Så herlig befriende, og slett ikke så dumt, å lese en ungdomsbok. Alltid noe å lære med en veldig-snart-tenåring i huset, for eksempel.
Det blir pinlig uansett er et artig konsept. Den er i sjangeren You´ve got Mail (filmen med Meg Ryan og Tom Hanks) og e-postromanen Mot Nordavinden av Daniel Glattauer.
Elias er 16 og har nettopp flyttet til Oslo. Han er prestesønn fra landsbygda. Susanne er 17 og er i eit miljø som oppsøker gamle, glemte historiske steder i hovedstaden. De treffes på bussen, eller rettere sagt, de sitter på hver sin buss som passerer hverandre hver morgen (slik De derre synger om i "Jenter": Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni / og hun smilte bak ruten til vinteren var forbi / Jeg skrev i rutens morgendugg: Jeg tror jeg elsker deg! / Men våren kom og isen gikk og hun seilte sin vei.
Elias ser etter jenta hver morgen, men plutselig er hun ikke på den møtende bussen lenger. Det heldige er at bak på en blå mappe som hun pleide å ha med seg sto e-postadressen hennes. Så Elias sender like godt en e-post.
Derfra utvikles en relasjon, ikke nødvendigvis et hjertelig forhold slik til å begynne med, men så skriver Susanne dette:
Mailene dine er noe av det fineste jeg har fått. Det er noe av det verste med det hele. Jeg burde ha skjønt det for lenge siden at det finnes folk som deg, men jeg trodde ikke noe på det, og nå kjennes det som om det er en trikk som for lengst har gått eller noe, og man er dømt til å surre alene omkring. (s. 59)
Utdragen er fra en lang e-post som Susanne sender og som indikerer at noe er vanskelig, noe har skjedd som kan føles uopprettelig ... Den er ikke den enkleste perioden i livet, tenårene. Så perfekt utenpå, så sårbart inni.
Boka ble til uten at forfatterne kjente hverandre, de hadde ikke møtt hverandre engang. Sortland skriver på nynorsk, Tronstad på bokmål (tenk å ha et så magisk fornavn, forresten, Tyra Teodora!).
Boka er tiltenkt en målgruppe på 12+. Jeg tror den kan være litt for krevende for 12-13-åringer for det er problemstillinger i historien som er ganske avanserte i tillegg til at begge hovedpersonene er ferdig på ungdomsskolen.
Jeg leste boka på et par timer, og likte den godt. Jeg tror ungdommer kan kjenne seg igjen i historien og at foreldre også kan ha godt av en repetisjon på hvordan det kan oppleves å være ung.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.
lørdag 21. september 2013
tirsdag 10. september 2013
Siri Pettersen: Odinsbarn
Hvor kult er det ikke å ha laget omslaget til sin egen bok? Først skrive 621 sider norrøninspirert fantasy på norsk og deretter tegne denne heslige avkappede halen som pryder forsiden ... Siri Pettersen har gjort det, og jeg er imponert. Selv om jeg ikke er en stor fantasyleser våger jeg påstanden at Hirka er den største siden Harry (Potter, selvsagt).
Jammen godt halen på omslaget ikke er Hirka sin. For hun er ikke blitt halelaus - hun er født halelaus. Det kan neppe være rett å bli født uten hale, - det er heller farlig annerledes. Hirka er et odinsbarn.
Hirka er 16 år og bor i Ymslandene.
Jeg liker Hirka. Hun er full av mot, full av motstand, full av ungdommens overmot.
Hirka liker Rime. Rime er barnebarn av Rådets leder, den mektigste i Ym. Mens Hirka er halelaus og hører ikke til i denne verden en gang.
Jeg liker universet Pettersen har laget. Jeg syns Kolkagga er fascinerende skumle. Og hva er det med Urd?
Forfatteren byr på overraskelser når det gjelder hvordan ting henger sammen. Hun etablerer et spennende univers med egne nye ord og navn. Jeg tror forfatteren kan å favne*; med en historie om gode og onde krefter levendegjort i godt språk er dette å trylle for leseren.
Jeg var heldig å få et lesereksemplar fra forfatteren - tusen takk! Det er sperrefrist for anmeldelser til 11. september, men nå har jeg sett at den er blitt meldt flere steder og publiserer derfor i dag.
For den som liker fantasy er dette utvilsomt høstens bok!
Jammen godt halen på omslaget ikke er Hirka sin. For hun er ikke blitt halelaus - hun er født halelaus. Det kan neppe være rett å bli født uten hale, - det er heller farlig annerledes. Hirka er et odinsbarn.
Hirka er 16 år og bor i Ymslandene.
Jeg liker Hirka. Hun er full av mot, full av motstand, full av ungdommens overmot.
Hirka liker Rime. Rime er barnebarn av Rådets leder, den mektigste i Ym. Mens Hirka er halelaus og hører ikke til i denne verden en gang.
Jeg liker universet Pettersen har laget. Jeg syns Kolkagga er fascinerende skumle. Og hva er det med Urd?
