Æ Å

Festivalen med ikke bare et inkluderende navn, men også et meget trøndersk navn er i gang: Æ Å litteraturfestival.

Åpningen var på Rockheim. Fra kafeen er utsikten ganske flott. Til tross for at Stordalens nye hotell tar mye plass.

Høydepunktet for meg denne kvelden var å møte den svenske forfatteren Lina Wolff. Hun fortalte om, og leste fra, sin roman Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Den skal jeg snart lese. Handlingen foregår i Spania; Barcelona, Madrid, mitt kjære Sitges. Gleder meg!

Lina Wolff på Rockheim

Gyrid Gunnes: Å forkynne Guds ord klart og urent

En person jeg kjenner er en svært modig person. Hun er prest, forfatter og stipendiat. Gyrid Gunnes, heter hun.

I februar gav Aschehoug ut pamfletten Å forkynne Guds ord klart og urent. Det er bok nummer to i forlagets serie Stemmer som kommer med en bok per måned i året 2013 - jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge.

Jeg var på en svært spennende lansering av boka i Vår Frue kirke der forfatteren ble bokbadet av bymisjonsprest Siv Limstrand.

Jeg skal ikke si at jeg har forstått Gunnes' prosjekt, men jeg syns uansett det er spennende. En prest  skal forkynne teksten i Bibelen som om det er Guds ord, klart og rent. Hvor lett er egentlig det? For Bibelen er vel ikke skrevet av Gud, men mennesker som levde for et par tusen år siden? Gunnes utfordrer bibeltekstene i sine prekener. Stiller spørsmål ved det som står i den hellige bok. Selv i 2013 er ikke det enkelt. Gunnes har opplevd at mennesker har gått fra kirkerommet da de forsto at det var hun som skulle preke.

Som feminist utfordrer hun også forståelsen av Gud som kjønn. Gud omtales som om han er hankjønn. Hvorfor? Er Gud overhodet et kjønn? Og om, hvorfor ikke hunkjønn?

Forfatteren og presten er nå om dagen stipendiat og skal skrive om diakoni i Vår Frue kirke i Trondheim. Det er mer spennende tekst å vente på fra Gunnes, med andre ord. Inntil da kan jeg anbefale både denne omtalte pamfletten og diktsamlingen Hellig, sårbar.

Søndag og ny bok

Jeg blir full av yr forventning når jeg leser de første sidene av Haruki Murakamis Trekkoppfuglen.

Et smug uten innganger, for eksempel, der hovedpersonen må gå for å lete etter en forsvunnen katt. Langs smuget er det hager, store avskjermede til de eldre husene, mindre hager med tørkestativer nesten stikkende ut i smuget til lyden av beboere som trekker ned i toalettet i de små.

"En annen [hage] var blitt avfallsdynge for alle de leker mennesket hadde kjent, åpenbart levninger etter en rekke barndommer." (s. 21)

Gleder meg til resten av de 637 sidene.

Kvar er lyrikken?

Eg har leita. På Brunhjørnet, Norli i Nordre, Ark på Trondheim Torg og på Bookstars. Bøker finn eg, men lyrikk? Nestan som om ein ikkje kan kalle seg bokhandel når ein knapt har eit par hyllemeter med dikt og prosa, vel? Og boka eg leita etter fann eg ingen av stadene. Ikkje ein gong på biblioteket, som eg har slik tiltru til. Vonleg var ho utlånt, diktsamlinga Prinsens gate av Pedro Carmona-Alvarez. Eg fann derimot Heltar. Carmona-Alvarez første diktsamling, trur eg. Ein liten smakebit:

Må berre nemnast at Haugen bok, nett kåra til Norges beste bokhandel, har Prinsens gate. Men du og du, då eg var i Volda for nokre år sidan og ville innom Haugen (legendariske Haugen ...) fann eg ingen butikk. Dei dreiv berre på nett.

