Tiger Garté: Fuglehotellet

Er ikke Fuglehotellet en fin tittel på en bok? Og, hva er egentlig et fuglehotell?

Det er bestefar Bår og barnebarnet Tor som bygger et fuglehotell sammen. Hotellet består av fuglebur på rekke og rad og med en sammenhengende front slik at man kan åpne alle kassene samtidig for å titte inn. Det er Tor som får klatre opp i stigen og se hvor mange som bor på hotellet. Prosjektet står fram som et rørende symbol på den store kjærligheten Bår har for Tor.

Hovedpersonen Tor er bare 17 år. Fem år tidligere døde Bår. Det er forbundet taushet til hvordan han døde. Tor søker etter svar og tar sommerjobb på Aluminiumsverket på Sunndalsøra, der bestefaren hadde arbeidet i mange år.

I møtene Tor har med ulike personer, både på Verket og i lokalmiljøet ellers, kommer det fram ulike historier om Bår helt fra oppveksten i Meldal og til de siste årene på arbeidsplassen. Det er mange sterke vitnesbyrd om et liv vi får. Hvor mye kan et menneske tåle? Ufattelig mye er nok svaret. Slik er det for Bår også.

I stedet for å referere handlingen vil jeg heller si noe om komposisjonen. Som jeg nevnte får vi ulike historier om Bår fra forskjellige mennesker underveis i boka. Disse kommer som egne kapitler i forbindelse med at Tor treffer personene. Jeg kjente at jeg gledet meg til hver ny smakebit av mennesket Bår. Jammen bærer vi mye i hjertets dyp! Tors nysgjerrighet på hvem bestefaren var, blir en fin overbygning. Jeg likte best noen av dialogene han har med bestemor Lilly. Det harde miljøet på Verket framstår noe mindre troverdig for meg. Men kanskje er det bare min mangel på kjennskap til mannsdominerte arbeidsplasser som gjør det?

Spåket er også verdt å merke seg. Det veksles mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Fortellerstemmen bruker bokmålet, mens vitnesbyrdene fra de ulike informantene er på nynorsk. I dialogene brukes dialekt, unntatt for Tor. Litt underlig kanskje at Tor, som kommer fra Surnadal, er representanten for bokmålet. Surnadalsk står nemlig nært nynorsken. Likevel gav denne vekslingen noe ekstra uten at jeg helt forstår hvorfor. De aller vakreste, små tekstene i boka er de om den gråspetta fuglen som følger bilen til Bår. Konsist, poetisk og mettet av spenning - hva er det mannen i bilen skal?

Jeg hadde lest noen anmeldelser av boka før jeg startet på Fuglehotellet. Gode anmeldelser. Etter at jeg hadde lest boka var jeg ikke helt sikker på om jeg var enig. Men når jeg selv har skrevet ferdig min omtale så får jeg følelsen av at også dette ble en hyllest. God, og rørende bok!

Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv

Jeg ble anbefalt en bok av Yvonne C. Kuhn rett før sommeren. Så jeg dro avsted til biblioteket og lånte "feil" bok. - Pytt, tenkte jeg, det står på omslaget at dette var vinneren av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman (i 2004), og siden det er sommer og høytid for forelskelser, så leser jeg den likevel.

Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.

Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.

Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.

Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!

Belinda Starling: Bokbindersken

Belinda Starling rakk berre å gi ut ei bok, ho døydde då ho var 34 år, sju veker etter ein operasjon som ikkje var vellykka. Det var litt rart å lese det i eit etterord, nestan som eg blir litt mildare stemt i omtalen når eg veit at forfattaren døde ung og etter nærmast ein rutineoperasjon.

Historia om Dora Damage rører likevel aldri ordentlig ved meg. Eg trur det er minst to grunnar. Personane blir ikkje truverdige, eg greier ikkje å leve meg inn i dei eller lagnaden deira. Biletet av Dora som går i lang kjole i gjørme og skodde, og skotuppane som kjem fram frå stakken når ho går, blir berre teit. Platt. Og så er det språket. Det er kjedelig. For mykje skildring av trivialiteter. Først gjorde ho slik, så gjorde ho sånn, så gjorde han slik.

Slik nestan halvveges tenkte eg at nok var nok. Men - så var det noko i meg som lengta etter å finne ut korleis det eigentleg gjekk. Med Dora, mannen hennar som hadde leddgikt, afrikanaren og homsen. Så historia var god nok til å vekkje nysgjerrigheita mi trass alt. Og eg tenkjer at til å lese på stranda og på flyet var dette ukomplisert og grei underhaldning.

Boka var ei gebursdagsgåve - takk Groskro!

Lina Wolff: Bret Easton Ellis och de andra hundarna

Denne gongen blir innlegget lenger enn vanleg. Eg berre advarer for eg veit det er krevande å lese lange tekstar på skjerm. Eg har derimot litt på hjartet, litt meir enn ein omtale av boka. Men eg knyttar det saman. Det kan vere interessant slik.

Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.

Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.

Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.

Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!

Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.

Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?

Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.

Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.

Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.

Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.

Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då?  Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.

Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!

Jón Kalman Stefánsson: Englenes sorg

Vinteren tek aldri slutt på Island dette året, på kalenderen er det sein april, og ein byrjar håpe på våren. I staden snør og bles det, den eine snøstormen tek over etter den andre. Men posten, han må fram medan englane gret kvite tårer.

Ein måte å lese denne boka på er å filosofere over alle spørsmåla, opningane, teksten har. Til dømes når guten og postmann Jens er ytst mot ishavet og søkjer ly på den eine garden, hos den eine familien som bur der, og mannen i huset seier følgjande til guten: "Verdens ende, hva er det? Det som er verdens ende for deg, er hjemme for meg" (s. 279).

Vidare kan ein lese boka som ei pur glede over godt og poetisk språk, "...og når han sitter der bøyd over ordene, kan han føle sølvet inni seg." (s. 50). Guten har fått i oppgåve å omsetje ein tekst frå engelsk til islandsk, utan å kunne engelsk før han starta på oppgåven. Litt etter litt trer innhaldet i teksten fram for han - det byrjar glimte i sølvet. Magisk skrive av Stefánsson.

Ein kan lese boka som ein spenningsroman; mannen mot naturkreftene. Er det ved aldri gje opp ein viser seg som ein ekte mann, eller er ein endå sterkare og klokare om ein innser at naturkreftene er større og sterkare enn ein sjølv?

Dette er litteratur av det mest solide kaliberet. Les første boka, Himmelriket og helvete først, deretter Englenes sorg. Nyt kvaliteten!

Eg har så mange fine sitat å by på frå boka, at eg må ta med ei oppfordring til slutt:

Fins det ingen som skriver ned alt sammen, alt som skjer, barnas latter, kyssene?
(s. 231)

Shin Kyung-sook: Ta vare på mamma

Dette er en bok som gir meg lyst til å skrive til min egen mamma, snakke med henne, stille henne spørsmål. En bok som gir meg anledning til å stille meg selv mange spørsmål. En bok som gjør at jeg tenker og tenker. På morsrollen, på morsrollens plass i et liv, andre (som ikke er mødre) sine forestillinger om mødre og morsrollen, og om de ser mer enn "bare en mor" når de møter en.

I Ta vare på mamma, begynner både de fire barna og ektemannen å tvile på om de egentlig kjente denne kvinnen, mammaen i boka. Det måtte en forsvinning til før mamma kom i fokus. Hun hadde alltid vært der, alltid satt mat på bordet, alltid sørget for at stort og smått hang sammen, men også alltid skapt irritasjon. Irritasjon fordi omsorgen kunne føles som mas, den lette latterliggjøringen fordi hun var gammeldags, ikke forsto alt som var selvfølgeligheter for en utdannet, urban datter eller sønn.

Og som man kan kjenne seg igjen ... I tankemønster og små episoder. I det at man både vil være takknemmelig, og samtidig ikke greier å vise det. For det er så skjør balanse mellom denne takknemmeligheten og den parallelle irritasjonen, kanskje av og til ikke bare irritasjon, men skam. Og skjemmes over mor, det skal man vel ikke? Det er vel ikke "lov"?

Med å bruke ulike personers stemme og synsvinkel trer mor og hele familien fram for oss. Mot slutten kommer også mammas stemme fram og ikke bare det. Hun forteller oss hemmeligheter som ingen i familien kjenner!

Det er noe krevende å følge med når forfatteren skrivere både i jeg-form, du-form, hun-/han-form og dere-form, men det understreker fint faktumet at det er ulike personer som snakker.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok. Takk til henne som er blitt en stor bidragsyter til hauger med gode bøker rundt meg for tiden.

Christian Jungersen: Du forsvinner

Den var lest på en ettermiddag og en påfølgende kveld denne boka, selv om den var tjukk.

Temaet er spennende; hva skjer når hjernen blir skadet og vi forandrer oss? Hva skjer med relasjonene til våre nærmeste? Ja, det er faktisk et veldig spennende tema.

Kontrasten mellom et alvorlig tema og lettlesfølelsen ble stor. Jeg raste avgårde gjennom sidene, boka var slik sett ganske lik en krim. Hvordan går dette? tenkte jeg og bladde fort, fort. Men - personene blir for overflatiske. Jeg blir egentlig ikke kjent med Mia, - eller Frederik. Jeg kunne tenkt meg å trenge mye lenger inn i tankene og reaksjonene deres. Utfordringene med personlighetsforandringen(e) og det relasjonelle forblir lettbeint gjennom hele fortellingen.

For en usakelig ting å skrive, men tenk om det var Carl Frode Tiller som skrev en roman om personer som opplevde personlighetsendringer og atferdsendringer ... Åh, det kunne blitt bra!

Jeg fikk boka av Aschehoug forlag.