff fra notisbøker fort og uredigert på pc. Deretter klipper hun printen i tekstbiter og pusler med dem til de kommer i riktig rekkefølge. Det jeg prøve!

lørdag 3. mars 2012

Film: The Magdalene Sisters


Peter Mullens film omhandler stygge sår i irsk historie. Magdalene Loundries var kloster som tok i mot jenter som var såkalt "fallen", urene.

Jentene måtte ikke bare arbeide steinhardt på vaskeriene som klostrene drev. De ble ydmyket, hånet, straffet og tråkket på.

De tre hovedpersonene i filmen var kommet dit etter en voldtekt, for å ha flørtet og for å fått et barn utenfor ekteskap. Straffet av foreldre eller formynder for å ha vanæret familien.

Filmens historie er lagt til 1964, men Magdalene Loundries eksisterte til utpå 90-tallet!

Rystende, bra film.