Året nærmer seg slutten. Nyttårsforsettet nærmer seg slutten.
Jeg vegrer meg litt for å skrive om dette, kjenner jeg. Ikke fordi jeg ikke (helt) har greid forsettet, men det er noe privat over temaet, kjenner jeg. Og jeg har en grense for hva jeg vil publisere. Det kjenner jeg på ofte, også nå.
Imidlertid er jeg også en person som liker å avslutte det jeg begynner på. Så temaet må avsluttes. Nå. Her.
Forsettet mitt var innkjøpsstopp på klær og sko i 2010 med unntak av undertøy og en ny slalåmjakke, og med muligheten til å bruke inntil kr 2000,- hvert kvartal etter en nøye overveiing.
Siden forrige statusoppdatering har jeg kjøpt noe. Jeg hadde en utskeiing rett før jeg skulle på et lengre utenlandsopphold. To kjoler, to omslagsjakker og en tights på salg på Noa Noa. Alt til 70 % rabatt, men likevel et brudd på forsettet. Ikke nøye overveid, til tross for at ene kjolen er blitt en favoritt, og er ofte i bruk. Under utenlandsoppholdet - i Spania - hadde jeg det andre bruddet på forsettet: Jeg kjøpte en Desigual-kjole med unnskyldning at det var en suvenir.
Måloppnåelsen er ikke 100 %. Likevel er jeg fornøyd. Jeg har helt sikkert kjøpt mindre enn om jeg ikke hadde forsettet. Jeg er også blitt mer bevisst - trenger jeg egentlig dette?
Jeg har tenkt å fortsette å kjøpe lite, og å vurdere minst en gang om jeg virkelig trenger plagget eller skorne. En lignende utfordring sender jeg gjerne videre nå to uker før 2011-forsettene skal fastsettes.
tirsdag 14. desember 2010
lørdag 11. desember 2010
Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener
Tidligere i høst fikk jeg et anmeldereksemplar av Paasilinnas nye bok fra Aschehoug forlag.
Den forunderlige tjeneren er en bjørn som prosten får i gave av menigheten sin på 50-årsdagen sin. Prosten er - eller kanskje kommer - i en midtlivskrise da han får bjørnungen. Prosten har bjørnen med seg liketil i ektesenga. Ikke uventet ender det med at kona ikke bare flytter, men også melder seg ut av statskirken. Prosten blir permittert på grunn av sin etterhvert avvikende oppførsel, og drar ut i verden på eventyr.
Paasilinna greier gang på gang å lage de underligste historier - han har en fantasi å være misunnelig over! Jeg har lest De hengte revers skog og Den elskelige giftblandersken tidligere. Til tross for dette absurde og morsomme og på sett og vis samfunnskritiske, så har jeg aldri blitt i ekstase over fortellingene til finnen. Jeg vet at andre blir det, og for å lese mer begeistrete anmeldelser av Paasilinna, så les hva Groskro skriver om Den elskelige giftblandersken.
Den forunderlige tjeneren er en bjørn som prosten får i gave av menigheten sin på 50-årsdagen sin. Prosten er - eller kanskje kommer - i en midtlivskrise da han får bjørnungen. Prosten har bjørnen med seg liketil i ektesenga. Ikke uventet ender det med at kona ikke bare flytter, men også melder seg ut av statskirken. Prosten blir permittert på grunn av sin etterhvert avvikende oppførsel, og drar ut i verden på eventyr.
Paasilinna greier gang på gang å lage de underligste historier - han har en fantasi å være misunnelig over! Jeg har lest De hengte revers skog og Den elskelige giftblandersken tidligere. Til tross for dette absurde og morsomme og på sett og vis samfunnskritiske, så har jeg aldri blitt i ekstase over fortellingene til finnen. Jeg vet at andre blir det, og for å lese mer begeistrete anmeldelser av Paasilinna, så les hva Groskro skriver om Den elskelige giftblandersken.
onsdag 8. desember 2010
Å komme til forvandlingsområdet
Hva skjer når man skriver, og når man leser?
Merete Morken Andersen har skrevet et essay kalt Forvandlingsområdet. Andersen forklarer skriveprosessen nærmest som noe magisk, noe uforståelig. Erfaringer og bilder man har inne i seg starter å "bevege" seg, man greier å ta fram en historie som har presset seg fram i underbevisstheten. En historie som gir mening og berører utover selve ordene. Andersen, som både er forlagsredaktør og forfatter, skriver at selv forfatteren kan bli overrasket over hva han har skrevet, eller hvilken mening han faktisk har greid å skape. Andersen skriver at man da har skapt et sted der forvandling skjer. Også leseren kan oppleve å gå inn i forvandlingsområdet i møtet med teksten.
