Å oppdage en ny stemme, en ny stil, en for meg ny forfatter er som en ny start, en forelskelse. Inn i fascinasjonen, utforskingen, overbevisnigen.
Kristin Ribe har tatt meg dit.
Jeg har lest hennes siste bok Syn. Ribe suger meg inn: "Her begynner mann, som er 42 år. [...] Han har ennå ikke møtt Ginustralin. Jeg er Ginustralin. Dette skal komme. Dette skal bli, dette skal heves fram, men nå: Mann er." (s. 5) Det annerledes språket, uroen som vekker meg, drar meg inn i mannens liv, farens liv. For mannen er far til Aniluk, snart 11 år.
Aniluk skal dø.
Hvordan kan man gå døden i møte? Si farvel? Akseptere et farvel? Gå videre?
Ribe etablerer en annen verden med et annet språk, skaper forutsetninger for en kommunikasjon på et annet nivå. Syns jeg. Det er rørende, fryktelig sterkt og kjennes så riktig.
Jeg gråter med mann, 42, og tenker: gutten din åpner opp for dere, åpner hjertene deres. Du har mistet, men mister ham aldri. Aldri.
Jeg vil så gjerne anbefale denne boka, vil så gjerne at nye lesere skal finne Ribe. Jeg må likevel si (advare noen, kanskje) at dette er ikke en vanlig roman, slik jeg ser det. Her får man et spesielt språk, en historie som tar opp i seg utrolige dimensjoner, som setter i gang følelser, som presenterer en for det som ikke forstås med fornuften (tror jeg, jeg forstår det ikke i alle fall). Boka krever åpenhet av leseren. Så om du tør - gjør det. Åpne opp, les, gråt.
Dette høres virkelig ut som en bok som krever mye av leseren. Har aldri hørt om forfatteren heller..., er det litt dårlig?
SvarSlett:-)
Takk for den fine bokanmeldelsen kjære Mette. :-)klem fra Camilla
SvarSlettTakk, Camilla. :-)
SvarSlettMan kan velge å bare være i stemingene, Gro, ikke lete etter fornuft og betydning i denne boka. :-)
Takk for bra tips, liker bøker som har et litt annerledes språk. Gir noe ekstra til meg som leser synes jeg. Skulle ønske flere bokanmeldelser fokuserte på språket :-)
SvarSlett