Å være nede ved sjøen har alltid tiltalt meg. Fange krabber, tanglus og plankton og plutselig se stimer med små fisk sprette avgårde når man setter foten ned i myk sand.
Tang? Nei, den er ikke ekkel. Tang er skogen og plantene, og smeller så fint når man kliper boblene hardt med to fingre. Tårer og vann ... Å se og høre bølgene gir en følelse av evigheten her og nå. Og at sorgen er vemodig vakker. Buhu. Og lukten. Salt. Rå. Tydelig. Å kjenne lukta og bare vite at sjøen er i nærheten. Jeg liker det så godt! For å komme i skikkelig god fjærestemning anbefaler jeg å høre på Ut mot havet av Edvard Fliflet Bræin.
Du liker ikke Ut mot havet med Rune Rudberg istedet da? ( nå sitter jeg og ler for meg selv:-))
SvarSlettBor du ved havet eller? Det er så bra å være ved havet. Jeg blir alltid fylt av store, fine tanker. Men jeg liker ikke tang.
SvarSlettÅh, tang er fint... he he, lyden av tangbobler som sprekker! Tangen hører hjemme i fjæra! Akkurat nå savner jeg fjæra merker jeg, her jeg sitter midt i Oslo... Det er ingen ting som så beroligende som å se på bølgene... De går sin gang de, uansett hva som skjer...
SvarSlettHei både knirk og Karin: Jeg er oppvokst ved en fjord og kunne gå ned på svabergene to hundre meter nedenfor huset for å bade og forske på det maritime. Nå bor jeg også i nærheten av en fjor, Trondheimsfjorden. Jeg savnet sjøen i Oslo. Selv om den også da var i nærheten, føltes det ikke slik. Jeg liker å sitte nede ved sjøen og tenke de store tankene, eller være trist. Og tangen, ja den hører med. :-)
SvarSlettHei Mettemor, har lagt ut en utfordring til deg på bloggen min, hvis du har lyst altså.
SvarSlett:-)