Kjell Westö: Svik 1938

Svik. Det er litt av et ord. Litt gammelmodig nærmest. En sviker, en som forråder fedrelandet. Svik er liksom mer alvorlig enn å svikte, være utro eller forsømme. Det er et ord som beskriver noe uopprettelig.

Et svik er et "tilfelle av at man går bort fra sitt ord/sitt løfte/sin tilhørighet" står det i no.wiktionary.org 

Så hva er sviket i Kjell Westös bok? Vi er i en tøff tid politisk sett, Adolf Hitler vinner fram i Europa. Hvem støtter man, og hvorfor? Kan man beholde sin integritet om man støtter maktovergrep og idealer som tilsier at menneskeverdet graderes? Hvor mye kan man stå opp for sine meninger og idealer uten å ødelegge for seg selv i en slik tid - vennskap og forretninger kan settes på spill.

Advokat Claes Thune kommer opp i slike dilemmaer. Og det i en situasjon der han i utgangspunktet føler seg sviktet på det personlige plan. Kona har gått fra ham og blitt sammen med en av hans beste venner. Om ikke det var nok blir Thune - ja, det tror han selv, i alle fall - utlevert i ekskonas novellesamling bestående av erotiske fortellinger.

Når vi befinner oss i Finland på 30-tallet er også borgerkrigen i 1918 et bakteppe for det som skjer. I vakumet som oppsto etter revolusjonen i Russland året før, kjempet de røde og de hvite om makten i Finland. I løpet av noen måneder døde 37 000 mennesker i kamp eller i fangeleirer. Det skal vise seg at Thunes nye kontordame, Matilda Wiik, var et offer i denne krigen.

Det er dramatiske historier som rulles opp, og forfatteren greier å vise hvilke konsekvenser de samfunnsmessige hendelsene og konfliktene gir for enkeltmennesker: Hvordan de virker på psyken, selvbildet og integriteten til hver enkelt.

Dette er grøssende bra! På grunn av de troverdige og sammensatte personene, og på grunn av den geniale oppbyggingen av romanen. Hvordan går dette egentlig? For hvem kan dette gå bra, om for noen?

Bok fikk jeg som leseeksemplar fra Pax - takk!

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.

Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?

Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.

Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?

Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.

Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com

Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?

Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.

Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er  hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.

Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.

Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.

Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.

Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?

Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.

Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.

Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har skrevet en utforskende, personlig og ærlig bok om sin mor, og aller mest om seg selv.

Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.

I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.

Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.

Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.

Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.

I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?

Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.

Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.

Alice Munro: Alice Munros beste. Noveller i utvalg

Bokdamene på Byneset er i gang med et nytt leseår.

Boksirkelen har slitt litt med å finne sin form. Hva ønsker man å lese? Hvor mye får man lest? Hva er en god frekvens for å møtes? Hva er ambisjonene våre?

Vi er fem damer. Alle liker å lese, men det er ulikt hvor mye vi får lest. Hvordan vi finner bøker varierer. Vi har prøvd å velge på omgang og vi har vært gjennom nobelprisvinnere. Det skal mye til for å finne noe som fenger alle like mye og som er motiverende nok til å komme gjennom boka.

Siste grepet vi prøvde oss på var å lese noveller. Lese en novelle hver fra Alice Munros beste. Og utrolig nok og heldigvis: Munro fenget oss alle (ihvertfall oss fire som møttes denne gangen).

Vi leste de fem første novellene i boka, og hver av oss fortalte om "sin" novelle. Vi fant fort likhetstrekk i fortellingne. Sterke, spesielle og sammensatte kvinner, mer endimensjonale menn. Små samfunn der man blir sett og man skal passe seg for Janteloven. Sosiale forskjeller. Munros obervasjonsevne og blikk og formidlingen av dette.

Diskusjonen ble ivrig og engasjementet stort blant bokdamene. Hurra! Det gjorde oss godt.

Selv leste jeg "Tiggerpiken", opprinnelig fra novellesamlingen med samme tittel. Om Rose og Patrick. Patrick som er så sikker på at dette er den store kjærligheten, og Rose som tenker at Patrick er den bleikeste og mest tafatte typen hun kan tenke seg. Men hun kan ta feil, kan hun ikke; er han likevel mannen i hennes liv? Er han den hun vil ha til tross for deres ulike sosiale bakgrunn og hennes stadig tilbakevendende tvil?

Munro får så godt fram de små tegnene på at ting ikke er bra, i atferden og i tankene. Roses påtatte vennlighet og hennes livlighet er like mye for å overbevise seg selv som å overbevise Patrick om at også hun elsker ham. Ganske genialt, og liksom veldig enkelt gjort av Munro. Jeg er imponert.

