Khalil Gibran: Den utstøtte

En ung mann som ser med hjertet, en ung mann som søker sannhet og rettferdighet og som vil kjempe mot hykleri og maktpersoner.

Khalil blir jaget fra klosteret der han bor, ut i snøstormen. Han blir reddet av enken Rachel og datteren hennes, Miriam.

Khalil står for det han tror på, rettferdighet, og hans talegaver gjør at han vinner fram ved hjelp av ORDET.

Det er en fortelling med rom for læring for leseren. Kjemp for rettferdigheten, kjemp mot undertrykkelse. Khalil når helt fram i sin kamp. Det undertrykte folket blir fri. Kanskje kan man ikke vinne alle kamper, men finn deg ikke i undertrykkelse og urettferdighet. Kjemp for det du tror på!

Gibran skriver vakkert, og ganske svulstig. Og hvordan gikk det med den ondeste av de onde i historien, sjeik Abbas? Da fasten kom og himmelen varslet vårens ankomst, endte sjeikens dager sammen med vinteren. Han døde efter store smerter og sjelen ble båret bort på et teppe av hans egne gjerninger for å stå naken og skjelvende foran den tronen vi føler finnes, men ikke kan se. (s. 76)

Og boken var julegave fra en kjær tante.

Kristin Ribe: Natt, regn

Hvilken vei kan språket gå?

Hvilken vei kan romanen gå?

For meg, en mulighet, er mot det lyriske.

Det er Kristin Ribe som spør, i sitt essay BABELs språk. Ribe er en forfatter som utforsker språkets muligheter. Hun bryter med grammatikken, hun setter sammen setninger på helt nye måter, temaene er komplekse, handlingen ikke så lett å få øye på. Tidligere har jeg lest Syn, og det ble en skjellsettende opplevelse. Nå har jeg lest Natt, regn.

Det er mye med denne boka. Det er mye i denne boka. Ribe går enormt langt i å eksperimentere. Det er lyrisk, ja. Det er gjentakelser, rytme, bilder, og utrolig mye mellom ordene.

Og svanen sukka og svanen bredte sine vinger ut og reiste seg opp, strakte halsen mot himmelen og svanen fløy, den gynga i vissheten om vingene, svanen gynga i vissheten om at det hvite er hvitt i det hvite. Men bålet! roper jeg plutselig, pass deg for bålet der det hele er! roper jeg, men svanen hører ikke og jeg ser svanen fly inn i forvirra, ser fjærene brenne og svanen dø og det lukter svidd smør og stearin og svidd harpiks og brent tjære og steinene ruller og trærne faller og jorda rister og dette er slutten. (s. 87)

Urovekkende? Ja! Vakkert? Ja!

Jeg vet ikke helt hva bålet er et symbol på. Ilden som det evige? Ilden som noe grunnleggende, eldgammelt, urgammelt, kanskje? Noe som representerer før. Hovedpersonen vil også tilbake til før. Før fødselen, til før hun var noe, noen. Hun er redd døden ikke er en løsning, for den er etter livet. Og hvem er garantert at den ikke bare er en ny tilstand? Ny smerte? Ribe tar oss med på spekulasjoner om dette i ulike religioners perspektiv og i eksistensielt perspektiv.

Hvorfor så opptatt av lidelsen, smerten? Hovedpersonen opplevde at moren prøvde å ta livet sitt. Skyldfølelse, uhorvelig mye skyldfølelse, som hun ikke ser ut til noen gang å bli kvitt. Kanskje hun blir kvitt den hvis hun selv dør, men hun er ikke sikker, derfor er heller ikke døden en løsning.

Hovedpersonen framstår veldig forvirret, hun blander virkelighet og drøm.

Jeg våkna og jeg gikk på jobb. Og jeg sovna og jeg drømte jeg gikk til en av mine seks kolleger, lå på et sykehus der han jobba [...] Jeg våkna opp og gikk på jobb. Og i drømmen spurte jeg drømmen om hvem som hadde lagt fostrene i hagen. (s. 20-21)

Foster er også et gjentakende tema, og henger sammen med skyldfølelsen over morens forsøk på selvmord. Kanskje hun ikke er morens ekte barn, spør hovedpersonen seg? Siden hun ikke er glad i henne. For "MOR" kan vel ikke være glad i datteren sin når hun ønsker å ta sitt eget liv?

Ribe sier at hun ikke er så opptatt av handlingen i en roman. Hun spør "[h]vorfor handling synes så uunnværlig for forståelse av sammenheng, hvorfor handling for mange synes å være det viktigste, eller til og med nærmest det eneste kohesjonsskapende i en episk tekst." (I essayet Det er håp i hangande snøre.)

Jeg syns Ribes utforsking av hvor romanen kan gå og hvor språket kan gå er utrolig spennende. Handling og godt plott kan drive meg gjennom bøker. Det er fint det. Men drivet kan være veldig motstandsløst. Ja, nærmest kjedelig. Og hva husker jeg når det er gått noen uker? Som regel ingenting. De to bøkene jeg har lest av Ribe tar det lang til å glemme. Syn tror jeg vil bli stående som en av mine sterkeste leseropplevelser noensinne.

Kjærligheten

Jeg leser så mange bøker. Leser. Og leser. Og leser.

Innimellom tenker jeg; så mange historier og så lite jeg husker når noen spør hva den ene eller andre handlet om. Alltid kan jeg huske dersom en bok gjorde inntrykk, at jeg likte den, at den rørte meg. Handlingen, derimot, kan jeg ikke si så mye om.

Så er det kanskje ikke det som er viktig, å huske? Ihvertfall ikke i den forstand at jeg kan referere handlingen.

