Den fremmede av Albert Camus

Dette må da være Prosessens forløper?

Jeg-personen svimer gjennom dagene, og virker aldri helt til stede. Hvor er følelsene; sorg, forelskelse, redsel? Hvorfor er han så distansert til det som hender? Er det ingen vits i aktivt prøve å påvirke det som skjer?

Denne historien er en liten genistrek. Kortfattet beskriver Camus hvordan hovedpersonen styrer utfor stupet. Jeg blir aldeles opprørt. Våkne. Våkne! Sørg over din mor, da mann! Føl noe overfor kjæresten din! Engasjer deg!

Camus presise språk, uten overflødige ord, understreker distansen mellom hovedpersonen og det som skjer med ham:

Jeg skjønte at jeg hadde brakt dagen ut av likevekt, den uerstattelige stillhet på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire skudd mot et livløst legeme, der kulene trengte inn uten å sette merke etter seg. Og det var som om jeg banket fire korte slag på ulykkens port.

Det kan selvsagt aldri gå bra, dette.

140 sider om en irriterende, passiv mann i Alger anbefales.