Bokdamene bestemte seg for å fortsette med noveller i og med at det ble vellykket. Til neste treff leser vi Ferdinand von Schirach. Vi velger selv novelle(r) fra Skyld og Forbrytelser. Jeg har allerede lest flere av novellene i Skyld, og dette er sterke saker. Jeg er spent på hva de andre bokdamene syns.

Lisa Aisato: Fugl

Fugl er nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse. Siljes skriblerier samordner bloggpostene om denne boka i forbindelse med nomineringen og samlesingen.

Fugl er en barnebok, og en bildebok. Fugl er vakker, langsom og litt trist.

Bildet mitt er knipset med mobilkamera og det faller skygge over illustrasjonene fra telefonen. I en liten by sitter jenta i et tre. Blikket er vendt bort. Blikket er lengtende. I alle illustrasjonene fester jeg meg ved blikket, - åpent, sårt, søkende. På andre bilder er blikket nedslått. Jenta bor hos bestefar. Bestefar virker snill.

Hvordan kan jenta komme seg bort? Jo, hvis hun var en fugl kunne hun fly sørover med de andre fuglene. Men kan man bli en fugl? Jenta ønsker det seg veldig sterkt. Til slutt blir hun en fugl, og flyr på sterke vinger. Nå er det bestefar som venter på henne, at hun skal komme tilbake med våren.

Det er en ganske vemodig bok. Hvorfor lengter jenta bort? Hva lengter hun egentlig etter? Kanskje har hun en følelse av ikke å høre til og tenker at det fins en annen plass som er ment for henne? Eller lengter hun etter å være fri, fri som en fugl?

Dette er en nydelig bok. Fargerike, gripende tegninger. Enkel, poetisk tekst.

Om denne når helt opp i konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen, er jeg spent på. Den fortjener i alle fall oppmerksomhet og å bli lest.

Amy Chua: En tigermammas kampsang

Et litt uvanlig valg av bok til meg å være. En bok med innhold fra virkeligheten, fra USA (for meg er virkeligheten og USA ikke synonymer, selv om det selvsagt er en fordom) og om en mors oppdragelse av sine barn.

Baksideteksten gjorde utslaget. Her listes det opp hva Amy Chuas barn ikke fikk lov til, blant annet overnatte hos venner eller se tv. Aktivitetene sine fikk de ikke velge selv. Innholdet i En tigermammas kampsang "setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv", skriver Frode Thuen om boka.

Så jeg kjøpte boka (til den nette sum av kr 49,-), sammen med Urd, som jeg riktig nok leste først og med stor appetitt. Fortsatt litt overrasket over meg selv, begynner jeg å lese. Og jeg leste og leste. Boka var nesten som en spenningsroman. For kunne den kinesiske mammaens metode virkelig virke?

Den kinesiske mammaen forventer at skolearbeidet alltid kommer først, at man alltid får beste karakter (og da er A- ikke godt nok), at barnet må ligge minst to år foran klassen i matematikk, at man aldri må gi sitt barn en kompliment i offentligheten og noen punkter til.

Barnet skal alltid prestere det beste man kan, og det betyr hardt arbeid, hardt arbeid og atter hardt arbeid. Aldri gi etter hvis barnet protesterer eller vil sluntre unna. Være hard som stål. Man skal være en pådriver (kunne neste skrevet slavedriver) og forvente at barnet presteter. Fordi man tror at barnet kan og vil greie det. Sli hjelper foreldrene barnet til å nå sitt fulle potensial.

Forfatteren lykkes med dette overfor sitt eldste barn, Sophia. Nummer to, Lulu, blir imidlertid en hard nøtt. Så hard at Amy må gi opp. Forklaringen på hvorfor hun "gir opp" er at hun innser at datterens personlighet  er lik sin egen, hun er flyktelig sta. Datteren vil selv velge hvilken aktivitet hun skal holde på med.

Chua hevder at de høye forventningene den kinesiske moren har til barnet bygger barnets selvtillit. På sin egen hjemmeside (amychua.com) sier hun det slik: "It’s about believing in your child more than anyone else – more than they believe in themselves – and helping them realize their potential, whatever it may be."  I Vesten vil vi nok gjerne tro at å drive barna så langt som det vi får beskrevet i denne boka, vil bryte ned barnas selvbildet og få dem til å hate sine foreldre. Både Chua og hennes døtre påstår imidlertid at det ikke er resultatet. Man krangler med hverandre og elsker hverandre med samme intensitet.

Dette var en interessant historie. Og selv om jeg aldri blir en kinesisk mamma, vurderer jeg å skru opp forventingene litt. Fiolinspilling er vi imidlertid ferdig med her i gården, men ironisk nok, det var også der Chua måtte gi tapt. Datteren, som viste seg å være mer sta enn moren, valgte bort fiolinen.