søndag 26. juli 2015

Sara Stridsberg: Beckomberga

Jeg ble mer og mer glad i denne historien dess mer jeg nærmet meg slutten.

Vi møter Jackie. Datter av Lone og Jim. Jim som har et mørke i seg selv om han får andre til å lyse. Lone som liker å være alene og å reise.

Det er ikke så lett å skrive om denne boka. Den er kompleks. Jackie viser hvor sammensatt livet kan være. Kjærligheten. Ærligheten. Alkoholismen. Sykdommen. Morskapet. Omsorgen. Hva er normalitet? Hvilke referanser til hva som er rett og galt, fornuftig og ufornuftig, moralsk og umoralsk får  man gjennom å ha en far som drikker og som legges inn på mentalsykehuset Beckomberga? Og en mor som lar datteren dra dit, samt lar 13-14-åringen være hjemme i leiligheten i ukevis mens hun selv drar utenlands? Hvem passer egentlig på Jackie? Og - trenger hun å bli passet på? Hvilke forutsetninger har hun for selv bli en god mor og være i sunne relasjoner?

Gjennom historien får vi smakebiter på mange relasjoner og menneskeskjebner. Jims mor Vita bar også på et mørke. Går psykisk sykdom i arv? Blir Jackie også syk? Hvordan kan Jim si at Jackie ikke er disponert for det? Og hva er egentlig psykisk syk? Hvor stor del av deg er sykdom og hva er deg/personlighet, uansett?

Det blir mange spørsmål og få svar fra meg.

Men hva er det når legen på sykehuset tar med seg utvalgte pasienter på byen om nettene? Hvorfor gjør han det? Er han selv syk? Er han ensom? Forsker han på hvordan pasientene hans tross alt greier seg utenfor institusjonen? Og hva er det med avdelingssykepleieren, som gir bort medisiner i bytte mot sex?

Og i gangene på sykehuset flyr store, hvite gjennomskinnelige sjøfugler. Eller gjør de ikke det? Pasienten Olaf har aldri greid å bli kjent med en dame og ikke hatt sex, men engelen kom og gjorde det godt for ham. Kanskje i hans egen fantasi. Og så, da? Drømmene og fantasiene teller vel også?

Jeg brukte litt tid og konsentrasjon på å komme inn i denne boka, men nå vil jeg bare være der, i dette underfundige, rare, skumle og fine universet.

Lesende skrivende har skrevet en helt annerledes omtale av denne boka som er veldig verdt å ta en titt på.

Boka er lånt på bilblioteket.

lørdag 28. mars 2015

Åsne Seierstad: En av oss. En fortelling om Norge

Så kom jeg også dit. At jeg var klar for å lese om Breivik og sommeren 2011, og det som kom etterpå.

Etter å ha lest både Moren av Marit Christensen, Geir Lippestads Det kan vi stå for og Jens Breiviks Min skyld? En fars historie er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese mursteinsboka En av oss.

Åsne Seierstad går grundig til verks, og hun går inn i Norges nasjonale traume fra mange vinkler.

Hun skriver oss inn i barndommen til Anders Behring Breivik (heretter ABB). Gutten med en mentalt fraværende mor med store traumer fra barndommen og hvis vestkantfasade var redningen på alt. Og med en far som stort sett aldri var tilstede eller i nærheten på noe vis.

Vi får høre om en gutt som var apatisk, som ikke hadde venner, som tisset seg ut, som plaget dyr. Et barn det blir sendt bekymringsmelding om. Saken ble til slutt lukket av barnevernet til tross for en svært foruroligende rapport fra psykologer ved et familiesenter der ABB, moren og søsteren oppholdt seg noen uker da han var fire år gammel.

Den unge ABB prøvde å finne tilhørighet, først i taggermiljøet, deretter i FpU - men passet ikke inn. Han var personen som prøvde så (alt for) hardt, men kanskje aldri helt hadde troen på seg selv. Han var spinkel, blek, hadde krum nese, for lys stemme.

Etter dette gikk ABB inn i en eremittilværelse. Først spilte han Call of Duty døgnet rundt i flere år. Så begynte han å skrive på sitt Manifest, sitt ideologiske dokument. På nettet, via spill og diskusjonsgrupper blir han betydningsfull, i alle fall i egne øyne.

Deretter var det på tide å sette ideene ut i verden … Ved å planlegge krig, ved å kjøpe våpen, sy uniformer og det virkelig store og harde arbeidet - å lage en bombe.

Seierstad gir også flere av ofrene en stemme. Bano fra Nesodden. Viljar fra Svalbard. Simon fra Salangen. Forventningsfulle unge mennesker som hadde et brennende engasjement for samfunn og politikk og for menneskene i livet sitt. Bano og Simon kom ikke levende fra Utøya. Viljar overlevde som ved et under.