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

- I romanen må folk gjøre ting, gå til døra eller hente seg et glass vann. Det slipper man i poesien. Det er befriende å slippe å hente disse vannglassene. Sa Pedro Carmona-Alvarez. Bokbadintervjueren satt der med lilla lys i ansiktet. Himmelen faller stille bak henne. Carmona-Alvarez snakker, vi humrer.

Prinsen av norsk poesi har skrevet stramt denne gangen, men likefullt i romanfomat. Stramt er hans egen karakteristikk av stilen i Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Stramt. Nordisk.

- Hva skjedde så, spør Marita, og det er Johnny som svarer: - Og været skiftet og det ble sommer og så videre, sov nå. Det store skiftet i historien er fra ungdommelig forelskelse og lykke til svart sorg. Årstider vil fortsette å komme, men livet har endret seg for alltid.

- Jeg tror den blir enda bedre på engelsk, sier forfatteren når himmelen har falt som et grålig teppe over Rockheim, og han tar av seg capen. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå. Han trollbinder med veltalenhet, en fandenivoldsk veltalenhet. Johnny fra New Jersey havner på Bekkelaget med kona Kari som ikke vil komme seg opp fra avgrunnen igjen noensinne. To døtre er blitt ugjenkjennelige og Kari  så dem slik med egne øyne.

Boka blir oversatt til engelsk og blant annet lansert i India. - Tenk deg lydbokversjonen med indisk uttale. Det blir fantastisk, fortsetter han som bades.

Det virkelig gripende i denne romanen er hva Johnnys og Karis ulykke gjør med datteren Marita. Sorgen og fortielsen bringes videre til neste generasjon, eller rettere sagt konsekvensene av disse bringes videre. Jeg tror virkelig på Johnny, og på Marita, og føler med dem.

Carmona-Alvarez skriver godt, poetisk, og ja, stramt. Tidligere har noen norske anmeldere bejublet ham for unorskhet, ordrikdom, språk i sør-amerikansk tradisjon. Etter å ha slaktet denne generaliseringen, sier forfatteren lattermildt: - Jeg skriver selvsagt alle mine bøker med poncho på! Og med himmelteppet godt pakket rundt toppetasjen på opplevelsessenteret Rockheim har vi vært i et boblende bokbad i 90 minutter. En stor opplevelse! Og boka? Den anbefales på det sterkeste.

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Kva skjuler stilla? I denne boka er mykje løynd. At eg-personen sin mann, Simon, er jøde, til dømes. Han vil snakke om krigen, om slektningane som vart borte, dele med kona og døtrene.

Kan ein bruke opp stemmen sin? Bruke opp forsøka på å bryte togna? Er det det Simon gjer? Gir opp å snakke fordi kona ikkje vil høyre historia hans? Er det difor ho mistar han inn i stilla?

Er det for seint å opne opp eigne løyndommar? Hovudpersonen har mista mannen sin til det ordlause universet. Ho tenkjer attende på livet deira saman. Og endeleg; på sitt eige traume, det ho ikkje har våga snakke om.

Kva er målet med å bryte stilla? Å dele sorga si? Å lette hjartet sitt? Å heile seg sjølv? Å finne saman, bli sterkare ilag?

Eg har ikkje nemnd Marija, ein viktig person i boka. Eg har enno ikkje sagt at om boka er trist, er ho òg vakker, vemodig. Språket enkelt, genialt.

Eg tilrår!

Hélène Grémillon: Den fortrolige

For et fint omslag, tenkte jeg, da jeg tok Den fortrolige ut fra konvolutten fra forlaget. To personer under en burgunder paraply. Men så møter en skriftfont uten seriffer meg på første side. Dermed snek skepsisen seg inn.

Brokkene i nåtid ble for enkle, og de lengre delene fra andre verdenskrig tok det lang tid før jeg skjønte noe av. Relasjonen mellom den unge jenta og kvinnen er for så vidt gripende. Og ideen om å spinne tråder mellom det som hendte under andre verdenskrig og 1975 er god, om ikke veldig original.

Kanskje hadde jeg håpet på en ny Anna Gavalda? Den følelsen fikk jeg ikke.

Siljeblomst likte derimot boka kjempegodt.