Jeg erindrer en samtale med en jeg kjente godt en gang. Vi snakket om skjønnlitteratur og faglitteratur. Vi var storlesere av hver var sjanger. Jeg forklarte ganske nitid hvor lærerikt det var for meg å lese skjønnlitteratur, kanskje snakket jeg like mye til meg selv som til ham.

Fortellingene gir innblikk i så mange ulike liv.

Personene kan lære meg noe om sitt indre liv, sine følelser, tanker.

Så berøres noe av mitt indre liv. En flik av gjenkjennelse. Eller ikke, det er en innsikt det òg.

Bøkene er fra forskjellige miljøer, byer, verdensdeler.

Også språket; så mange ulike måter å skrive på, uttrykke på. Fra enkelt til avansert, fra poetisk til ribbet for jåleri. Språk som estetikk, språk som nytelse. Provoserende ord.

Og til slutt: Stemningen. Jeg. Settes. I.
Bare det.
Å lese er kjærlighet. Kjærlighet er å lese.

Haruki Murakami: After Dark

Natt. Éi natt. Denne eine natta varer After Dark.

Draum.

Eller verkelegheit.

Er det noko midt i mellom, - både og? Det er ikkje så farleg. Vi er i Murakamis univers, og eg elskar det!

Storbyen Tokyo. "Det vi ser, er byens form. Vi ser ovenfra og ned [...]", skriv forfattaren. (s. 5) Mari sit på ein kafé. Les. Vil vi ikkje alle bli funne? Mari blir funne denne natta.

Søstera Eri søv, slik ho stort sett har gjort i tre månader. Eg trur Eri vil dø. Eri forsvinn denne natta. Men så blir ho gjenfunne. Mari finn at kjærleiken til søstera si.

Mari og Eri har pint seg sjølv med låge tankar om eige verd, medan dei har hatt høge tankar om den andre.

Det skjer mykje meir denne natta, men kjernen for meg i denne forteljinga er bandet mellom dei to søstrene, dei som berre har eitt teikn forskjell i namna sine.

"Natten er bare så vidt over. Og det er ennå lenge til neste gang det blir mørkt." (s. 168)

Takk, Hilde, for boka.

Irène Némirovsky: Hett blod

Kilde: Denise Epstein/Wikipedia

Irène Némirovsky var jødisk, født i Kiev i Hviterussland i 1903. Familien flyktet under den russiske revolusjonen i 1917 og havnet i Paris. Den kommende forfatteren var da 15-16 år gammel. Hun døde i Auschwitch i 1942, 39 år gammel.

Hett blod er utgitt posthumt i likhet med flere av hennes bøker.

Vi er på landsbygda i Burgund, Frankrike. Tilsynelatende idyll. Tilsynelatende. For hvilke hemmeligheter bærer egentlig disse tilsynelatende vellykkede menneskene på? Her blir det som er skjult avdekket lag for lag. Nabokona er ikke bare en nabokone, onkelen har lagt større gåter å by på enn man skulle tro i første scene.

Jeg forsto ikke helt dybden i denne boka innledningsvis, den virket ganske uskyldig. Men jeg lover; her er ingen uskyldig. Det er spennende å lese, herlig å få skylden avdekket. Bygdedyr fins også i Burgund, selv om ordet bygdedyr ikke fins i bokmålsordboka!

Takk for bursdagsgavebok, kjære Gro!

Ragnar Hovland: Stille natt

Kanskje var det tittelen Stille natt som fekk meg til å ta med meg denne boka frå hylla på Bookstars i Trondheim, og på juleferie til Vestlandet? Riktignok nordvestlandet, og ikkje Hovlands meir tjukkaste Vestland, men likevel; vestlandsforfattar, julesongtittel.

Det er slik eg liker humoren; underfundig, mørk og rå.

Det er slik eg liker språket; gjennomarbeida utan mykje ekstra dill.

Det er slik eg kan like personane; komplekse til trass for få ord og enkle liv.

Hovudpersonen er forfattar og slit ikkje berre med å skrive, men med damer. Advokatbroren slit med vellukkalivet og vellukkakona. Tredje broren slit med nervane. Far sjølv skal dø, og mor lagar tradisjonell vestlansk bondekost. Dei to yngste brørne er forsvunne på mystisk vis, og skal helst ikkje nemnast lenger.

Familiedrama utan store ord, men full av svart humor. Til Framtida seier Hovland at det var familieforhold han ville seie noko om med boka, og "dette at du ikkje slepp unna familien din". Stillheita og natta er ikkje knytt til jul og julesonger, men eit gamalt trøorgel har fått plass i historia. Dette er litteratur på sitt beste, eg berre diggar Ragnar Hovland. Les, les er mitt råd!

Marianne Kaurin: Nærmere høst

Ein haust kan by på mangt. Denne byr på forelsking - og på jødedeportasjon. Det er 1942. Oslo.

Marianne Kaurin har skrive ein roman frå andre verdskrig. Eg får Anne Frank-kjensla. Fascinert og fjetra då eg las dagboka til Frank i tenåra. Fascinert og fjetra no.

Det er lett å leve seg inn i 15-årige Ilse si forelsking i Hermann og hennar forvirring over at han ikkje har tid til ho. Det er òg lett å kjenne Isak sin angst knytta til om det i løpet av natta er skrive antisemittistisk bodskap på butikkvindauga.

Språket til Kaurin er godt, ho har ein bevisst penn der setningane, lange og korte, speglar stemning og spenning.

Vente. Isak lukket øynene, lyttet, fottrinn, stemmer, han kom til å dø, tenkte han, der, med armene i været, skutt mot en vegg. (s. 161)

Eg tilrår!

Boka fekk eg frå forlaget.