Forfatteren følger ABBs skritt den skjebnesvangre dagen. Den dagen alt går galt i Norge, for Norge. Den dagen ABB går til væpnet krig mot dem som har ført landet inn i multikulturalismen, dem som i følge han, har ødelagt samfunnet vårt.

Det er hjerteskjærende. Jeg forstår hvorfor det gikk såpass lenge før jeg ønsket å ta inn det som hendte 22. juli 2011. Det er forferdelig, det er uforståelig og det skulle ikke skjedd.

Denne boka er et viktig dokument om det som aldri må glemmes. Seierstad beskriver det bestialske, så hinsides stygt at det er langt forbi det man kan tenke seg til. Hun beskriver det enkelt og detaljert, med fakta og samtidig et hav av følelser. Ungdommene som vantro ser personen i politiuniform som løfter gevær eller pistol mot dem. Som sikter og skyter, sikter og skyter, sikter og skyter.

Jeg ser fortsatt for meg Torje, broren til Viljar, da 14-åringen med rødt hår står i skjul i en liten bergsprekk nede i vannet og roper "Kor e' Viljar, kor e' Viljar" til to andre ungdommer som svømmer forbi ham. Det var ikke eneste gang i løpet av boka tårene sto i øynene mine.

For en styrke mange av de rammede utviste og utviser hver dag. Banos søster Lara som fikk sluttordet i rettssaken. Så klok, så modig. Lillebroren til Johannes som sto ved glassburet der ABB satt under rettssaken og som satte sitt styggeste blikk i morderen da han fikk sjansen.

ABB ble til slutt dømt tilregnelig og til fengsel i 21 år. Andre fikk livene sine betraktelig mer ødelagt. 77 døde på attentatdagen. Mange sitter igjen med varige men og de etterlatte med en sorg de må bære resten av livet. Jeg ble rørt til tårer over omsorgen Simons foreldre fikk av sine venner i årene etter. På fjellet i Salangen står det en hytte i de vakreste omgivelser som heter Simonstua. Den leger nok ikke alle sår, men lindrer sorgen likevel.

søndag 8. februar 2015

Lena Andersson: Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Lena Andersson har skrevet en bok om forhold. Hva er egentlig kjærlighet? Harmoni og gjensidighet eller streben mot noe som blir bra bare man prøver hardt nok?

Hovedpersonen Ester Nilsson blir betatt - eller kanskje enda mer besatt - av den eldre kunstneren Hugo Rask.

Ester, som er forfatter, skal skrive et essay om Hugo. De snakker om kunsten, samfunnet, det eksistensielle. Ester lager seg forestillinger om et liv sammen med Hugo. Fort og uten betenkeligheter gjør Ester det slutt med samboeren og hele hennes tankeverden dreier seg om Hugo og deres framtidige intellektuelle, kunstneriske og fantastiske samliv.

Men er Hugo interessert? Vi som lesere merker unnvikenheten hans fra første stund, og den kvelende iveren til Ester.

Tankene til Ester og utviklingen av en relasjon de to slett ikke legger det samme inn i, er gjenkjennelig. Så ærlig nært at det er ubehagelig å følge Ester gjennom et år med håp, fornektelse, sorg, nytt håp, nye skuffelser.

Mot slutten av boka refereres det til en erkjennelse. Den som blir forlatt har så mange spørsmål, så mange samtaler de ønsker å ha, så mye energi å legge inn i en omgjøring av beslutningen. Mens den som forlater er ferdig, ønsker ingen samtaler, har ingen svar å gi.

Denne boka er kritikerrost. Den er både lettlest og ikke lettlest, med det mener jeg at den er avansert i beskrivelsen av tanker og psykologisk drama samtidig som man lett dreves framover i en historie som må ende med uunngåelig undergang.

tirsdag 27. januar 2015

Påfuglen

Trondhjemmere - kjenn deres besøkelsestid!

På scenen på Trøndelag teater skjer det noe viktig akkurat nå. I Påfuglen møter mennesker i den rike verden (Hundeland) mennesker fra den fattige verden (Fugleland).

Scenografi og regi og musikk - flott alt samen - men det er innholdet jeg har lyst å si noe om. Dette er tematikk som angår Trondheim midt i fleisen, som angår verden mitt i fleisen, midt i hjertet, mitt i den dårlige samvittigheten.

Du får alt midt i
midt i mot
og snudd igjen

Labradoren (Herbert Nordrum) sier noe om at vi må tenke prisipielt. Men må ikke prinsipper vike når nøden sitter rett foran deg på gaten? Eller: hva er de riktige prinsippene? For når hun du berger livet til like etter syns det er helt greit at barna hennes tømmer kontoen din, - hva da med prinsippene, fordommene, rettferdigheten, moralen?

Hva er rettferdig? Å måtte gå på skole, eller ikke ha muligheten til det? Er det riktig å ta vare på sine og si at man ikke kan redde verden? Er det riktig å forlate ungene sine? Stjele (fordi man sulter)? Drepe (fordi noen er uenig med deg)? Alle disse problemstillingene kastes opp, og opp mot hverandre, i Påfuglen til man ikke vet hvem man holder med eller hva som er moralsk og ikke.