Forfatteren byr på overraskelser når det gjelder hvordan ting henger sammen. Hun etablerer et spennende univers med egne nye ord og navn. Jeg tror forfatteren kan å favne*; med en historie om gode og onde krefter levendegjort i godt språk er dette å trylle for leseren.
Jeg var heldig å få et lesereksemplar fra forfatteren - tusen takk! Det er sperrefrist for anmeldelser til 11. september, men nå har jeg sett at den er blitt meldt flere steder og publiserer derfor i dag.
For den som liker fantasy er dette utvilsomt høstens bok!
mandag 12. august 2013
Nicole Krauss: Det store huset
En gang leste jeg nesten ferdig Det store huset før jeg la den bort. I sommer tok jeg den fram igjen og gjenleste med glede. I boka fins historier om jøder rundt i verden, de er bundet sammen av sin skjebne og av et stort skrivebord med mange skuffer.
Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.
Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:
Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)
Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.
Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.
Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.
Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).
Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).
Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!
Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.
Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:
Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)
Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.
Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.
Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.
Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).
Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).
Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!
tirsdag 30. juli 2013
Tiger Garté: Fuglehotellet
Er ikke Fuglehotellet en fin tittel på en bok? Og, hva er egentlig et fuglehotell?
Det er bestefar Bår og barnebarnet Tor som bygger et fuglehotell sammen. Hotellet består av fuglebur på rekke og rad og med en sammenhengende front slik at man kan åpne alle kassene samtidig for å titte inn. Det er Tor som får klatre opp i stigen og se hvor mange som bor på hotellet. Prosjektet står fram som et rørende symbol på den store kjærligheten Bår har for Tor.
Hovedpersonen Tor er bare 17 år. Fem år tidligere døde Bår. Det er forbundet taushet til hvordan han døde. Tor søker etter svar og tar sommerjobb på Aluminiumsverket på Sunndalsøra, der bestefaren hadde arbeidet i mange år.
I møtene Tor har med ulike personer, både på Verket og i lokalmiljøet ellers, kommer det fram ulike historier om Bår helt fra oppveksten i Meldal og til de siste årene på arbeidsplassen. Det er mange sterke vitnesbyrd om et liv vi får. Hvor mye kan et menneske tåle? Ufattelig mye er nok svaret. Slik er det for Bår også.
I stedet for å referere handlingen vil jeg heller si noe om komposisjonen. Som jeg nevnte får vi ulike historier om Bår fra forskjellige mennesker underveis i boka. Disse kommer som egne kapitler i forbindelse med at Tor treffer personene. Jeg kjente at jeg gledet meg til hver ny smakebit av mennesket Bår. Jammen bærer vi mye i hjertets dyp! Tors nysgjerrighet på hvem bestefaren var, blir en fin overbygning. Jeg likte best noen av dialogene han har med bestemor Lilly. Det harde miljøet på Verket framstår noe mindre troverdig for meg. Men kanskje er det bare min mangel på kjennskap til mannsdominerte arbeidsplasser som gjør det?
Spåket er også verdt å merke seg. Det veksles mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Fortellerstemmen bruker bokmålet, mens vitnesbyrdene fra de ulike informantene er på nynorsk. I dialogene brukes dialekt, unntatt for Tor. Litt underlig kanskje at Tor, som kommer fra Surnadal, er representanten for bokmålet. Surnadalsk står nemlig nært nynorsken. Likevel gav denne vekslingen noe ekstra uten at jeg helt forstår hvorfor. De aller vakreste, små tekstene i boka er de om den gråspetta fuglen som følger bilen til Bår. Konsist, poetisk og mettet av spenning - hva er det mannen i bilen skal?
Jeg hadde lest noen anmeldelser av boka før jeg startet på Fuglehotellet. Gode anmeldelser. Etter at jeg hadde lest boka var jeg ikke helt sikker på om jeg var enig. Men når jeg selv har skrevet ferdig min omtale så får jeg følelsen av at også dette ble en hyllest. God, og rørende bok!
Det er bestefar Bår og barnebarnet Tor som bygger et fuglehotell sammen. Hotellet består av fuglebur på rekke og rad og med en sammenhengende front slik at man kan åpne alle kassene samtidig for å titte inn. Det er Tor som får klatre opp i stigen og se hvor mange som bor på hotellet. Prosjektet står fram som et rørende symbol på den store kjærligheten Bår har for Tor.
Hovedpersonen Tor er bare 17 år. Fem år tidligere døde Bår. Det er forbundet taushet til hvordan han døde. Tor søker etter svar og tar sommerjobb på Aluminiumsverket på Sunndalsøra, der bestefaren hadde arbeidet i mange år.
I møtene Tor har med ulike personer, både på Verket og i lokalmiljøet ellers, kommer det fram ulike historier om Bår helt fra oppveksten i Meldal og til de siste årene på arbeidsplassen. Det er mange sterke vitnesbyrd om et liv vi får. Hvor mye kan et menneske tåle? Ufattelig mye er nok svaret. Slik er det for Bår også.
