Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø

Den språklige kontrasten til sist leste bok, Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, er stor. Aarøs språk er enkelt og lettlest. Og det er greit det, ikke alle forfattere trenger å eksperimentere med det språklige. På det handlingsmessige plan skjer det imidlertid mye i denne boka. Ulike personers historier veves sammen og berører hverandre. Dette grepet syns jeg er vellykket.

Men hva handler boka om? Joda, om Helen - som er gravid med elskeren sin, om Alma som har et vansiret ansikt, om Marta som har fått Altzheimer, om Simon, Lena og Georg og ikke minst om Elvira, 14-åringen om er full av skyldfølelse for det meste. Livene deres møtes på ulike måter gjennom boka. Elvira treffer på Marta i nabolaget. Marta er forvirret, har for lite klær på, men likevel små klare øyeblikk. Elvira hjelper Marta hjem til Georg, mannen hennes. Georg og Marta er foreldrene til Helen, som desperat kjemper for en mann, Simon, som aldri kommer til å forlate kona. Eller, er det kanskje Elvira Simon ikke kan forlate. For Elvira er datteren. Innfallsvinkelen for at historiene flettes sammen er at Simon blir påkjørt av en bil; brått og tilsynelatende umotivert. Men det fins jo alltid en grunn, gjør det ikke?

Alle personene drar til og med til Roma, går til den legendariske Trevi-fontenen og kaster en mynt med venstre hånd over høyre skulder i vannet. Kanskje er dette et symbol på personenes ønsker, ikke nødvendigvis om å komme tilbake til den evige stad, men om å komme videre i livene sine, å oppleve noe annet, få det bedre?