Jeg tenker at Ramsland bobler over av fortellerlyst og -glede. Jeg lar meg boblende overvelde. Av alle romanens personer med merksnodige personlighetstrekk. Av alle hendelsene som setter spor i personer og som som gir følgespor inn i neste generasjon.
Historien begynner både med farfar Askilds opplevelser under krigen, og med barnebarnets Asgers tilbakeblikk og samling av tråder. Askilds mentale sår fra krigen gir ham et alt for godt forhold til flaska, og alt for ustabile arbeidsforhold. Det resulterer i at familien flytter fra by til by i Norge, etter som Askild får ny jobb på verft. Til slutt ender familien i Danmark. Askilds sønn, og Asgers far, kalt Flappøre, får tøffe barndomsår. Store ører lar seg ikke gå upåaktet hen.
Dette er herlig burlesk fortalt, og språket er godt, det flyter avgårde, avbrutt av kortere setninger der det er med å understreke mening. Stilen minner meg om en annen bok av en dansk forfatter: Vi, de druknede av Carsten Jensen.
Underholdende fortelling som anbefales!
Denne har jeg hørt mye om og tenkt mange ganger at jeg skulle lese. Og det var litt artig, for akkurat i dag fikk jeg Vi, de druknede i posten. Den var tjukk!
SvarSlettMoro å se at vi noen ganger har veldig forskjellig smak. For denne boken likte ikke jeg noe særlig skjønner du :-)
SvarSlettBourdieux er enig med deg, Groskro - smaken er ulik, og ikke god eller dårlig, som han sier.
SvarSlettGled deg til den tjukke boka, Knirk.