onsdag 6. august 2014

Jo Nesbø: Sønnen

Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.

Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.

Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.

Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!

Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok,  ting er ikke alltid slik de framstår.

Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.

mandag 21. juli 2014

Gunnhild Corwin: Idas dans

Ida er 18. Ida får kreft.

Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.

Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.

Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.

Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.

Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!

onsdag 16. juli 2014

Lese og tenke, leve og fly

Ja, jeg leser. Masse. Og for tiden begynner jeg på mange, og ulike, bøker. Ikke alle avsluttes. Jeg lever bedre med ikke å avslutte bøker nå enn før. Jeg tenker det er greit. Det fins så mange bøker, noen får bare falle gjennom.

I dag begynte jeg på Idas dans av Gunnhild Corwin. En mors kjærlighetsberetning til en 18-årig dødssyk datter. Så nakent og ærlig - og verdig.

Jeg ser utover den ennå grønne kornåkeren og lar tankene flyte avgårde. Akkurat nå, akkurat her, sitter jeg her og er frisk. Hører Solveig Slettahjell synge "I´m gonna take it with me when I´m gone". Vakker vemod. Googler litt og ser at Slettahjell sang Take It With Me som en hyllest til jazzsangerinnen Radka Toneff. Hun tok livet sitt, 30 år gammel. Skjørt er livet.

Finner ut at Tom Waits også har spilt inn denne sangen. Rufsete, ru stemme. Hva tar vi med oss når vi drar? Alt? "It´s gonna be more than flesh and bone", synger Slettahjell og Waits. Hva er dette "mer"? Minner? Noen etterlater seg musikk, noen litteratur, noen forskningsresultater som beviste noe helt nytt. Andre etterlot andre avtrykk. En forelder kan etterlate seg en godhet for sitt barn som blir til en varme og et menneskesyn som lever videre i hjertene til dem som opplever det. Mennesker kan gi smil, varme og kjærlighet. Noe som lever også utover kjøtt og bein, som forblir i rommet mellom oss.

Så løfter jeg blikket igjen. Sola skinner på åkeren nå; gyllen ro, et blikk inn i evigheten.

mandag 26. mai 2014

Kjell Westö: Svik 1938

Svik. Det er litt av et ord. Litt gammelmodig nærmest. En sviker, en som forråder fedrelandet. Svik er liksom mer alvorlig enn å svikte, være utro eller forsømme. Det er et ord som beskriver noe uopprettelig.

Et svik er et "tilfelle av at man går bort fra sitt ord/sitt løfte/sin tilhørighet" står det i no.wiktionary.org 


Så hva er sviket i Kjell Westös bok? Vi er i en tøff tid politisk sett, Adolf Hitler vinner fram i Europa. Hvem støtter man, og hvorfor? Kan man beholde sin integritet om man støtter maktovergrep og idealer som tilsier at menneskeverdet graderes? Hvor mye kan man stå opp for sine meninger og idealer uten å ødelegge for seg selv i en slik tid - vennskap og forretninger kan settes på spill.


Advokat Claes Thune kommer opp i slike dilemmaer. Og det i en situasjon der han i utgangspunktet føler seg sviktet på det personlige plan. Kona har gått fra ham og blitt sammen med en av hans beste venner. Om ikke det var nok blir Thune - ja, det tror han selv, i alle fall - utlevert i ekskonas novellesamling bestående av erotiske fortellinger.


Når vi befinner oss i Finland på 30-tallet er også borgerkrigen i 1918 et bakteppe for det som skjer. I vakumet som oppsto etter revolusjonen i Russland året før, kjempet de røde og de hvite om makten i Finland. I løpet av noen måneder døde 37 000 mennesker i kamp eller i fangeleirer. Det skal vise seg at Thunes nye kontordame, Matilda Wiik, var et offer i denne krigen.


Det er dramatiske historier som rulles opp, og forfatteren greier å vise hvilke konsekvenser de samfunnsmessige hendelsene og konfliktene gir for enkeltmennesker: Hvordan de virker på psyken, selvbildet og integriteten til hver enkelt.


Dette er grøssende bra! På grunn av de troverdige og sammensatte personene, og på grunn av den geniale oppbyggingen av romanen. Hvordan går dette egentlig? For hvem kan dette gå bra, om for noen?


Bok fikk jeg som leseeksemplar fra Pax - takk!

søndag 4. mai 2014

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.

Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?

Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.

Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?


Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.

søndag 23. mars 2014

Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com

Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?

Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.




Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er  hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.

Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.

Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.

Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.




Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?

Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.

Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.

Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.

tirsdag 4. mars 2014

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har skrevet en utforskende, personlig og ærlig bok om sin mor, og aller mest om seg selv.

Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.

I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.

Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.

Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.

Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.

I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?

Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.

Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.