Tankene raser der vi går fra forestillingen. Hvordan møter vi pappkoppen på gata? (Er det et menneske bak koppen også?) Ignorerer vi den med et blikk som ser stivt foran oss, går vi en omvei, svarer vi om koppen sier noe til oss, hvordan kjenner vi oss inni oss når dette pågår? Hvordan kjennes det å sitte bak koppen? Hva tenker han bak koppen? At livet er urettferdig? At om han får sjansen så tar han verdisakene til rikingen? Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg snakker om oss og dem.

Hvordan møter jeg mennesket bak pappkoppen i morgen? På samme måte som i dag? Jeg har jo mine prinsipper. Men jeg har heldigvis mye vennlighet og respekt også. Og jeg har fått en tankevekker i kveld. Jeg håper mange opplever Påfuglen, lar seg berøre og bevege. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Lykke til til oss alle!

søndag 4. januar 2015

Monica Isakstuen: Om igjen

Julegaver fra Groskro pleier alltid å være veldig fine. Også Om igjen av Monica Isakstuen. En bok der teksten kommer til meg som en gave, og der innholdet kommer som en gave.

Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.

Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.

Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:

Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)

tirsdag 30. desember 2014

Lars Amund Vaage: Syngja

Lars Amund Vaage fekk Brageprisen i 2012 for denne boka. Den har vore i randsona av å bli teke med til kassa mange gonger, men eg har ikkje heilt vore i modus. Inntil litt før jul. Då vart ho med heim og har vore med i veska hit og dit samt ein tur til Bøfjorden før eg las ho ferdig.

Det er ei lita bok, litt over 200 sider.

Det er òg ei personleg bok som forfattaren seier det satt langt inne å skrive, og å gi ut.

Historia handlar om Vaage si dotter. Hans første barn. Eit barn det er noko med. Ho er annleis. Lærer ikkje. Knyter seg ikkje til foreldra. Ho spring, inn i sine eigne rom, ho spring ut i det ytre, men inn i seg sjølv. Hva er det med G? Kan ho lære, bli som andre?

Det er ei stor påkjenning å få eit barn som har store utfordringar. Korleis finn ein orda, språket for å skrive om det? Det er frykteleg vanskeleg. Det er så mange lag med innsikt og aksept som skal til før Vaage er komen til å skrive ut denne teksten. Mange mil med buss, bokstaveleg talt. Han kjørte buss i mange år ved sida av forfattarskapen sin.

Dette er ei rørande og sterk historie, full av kjærleik. Litt krevande å halde tråden på den måten eg las ho (nokre sider no og nokre sider då), men absolutt anbefalt.

Om det er nokon moral i boka tenker eg at det er å tore å stole på seg sjølv, og ikkje la fagfolka få det avgjerande ordet.

torsdag 30. oktober 2014

Linnéa Myhre: Kjære

Kjære Linnéa Myhre,

jeg har lest boka di, Kjære, lest brevene til dine kjære, og til de mindre kjære.

Ikke har jeg lest bloggen din, og ikke visste jeg at du var kjæreste med Sondre Lerche. For jeg antar det må være ham. Jeg har hørt navnet ditt, og hadde en formening om at det var noe med spiseforstyrrelser knyttet til deg.

Så jeg var blank, og uten spesielle forventninger, da jeg startet å lese. Eller forresten, boka var en gave fra en person jeg setter stor lit til når det gjelder kultur generelt og litteratur spesielt, så noen forventninger om kvalitet hadde jeg. Og hvorfor jeg hadde fått denne boka gjorde meg nysgjerrig.

Sjangeren; brev: Hva var dette? Du har skrevet brev til venner og familie, men også til en sukett-produsent og til Santa Maria. Og du er nådeløs, ikke minst overfor deg selv. Jeg tenker at du skriver fram en utvikling i deg selv. Etter hvert blir du mindre nådeløs og viser forståelse overfor dem du skriver til. Du blir også friskere.

Psykiateren Finn, kan det være Finn Skårderud? Det er jo ikke så farlig, det som er bra er at du har slik tillit til ham. Slik i motsetning til terapeuten med tunika som tappet med fingeren og som gjorde deg gæren. Først i brevet til henne avslører du hvor negativ du var både til henne og opplegget hennes, og at du ikke turte si fra, eller slutte.

Disse brevene i en bok på drøye 150 sider er søren meg så glimrende skrevet, Linnéa. De løfter seg ut over hvert enkelt brev, de sier mye om hvordan en person med psykiske problemer tenker, de beretter om relasjoner med ærlighet, kjærlighet, skuffelse. Du skriver slik at jeg sitter igjen både rystet, glad og med litt mer innsikt.

Takk for brevene, jeg er glad jeg leste dem.


Med vennlig hilsen
Mette Moen Baatvik