Hans Olav Brenner: Om å skrive

Hans Olav Brenner debuterer som forfatter med å gi ut en samling intervju med skjønnlitterære forfattere.

Det er interessant å lese om de ulike måtene forfatterne skriver på, eller deres tanker om egen skriving. Kanskje er det ekstra interessant fordi jeg prøver å skrive selv? Fordi det ultimate tipset til metode eller tilnærming plutselig kan stå klart for meg? Det hadde jo vært gøy - å plutselig se skrivelyset.

Det er store forskjeller mellom de forskjellige forfatternes arbeidsform og -prosess. Per Petterson tar utgangspunkt i en scene og skriver seg videre derfra. Lars Saabye Christensen skriver kronologisk. Han er opptatt av at logistikken skal være korrekt og bruker mye tid på å organisere det som skjer i forhold til hverandre.

Vigdis Hjorth sier at prosjektet krever mye tankevirksomhet og at det er ingen hun føler seg nærmere i livet enn romanfigurene sine. Et slags selvbiografisk prosjekt det også, kanskje?

Karl Ove Knausgård starter å skrive - og skriver og skriver innen han har skrevet seg mot noe, et vesentlig punkt. Da først vet han hva det han skriver på skal bli.

Og komponisten er selvsagt Jon Fosse. Ordene. Gjentakelsene. Rytmen. Som suger leseren inn i verket og hekter ham på.

Dette var en bok jeg likte godt og noen av intervjuene skal leses om igjen. Kanskje på jakt etter en metode. Ingvild Rishøis, for eksempel, var spennende. Hun skriver inn råstoff fra notisbøker fort og uredigert på pc. Deretter klipper hun printen i tekstbiter og pusler med dem til de kommer i riktig rekkefølge. Det må jeg prøve!

Film: The Magdalene Sisters

Foto

Peter Mullens film omhandler stygge sår i irsk historie. Magdalene Loundries var kloster som tok i mot jenter som var såkalt "fallen", urene.

Jentene måtte ikke bare arbeide steinhardt på vaskeriene som klostrene drev. De ble ydmyket, hånet, straffet og tråkket på.

De tre hovedpersonene i filmen var kommet dit etter en voldtekt, for å ha flørtet og for å fått et barn utenfor ekteskap. Straffet av foreldre eller formynder for å ha vanæret familien.

Filmens historie er lagt til 1964, men Magdalene Loundries eksisterte til utpå 90-tallet!

Rystende, bra film.

Tomas Espedal: Imot naturen

Når man går i mot naturen, hva gjør man da? Gjør man noe naturstridig? Noe unaturlig? Noe uakseptabelt? Tomas i Imot naturen forelsker seg i en kvinne som er halvparten så gammel som seg selv.

Det var ingen alder i dette møtet.

Alderen kom senere [...]

Senere trives de best hjemme, skjermet for blikk og spørsmål.

Boka består av flere deler: Møte med den unge kjæresten. Tomas som ungdom da han har sommerjobb på en tekstilfabrikk. Møte med Agnete, farsrollen, Sør-Amerika.

Teksten har mange referanser til naturen og det naturlige. Agnete og Tomas flytter til Sunnfjord - til naturen.

Vi skulle bo nærmere naturen.

Agnete er gravid, og skal selvfølgelig føde hjemme, hva er mer naturlig enn det?

Hva er det som gjør Espedals bøker så gode - for ja, jeg syns det. Det har helt klart med språket å gjøre. Det enkle og det poetiske språket. Valget av ord og gjentakelser. Gjentakelse av nesten det samme. Beskrivelsene av et rom, en skrivepult, et hus, et menneske hovedpersonen, Tomas, kjenner godt.

Jeg leste en gang at det var forløsende for Espedal å begynne å skrive i førsteperson entall. Jeg. Jeg Tomas. Om han skriver om seg selv? Jeg vet ikke, men han skriver gjennom seg selv, slik alle nødvendigvis gjør. Det vil prege teksten uansett hvor synlig eller ikke det er for leseren.

Jeg er overbevist igjen. Anbefales!

Kva er vel verda utan kjærleik?

Raudt Paris-sug

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne

Denne boka var en julegave, og forventningene var god underholdning en dag da jeg bare ville koselese.

Den svarte til forventningene.

Elida og Tilda, søstre og jomfruer på henholdsvis 79 og 72, bor i tosomhet i en liten stuga i Borrby. Dagene er like og slik skal de vel fortsette å være for søstrene Svensson i livets siste fase?

Å, neida. Inn i nabostugan flytter Alvar, en pensjonert direktør. Med uteblomster i en jerngryte (gryter er for matlaging!), krepsefest i hagen og innlagt vannklosett!

Søstrene blomstrer i kapp med at Alvars uteblomster stadig får nye knopper og vokser mer på sensommeren enn Tilda og Elida kan forstå. Hm.

Etter hvert utvikler historien seg i reneste Paasilinna-stilen. Små-absurd og morsomt. Og det er absolutt ikke vits i å røpe mer av det som skjer. Les og le selv!

Jon Fosse: Morgon og kveld

Korleis er det å dø?

I Fosse sin roman Morgon og kveld blir ein gut født, ein gamal mann dør. Johannes heiter dei begge. Handlinga er lagt til ei kystbygd på Vestlandet der mennene er fiskarar.

Det Fosse skriv blir så nære for meg, så verkeleg og sant. Dei vesle, men store tankane, dei vesle, men store liva våre. Olai ventar på at kona skal føde. Fødselen er i gang. Ho stønnar, kona, ropar si naud over smertene. Jordmora husjar Olai ut frå rommet. Det er tyder ulykke må vete, at mannen er i rommet når bornet skal bli født. Olai må ta seg i det, kome seg ut. Tenk om kona forulykker fordi han er der, ikkje har vett til å kome seg ut! Tenk om Gud straffar han no. Gud som er, eller ikkje er - men om han er - må takast omsyn til. Slik filosoferer Olai. Fosses ord blir så inderleg ekte, så truverdig.

Fosse sier om det å skrive at det nesten er som å vere ein spelemann, ein spelar lesaren inn i teksten, "eg vil [...] at folk skal kome inn i det eg skriv". (I Brenner: Om å skrive, s. 126)

Det at Fosse sjølv samanlikner skrivinga si med musikk er nok ikkje tilfeldig; rytmen, gjentakinga er ein svært musikalsk måte å skrive på.

I andre delen av boka, då Johannes døyr, er rytmen med heile vegen. Ja ja, seier Johannes, ja ja, der han går omkring denne kalde dagen, og er så uendeleg lett i kroppen. Så rart, tenkjer han, medan vi som les forstår at noko er annleis denne dagen. Maten smakar ikkje noko, og Johannes ser kona si og andre som allereie er døde. Ja ja, tenkjer eg. Er det slik eg får ta avskjed, slik eg får gå over frå ein tilstand til ein annan?

Ei svært fascinerande bok! Eg tilrår ho.