Tomas Espedal: Imot naturen

Når man går i mot naturen, hva gjør man da? Gjør man noe naturstridig? Noe unaturlig? Noe uakseptabelt? Tomas i Imot naturen forelsker seg i en kvinne som er halvparten så gammel som seg selv.

Det var ingen alder i dette møtet.

Alderen kom senere [...]

Senere trives de best hjemme, skjermet for blikk og spørsmål.

Boka består av flere deler: Møte med den unge kjæresten. Tomas som ungdom da han har sommerjobb på en tekstilfabrikk. Møte med Agnete, farsrollen, Sør-Amerika.

Teksten har mange referanser til naturen og det naturlige. Agnete og Tomas flytter til Sunnfjord - til naturen.

Vi skulle bo nærmere naturen.

Agnete er gravid, og skal selvfølgelig føde hjemme, hva er mer naturlig enn det?

Hva er det som gjør Espedals bøker så gode - for ja, jeg syns det. Det har helt klart med språket å gjøre. Det enkle og det poetiske språket. Valget av ord og gjentakelser. Gjentakelse av nesten det samme. Beskrivelsene av et rom, en skrivepult, et hus, et menneske hovedpersonen, Tomas, kjenner godt.

Jeg leste en gang at det var forløsende for Espedal å begynne å skrive i førsteperson entall. Jeg. Jeg Tomas. Om han skriver om seg selv? Jeg vet ikke, men han skriver gjennom seg selv, slik alle nødvendigvis gjør. Det vil prege teksten uansett hvor synlig eller ikke det er for leseren.

Jeg er overbevist igjen. Anbefales!

Kva er vel verda utan kjærleik?

Raudt Paris-sug

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne

Denne boka var en julegave, og forventningene var god underholdning en dag da jeg bare ville koselese.

Den svarte til forventningene.

Elida og Tilda, søstre og jomfruer på henholdsvis 79 og 72, bor i tosomhet i en liten stuga i Borrby. Dagene er like og slik skal de vel fortsette å være for søstrene Svensson i livets siste fase?

Å, neida. Inn i nabostugan flytter Alvar, en pensjonert direktør. Med uteblomster i en jerngryte (gryter er for matlaging!), krepsefest i hagen og innlagt vannklosett!

Søstrene blomstrer i kapp med at Alvars uteblomster stadig får nye knopper og vokser mer på sensommeren enn Tilda og Elida kan forstå. Hm.

Etter hvert utvikler historien seg i reneste Paasilinna-stilen. Små-absurd og morsomt. Og det er absolutt ikke vits i å røpe mer av det som skjer. Les og le selv!

Jon Fosse: Morgon og kveld

Korleis er det å dø?

I Fosse sin roman Morgon og kveld blir ein gut født, ein gamal mann dør. Johannes heiter dei begge. Handlinga er lagt til ei kystbygd på Vestlandet der mennene er fiskarar.

Det Fosse skriv blir så nære for meg, så verkeleg og sant. Dei vesle, men store tankane, dei vesle, men store liva våre. Olai ventar på at kona skal føde. Fødselen er i gang. Ho stønnar, kona, ropar si naud over smertene. Jordmora husjar Olai ut frå rommet. Det er tyder ulykke må vete, at mannen er i rommet når bornet skal bli født. Olai må ta seg i det, kome seg ut. Tenk om kona forulykker fordi han er der, ikkje har vett til å kome seg ut! Tenk om Gud straffar han no. Gud som er, eller ikkje er - men om han er - må takast omsyn til. Slik filosoferer Olai. Fosses ord blir så inderleg ekte, så truverdig.

Fosse sier om det å skrive at det nesten er som å vere ein spelemann, ein spelar lesaren inn i teksten, "eg vil [...] at folk skal kome inn i det eg skriv". (I Brenner: Om å skrive, s. 126)

Det at Fosse sjølv samanlikner skrivinga si med musikk er nok ikkje tilfeldig; rytmen, gjentakinga er ein svært musikalsk måte å skrive på.

I andre delen av boka, då Johannes døyr, er rytmen med heile vegen. Ja ja, seier Johannes, ja ja, der han går omkring denne kalde dagen, og er så uendeleg lett i kroppen. Så rart, tenkjer han, medan vi som les forstår at noko er annleis denne dagen. Maten smakar ikkje noko, og Johannes ser kona si og andre som allereie er døde. Ja ja, tenkjer eg. Er det slik eg får ta avskjed, slik eg får gå over frå ein tilstand til ein annan?

Ei svært fascinerande bok! Eg tilrår ho.

Oppslag i Adresseavisen om bokblogging

Det er ikke hver dag jeg er i avisa. I dag var jeg imidlertid avbildet og sitert i kulturbilaget under overskriften "Bloggerne sprer boknyheter".

Min påstand var at forlagene har oppdaget bloggernes makt, og ønsker å markedsføre bøker gjennom oss som blogger. Dette bekreftes av flere forlag i artikkelen.

Dette krever selvsagt av oss som omtaler bøker i blogger at vi er nøye med å oppgi at boka er et leseeksemplar som vi har fått fra et forlag. Jeg ønsker å understreke at bøker mottatt direkte fra forlagene vil få en objektiv vurdering av meg. Har boka gode kvaliteter skriver jeg om dem, mens det som ikke imponerer omtales like oppriktig.

Selv om jeg av og til får tilbud om leseeksemplar fra forlag, vil jeg først og fremst fortsette å lese og blogge om bøker jeg selv har fått lyst til å lese. Og det er sjelden etter å ha fått en e-post fra et forlag eller å ha passert bestselgerreolene på en bokhandel. Heller er det omtale i bokprogrammer i P2, i aviser eller magasiner eller fra andre lesere jeg anerkjenner - både fra den virkelige verden og fra andre blogger - som har kommet med de gode tipsene.

Og se så, dagspressen har også makt som markedsfører. Treffene på bloggen min er på 110 treff så langt i dag - mot 15 i går. Snakk om reklame for Mettemor møter massene!

Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk

Hva er vel vakrere enn et enormt kirsebærtre som står i blomst? Sart ynde. Nesten ikke til å tro, og like brått er blomstene fløyet med vinden.

Kirsebærblomst = Ubestandighet; livets skjønnhet og forgjengelighet.

I Blomstenes hemmelige språk blir hva de ulike blomstene betyr en vital del av historien.

Hovedpersonen, Victoria, flyttes fra fosterhjem til fosterhjem i løpet av sine ni første leveår. Det er vanskelig for henne å forstå at den siste fostermoren i rekken, Elizabeth, faktisk kan vise seg å være glad i henne. I redselen for å åpne opp for kjærligheten er det enklere å bruke alle midler på å trekke seg unna. Elizabeth er en skadd fugl selv, som gjør alt for å oppnå kontakt med søsteren som hun føler hun sviktet en gang.

Det skjøre og vanskelig mor-datter-forholdet er skildret med en sårhet som virker på meg. Det blir troverdig. Kan Victoria noen gang ha nok tillit til å ta imot noens kjærlighet? Svaret er vel tross alt opplagt? Eller er det mine fordommer mot det som lanseres som bestselger som slår inn med full kraft? For i en bokhandel ville jeg gått rett forbi denne boka. Både tema, markedsføring og det enkle språk uten nevneverdig motstand eller poesi virker ikke på meg.

Likevel; det var godt å drives gjennom denne boka. Fascinerende med blomstrene som brukes som symbol på følelser og moro med Victorias suksess som magisk blomsterselger. Og forfatteren greide å etablere en tone i moll som berørte meg sterkt. Derfor anbefales den også.

Takk til Aschehoug for leseeksemplaret.