Vanessa Diffenbaugh: Blomstenes hemmelige språk

Hva er vel vakrere enn et enormt kirsebærtre som står i blomst? Sart ynde. Nesten ikke til å tro, og like brått er blomstene fløyet med vinden.

Kirsebærblomst = Ubestandighet; livets skjønnhet og forgjengelighet.

I Blomstenes hemmelige språk blir hva de ulike blomstene betyr en vital del av historien.

Hovedpersonen, Victoria, flyttes fra fosterhjem til fosterhjem i løpet av sine ni første leveår. Det er vanskelig for henne å forstå at den siste fostermoren i rekken, Elizabeth, faktisk kan vise seg å være glad i henne. I redselen for å åpne opp for kjærligheten er det enklere å bruke alle midler på å trekke seg unna. Elizabeth er en skadd fugl selv, som gjør alt for å oppnå kontakt med søsteren som hun føler hun sviktet en gang.

Det skjøre og vanskelig mor-datter-forholdet er skildret med en sårhet som virker på meg. Det blir troverdig. Kan Victoria noen gang ha nok tillit til å ta imot noens kjærlighet? Svaret er vel tross alt opplagt? Eller er det mine fordommer mot det som lanseres som bestselger som slår inn med full kraft? For i en bokhandel ville jeg gått rett forbi denne boka. Både tema, markedsføring og det enkle språk uten nevneverdig motstand eller poesi virker ikke på meg.

Likevel; det var godt å drives gjennom denne boka. Fascinerende med blomstrene som brukes som symbol på følelser og moro med Victorias suksess som magisk blomsterselger. Og forfatteren greide å etablere en tone i moll som berørte meg sterkt. Derfor anbefales den også.

Takk til Aschehoug for leseeksemplaret.