Noe av det vanskeligste som fins, tror jeg, er å komme noen nær. Helt nær. Så nær at man forstår det innerste av en annen person. Og i det virkelige liv, kan man kanskje aldri nå dit heller?
I fiksjonens verden får Carl Frode Tiller, etter min mening, til dette. Personene han skriver om kommer meg så nær, helt hjerteskjærende nær. Tom Roger slår, og er samtidig så smertelig er klar over at han ikke skal. Tom Rogers indre drama utspiller seg, og jeg som leser får ta del i det - vondt og ekte tar jeg del, og det er som jeg gråter med Tom Roger og for Tom Roger og for samboeren hans - og det er grusomt.
Det er personenes psyke jeg syns Tiller beskriver så godt, det som foregår inne i dem. Han bruker språket til å få til dette. Han dveler, han gjentar, dveler og gjentar, inntil han har fått meg inn i personenes hoder.
Det er mesterlig gjort.
Eg er så einig. Eg les Innsirkling, no, den første boka. Eg blir hekta, klarer ikkje legge frå meg boka, nettopp fordi eg kjem så djupt inn i sinna til personane, dei mysteria menneska er for seg sjølve og kvarandre. Eg kjem til å fortsetje med Innsirkling 2 med det same eg er ferdig med denne, deretter skal eg på Det Norske Teatret og sjå stykket.
SvarSlettSå godt beskrevet, Mette :) Jeg er helt enig!
SvarSlettDenne boka skal jeg lese en gang - men det er 4 måneders ventetid på biblioteket... :-) Men jeg leste Innsirkling 1 flere år etter at den kom ut også, så det jeg skal nok overleve å vente litt.
SvarSlettBra anmeldelse!
Jeg skjønner ikke det der med å bli begeistra for gjentakelsene. Jeg kom halvveis gjennom Innsirkling 1, men måtte gi opp, for jeg syns det ble alt for mye gjentakelse, og jeg ble så lei.
SvarSlettGodt sagt Mettemor.
SvarSlettJeg sier, takk skaperverk, for at vi ikke ser hva som egentlig foregår inni hodene til folk rundt oss, (Tilfeldighetenes dialog og konsekvensene det får.)
Tom Roger er uforglemmelig!