Jeg ser ansiktet ditt overalt.
Det er jo deg, tenker jeg,
før det slår meg at det ikke går.
Du er død.
Jeg er glad jeg ser deg. Minnes deg.
I folkemengdene. I en kropp som snur på hodet.
Levende, så levende.
Du. er. død.
Du lever.
Slik er det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Det var godt skrevet. Kjenner meg også igjen i beskrivelsen din. Pappa døde for nesten et år siden, men ennå kan jeg ta meg i å "se" ham i folkemengden.
SvarSlettForresten, blir du med å lage ei liste over verdens beste bøker? http://beatelill.blogspot.com/2010/03/kom-med-forslag-til-hvilke-bker-som.html
Enig med Beatelill, dette var godt skrevet. Slik har jeg hatt det også, men sjeldnere nå enn før.
SvarSlettFin layot på bloggen også! :-)
Finfint! Jeg blir alltid god og varm inni meg når jeg ser en gammel dame som minner meg om mormor ♥
SvarSlettTakk for ros! Sorg er ikke bare trist, og vemod kan vare vakkert.
SvarSlettJeg kommer med lista mi, Beatelill, utvelgelsen må bare få surre litt mer i bakhodet før jeg lander valgene.
hello... hapi blogging... have a nice day! just visiting here....
SvarSlett