I stedet for å referere handlingen vil jeg heller si noe om komposisjonen. Som jeg nevnte får vi ulike historier om Bår fra forskjellige mennesker underveis i boka. Disse kommer som egne kapitler i forbindelse med at Tor treffer personene. Jeg kjente at jeg gledet meg til hver ny smakebit av mennesket Bår. Jammen bærer vi mye i hjertets dyp! Tors nysgjerrighet på hvem bestefaren var, blir en fin overbygning. Jeg likte best noen av dialogene han har med bestemor Lilly. Det harde miljøet på Verket framstår noe mindre troverdig for meg. Men kanskje er det bare min mangel på kjennskap til mannsdominerte arbeidsplasser som gjør det?
Spåket er også verdt å merke seg. Det veksles mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Fortellerstemmen bruker bokmålet, mens vitnesbyrdene fra de ulike informantene er på nynorsk. I dialogene brukes dialekt, unntatt for Tor. Litt underlig kanskje at Tor, som kommer fra Surnadal, er representanten for bokmålet. Surnadalsk står nemlig nært nynorsken. Likevel gav denne vekslingen noe ekstra uten at jeg helt forstår hvorfor. De aller vakreste, små tekstene i boka er de om den gråspetta fuglen som følger bilen til Bår. Konsist, poetisk og mettet av spenning - hva er det mannen i bilen skal?
Jeg hadde lest noen anmeldelser av boka før jeg startet på Fuglehotellet. Gode anmeldelser. Etter at jeg hadde lest boka var jeg ikke helt sikker på om jeg var enig. Men når jeg selv har skrevet ferdig min omtale så får jeg følelsen av at også dette ble en hyllest. God, og rørende bok!
Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv
Jeg ble anbefalt en bok av Yvonne C. Kuhn rett før sommeren. Så jeg dro avsted til biblioteket og lånte "feil" bok. - Pytt, tenkte jeg, det står på omslaget at dette var vinneren av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman (i 2004), og siden det er sommer og høytid for forelskelser, så leser jeg den likevel.
Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.
Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.
Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.
Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!
Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.
Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.
Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.
Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!
tirsdag 16. juli 2013
Belinda Starling: Bokbindersken
Belinda Starling rakk berre å gi ut ei bok, ho døydde då ho var 34 år, sju veker etter ein operasjon som ikkje var vellykka. Det var litt rart å lese det i eit etterord, nestan som eg blir litt mildare stemt i omtalen når eg veit at forfattaren døde ung og etter nærmast ein rutineoperasjon.
Historia om Dora Damage rører likevel aldri ordentlig ved meg. Eg trur det er minst to grunnar. Personane blir ikkje truverdige, eg greier ikkje å leve meg inn i dei eller lagnaden deira. Biletet av Dora som går i lang kjole i gjørme og skodde, og skotuppane som kjem fram frå stakken når ho går, blir berre teit. Platt. Og så er det språket. Det er kjedelig. For mykje skildring av trivialiteter. Først gjorde ho slik, så gjorde ho sånn, så gjorde han slik.
Slik nestan halvveges tenkte eg at nok var nok. Men - så var det noko i meg som lengta etter å finne ut korleis det eigentleg gjekk. Med Dora, mannen hennar som hadde leddgikt, afrikanaren og homsen. Så historia var god nok til å vekkje nysgjerrigheita mi trass alt. Og eg tenkjer at til å lese på stranda og på flyet var dette ukomplisert og grei underhaldning.
Boka var ei gebursdagsgåve - takk Groskro!
Historia om Dora Damage rører likevel aldri ordentlig ved meg. Eg trur det er minst to grunnar. Personane blir ikkje truverdige, eg greier ikkje å leve meg inn i dei eller lagnaden deira. Biletet av Dora som går i lang kjole i gjørme og skodde, og skotuppane som kjem fram frå stakken når ho går, blir berre teit. Platt. Og så er det språket. Det er kjedelig. For mykje skildring av trivialiteter. Først gjorde ho slik, så gjorde ho sånn, så gjorde han slik.
Slik nestan halvveges tenkte eg at nok var nok. Men - så var det noko i meg som lengta etter å finne ut korleis det eigentleg gjekk. Med Dora, mannen hennar som hadde leddgikt, afrikanaren og homsen. Så historia var god nok til å vekkje nysgjerrigheita mi trass alt. Og eg tenkjer at til å lese på stranda og på flyet var dette ukomplisert og grei underhaldning.
Boka var ei gebursdagsgåve - takk Groskro!
torsdag 11. juli 2013
Lina Wolff: Bret Easton Ellis och de andra hundarna
Denne gongen blir innlegget lenger enn vanleg. Eg berre advarer for eg veit det er krevande å lese lange tekstar på skjerm. Eg har derimot litt på hjartet, litt meir enn ein omtale av boka. Men eg knyttar det saman. Det kan vere interessant slik.
Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.
Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.
Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.
Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!
Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.
Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?
Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.
Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.
Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.
Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.
Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då? Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.
Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!
Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.
Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.
Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.
Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!
Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.
Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?
Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.
Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.
Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.
Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.
Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då? Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.
Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!
Abonner på:
Innlegg (Atom)