Sensuell bokryggpoesi

Det har vært mye fin bokryggpoesi å lese på ulike blogger i det siste, blant annet hos Groskro. Det ble fristende å prøve selv også.

Små nøkler store rom
Begjærets palass
Som plommen i egget

From Dublin with love

Eg la igjen ein liten bit av hjartet mitt i Dublin. Kunne eg anna? På Irland blir ein tatt imot som ein gamal venn. Irane er åpne, vennlege og livlege. Eg følte meg heime med ein einaste gong. Når ein attåt er på tur saman med verdas finaste kor, Byneset Songlag, vart dagane fulle av positive inntrykk; latter, musikk, sol, lykke. O' herlege vitamininnsprøyting!

På Howth lukta det salt sjø, - ja , det var salt sjø der òg. Men den gløymde eg rett å ta bilete av. Denne søte butikken derimot ...

Powerscourt Gardens. Vakkert, vakkert. Sol fekk vi denne dagen og vi song med sola steikjande i ansiktet. Songlykke.



Heldige var vi som fekk oppleve Johnnie Fox's Pub. Så mykje krimskrams - over alt! Lammeskanken var god og servitørane like så.

Irland er kjent for mange forfattarar ... James Joyce, W. B. Yeats, George Bernhard Shaw, Oscar Wilde. På Writers Museum får ein kjennskap til forfattarar gjennom historia og sjå bøker og bilete. Ein fin kaffe med flat white og bookshop har dei òg.



Når eg flyttar til Irland skal eg bu i eit lilla hus og gle med over det grøne og frodige, over kultur og irsk lynne. Og over sekkepipas klatring i tonane.

Fred Uhlman: Forsoningen

For ikke lenge siden var jeg så heldig å vinne en bokpakke på bloggen Hysj! Jeg leser. Trukket ut som vinner blant mange av hennes lesere.

Glad var forbokstaven. Nå er to av bøkene lest. Den ene er Fred Uhlmans Forsoningen.

Hvordan oppsummere fra denne boka uten at den høres ganske ordinær ut?

Hva med dette anslaget: Hvor mye til tross kan det finnes og likevel oppstår et dypt vennskap?

Konradin begynner i Hans' klasse. De er 16, det er 1932 og vi er i Stuttgard, Tyskland. Hans' foreldre er av jødisk avstamning, Konradins er greve og grevinne. Og grevinnen er en stor beundrer av Adolf Hitler.

En av disse vennskapsforelskelsene oppstår. Der man gjør alt for å bli sett og likt. Kunsten - musikken og litteraturen - er en stor felles interesse hos de to unge.

Politikken kommer snikende inn i livene deres. Holdningene og handlingene til folk rundt dem endres dramatisk. Hva skjer med de to guttene som står i startgropen av livet? Tittelen antyder forsoning. Hvordan kan jeg ikke røpe.

Boka er kort og er lest på en time eller to. Inntrykket er dessto større.

22/7 er et arr i språket

Foto: Øyvind Bye Skille/NRK

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7 vil være et arr i språket.

Sitatet er Lars Saabye Christensen sitt, frå Dagbladet 30. juli 2011.

Det rives skorpe av mange menneske sine sår desse vekene fram mot sommaren 2012, denne tida fram mot eittårsdagen for det mest uforståelege; massemordet av unge, uskuldige menneske. I tillegg til at det er enkeltmenneske sine sår, er det òg eit sår i det norske samfunnet - og det vil bli eit arr i historia vår i all tid.

Eg har kun i periferien fulgt med i rettssaka, det er sjølvsagt mest komfortabelt - tenkje at det ikkje er nauddsynt, eller at det ikkje spelar noka rolle om eg held meg utanfor. Men sjølvsagt er det viktig å ta del i dette. Å prøve å ta innover seg, å prøve å forstå korleis ein person kunne gjere så mykje skade, å lære av historia og bidra til at noko liknande ikkje skal skje igjen.

Kristopher Schau skriv slik i Morgenbladet:

Så, for siste gang, la oss da for guds skyld høre etter hva han har å si, så vi kan gjenkjenne det, og slå hull i verdensbildet hans med fakta. Neste gang et oversett barn fra vestkanten blir forelsket i en brun fellesskapsfølelse på internett, har han forhåpentligvis allerede noen kritiske stemmer i hodet, som kan stoppe ham.

Arret skal vi leve vidare med. Vi må hugse kvifor vi har arret, vi må lære å unngå så store skader til ein annan gong, og vi må forstå at alle vi som er ein del av samfunnet har eit ansvar. Ansvar for haldingane våre, ansvar for å sjå heilheta og å inkludere.