Selv har jeg ofte tenkt at tekster, og ikke minst dikt, ofte har skapt erkjennelser i meg som leser. Erkjennelser som jeg kan kjenne, men som jeg ikke har ord for. Jeg kan ikke bekrive hva som traff meg eller hva jeg eksakt "så" i teksten. Men jeg vet at det er noe, jeg følte det.
At jeg ikke kan beskrive det, bør ikke overraske meg; for hvordan kan jeg greie å sette ord på noe som ikke bare er ord, men en stemning, en bevegelse, en mening eller en forvandling som et dikt eller en tekst har skapt i meg?
Dette fascinerer meg. Merete Morken Andersen har skrevet et veldig interessant essay om temaet som kan anbefales. Essayet er publisert i Vinduet 3. mars 2003.
Merete Morken Andersen har skrevet et essay kalt Forvandlingsområdet. Andersen forklarer skriveprosessen nærmest som noe magisk, noe uforståelig. Erfaringer og bilder man har inne i seg starter å "bevege" seg, man greier å ta fram en historie som har presset seg fram i underbevisstheten. En historie som gir mening og berører utover selve ordene. Andersen, som både er forlagsredaktør og forfatter, skriver at selv forfatteren kan bli overrasket over hva han har skrevet, eller hvilken mening han faktisk har greid å skape. Andersen skriver at man da har skapt et sted der forvandling skjer. Også leseren kan oppleve å gå inn i forvandlingsområdet i møtet med teksten.
Selv har jeg ofte tenkt at tekster, og ikke minst dikt, ofte har skapt erkjennelser i meg som leser. Erkjennelser som jeg kan kjenne, men som jeg ikke har ord for. Jeg kan ikke bekrive hva som traff meg eller hva jeg eksakt "så" i teksten. Men jeg vet at det er noe, jeg følte det.
At jeg ikke kan beskrive det, bør ikke overraske meg; for hvordan kan jeg greie å sette ord på noe som ikke bare er ord, men en stemning, en bevegelse, en mening eller en forvandling som et dikt eller en tekst har skapt i meg?
Dette fascinerer meg. Merete Morken Andersen har skrevet et veldig interessant essay om temaet som kan anbefales. Essayet er publisert i Vinduet 3. mars 2003.
torsdag 2. desember 2010
Orange jul

Kilde
Når man skreller årets første klementin.
Lukten skjærer gjennom luften.
Frisk og sterk.
Det kiler i nesen
Som den første erkjennelsen av høst, bare at det er jul.
søndag 21. november 2010
Horchata

I Valencia stiftet vi bekjentskap med en ny drikk - Horchata. Laget av tigernøtter, vann og sukker. Servert kald, og med vaniljestang til. La oss si det var en interessant smak.
Vi kjøpte horchataen på Santa Catalina, i gamlebyen i Valencia, og anbefaler sterkt en tur innom denne tradisjonsrike, gamle kafeen.
søndag 14. november 2010
Fine Finestrat
Finestrat.
Enden av veien betyr byens navn, og navnet stemmer med virkeligheten. Der veien ender er det imidlertid en fortryllende liten by fra middelalderen.
Finestrat ligger på Costa Blanca, ikke langt fra Benidorm.
tirsdag 2. november 2010
I en liten by jeg kjenner
Et bittelite bakevareutsalg ligger noen skritt til høyre, noen skritt til venstre og inn en svært beskjeden dør. Señora har ferske baguetter så sprø som tørre krabbekropper vi fant på stranda som barn. Og - hun har minicroissanter. De er fylt med myk nougat. Nytelse som flyter.
Videre oppover og til høyre; rådhuset og kirken, med plazaen foran. Start og slutt for alle parader. De er ikke få.
I stedet for å ta til høyre tar jeg slakt venstre, og inn i bokriket. Biblioteket - og bibliotekene - er noe av det mest universelle. En samling av ordene, og de som elsker dem. Dette biblioteket er gammelt. Mørkt tre. Kvadratiske fliser. Et atrium uten tak med utstilte kulltegninger, eføy, og himmelen over har luftig sukkerspinn.
Byen heter Sitges, og jeg la igjen en liten bit av hjertet mitt i den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)