Eg tilrår artiklane Schau har skrive frå rettssaka. Observasjoner som rekkjer vidt og som sett nyttige tankar i gang.

Audrey Niffenegger: Den tidsreisendes kvinne

Dette er andre boka jeg leser av Audrey Niffenegger på kort tid. Den tidsreisendes kvinne var hennes debut som romanforfatter.

Verden ville vært et fattigere sted uten Niffeneggers fantasi, tenker jeg. Forfatteren bruker fenomener som det allerede er spunnet myter rundt. I Mørkets symmetri var det tvillinger, i denne boka er det tidsreiser.

Tidsreiser har noe spennende og eventyrlig ved seg. Hvem husker vel ikke brødrene Dahls tidsmaskin?

Denne forfatteren greier å bruke disse fenomenene svært så kreativt. Imponerende kreativt. I tillegg blir det fantastiske og absurde også troverdig fordi hun komponerer fantasien og realismen så godt i en helhet.

Hovedpersonene er Henry og Clare. Han reiser fram og tilbake i tid, og hun er hans tidbundne kjæreste.

Det er slik en vakker kjærlighet som beskrives mens tragedien males i bakgrunnen. For Henry dumper opp i farlige situasjoner - naken ligger han plutselig på bakken. Noen ganger blir han banket, og en gang holder han på å fryse ihjel.

Langt mer idyllisk er det når han dukker opp i en blomstereng ved Clares barndomshjem. Henry kommer til Clare iflere ganger i hennes barndom og oppvekst. Han vet at hun blir hans kjæreste og kone, hun aner det.

Jeg greier ikke å holde orden på årstall og hovedpersonenes aldre i denne boka. Og kanskje er ikke det så viktig heller. Det mer understreker kaoset enn det kompliserer.

Dette er en fabelaktig historie, og gripende. Jeg liker imidlertid enda bedre Mørkets symmetri og leken med mørket i den fortellingen. Uansett ønsker jeg meg flere bøker av det sære og fascinerende slaget fra Niffenegger.

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

Denne gongen var Bokdamene på Byneset svært samde. Det vart tommel opp for Jón Kalman Stefánssons Himmelrike og helvete.

Islendingen Stefánsson skriv om eksistensen. Kva lever vi for? Når er livet ikkje lenger verd å leve?

Hovudpersonen, gutten, mistar den beste vennen sin, Bárdur. Bárdur og gutten hadde ein felles lidenskap - litteraturen. Bøkene tok dei med inn i poesiens vakre, vemodige verd. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Vi er på Island for hundre år sidan. I fiskeværet ligg båtane på land og venter på vêret. Plutseleg er tida der - dei skal ro ut. Bárdur greier knapt å rive seg laus frå dikta då mannskapet blir kommandert på plass. 

Det blir kjærleiken til bokas vakre ord som blir Bárdurs banesår. Han gløymer skinnvesten sin. Ute på havet i vind og uvêr er det den visse død.

Gutten kjemper - vil ikkje tru at han mistar vennen. I tida etterpå ser han ingen grunn til å leve vidare. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Gutten må likevel levere den skjebnesvangre boka til eigaren. Det skylder han sin beste venn. I møtet med seg sjølv gjennom det karrige landskapet og etterpå i møta med nye menneske, ser gutten ein ny veg.

Jón Kalman Stefánsson overbeviser som ein poetisk historieforteljar. Dette er ein roman som rører og er full av språklege godbitar. 

Film: En mann som skriker

En mann som skriker er en stillfaren film, men med svært dramatiske undertoner.

Livet er tilsynelatende rolig og stabilt på luksushotellet i en by i Tsjad der far og sønn, Adam og Abdel, jobber. Adam har en posisjon som tidligere svømmemester i det sentrale Afrika, og tiltales gjerne mester. Abdel er ung og vital og aktiverer turisene på hotellet i bassenget.

Kilde

Imidlertid er forandringer under opprulling. Hotellet får nye eiere og opprøret i landet tilspisser seg stadig. Adam kommer i et etisk dilemma, og valget han tar får alvorlige følger.

Mahamat-Saleh Harouns film inneholder så mye; følelsen av å bli gammel og utdatert på arbeidsmarkedet, forholdet mellom forelder og barn, forholdet mellom ektefeller, plikt og lojalitet overfor myndighetspersoner, egen identitet og moral når problemene spisser seg.

Haroun framstiller det sensuelle med å spise vannmelon, og det komiske i situasjonen der naboen kommer på døra for å låne matvarer.

Filmen vant juryens pris i Cannes i 2010. Den anbefales!