Joda, jeg leser

Men har ikke den helt store inspirasjonen til å skrive om dem.

Jeg leser blant annet Tomas Espedal. Den ene boka etter den andre. Han har noe særeget ved måten han skriver på som jeg liker veldig, veldig godt.

Lars Mæhle: Korea. Noveller om kjærleik

Kjærleik, det vakraste ord på jord. Men: Kjærleik er òg ulykkeleg. Og kjærleiken er mangfaldig. Dette tenkjer eg etter å ha lese novellesamlinga til Lars Mæhle.

Det er mykje som heng saman i denne boka, mellom novellene og inn i den grande finalen. Det er så mykje som heng saman at han kanskje skulle ha jobba tekstane saman endå litt meir - til ein novelle-roman, til dømes.

Det er relasjonane mellom menneske Mæhle er aller best til å skildre; kor vanskeleg det er å vere nær, sleppe den andre inn, korleis vi gir opp, forstiller oss for kvarandre. Trist? Ja, men det er håp, både i boka og i det store og heile.

Den siste novella, der nebbvinden er ein viktig aktør, er så bra skriven at eg kjenner vinden gjennom marg og bein. Vinden bles opp til drama; ute som mellom menneska. Ann-Jorid kjemper seg gjennom vindkasta til han som har elska ho så lenge, taket på Domus har losna og utgjer ein fare for alle som vågar seg utomhus, Rune har vorten svikta av kjærasten og køyrer desperat rundt i ein gamal, brun Audi. Og vinden? Han byggjer seg opp og blir sterkare og sterkare:

"... eg er vinden, eg stryk bortover landskapet, langs fjellformasjonane midt i landet, over fjelltoppar, vidder, lier og vassdrag, alt dette som ligg under meg, og alt no er eg sterk, alt no ber eg katastrofen i meg ..."

Dette er god litteratur, og eg rår dykk til å lese denne vesle boka med det raude ljoset på omslaget.

I en by, i en stemning

En annen gang, i en annen by. Den franske balkongen bygger så lite ut at stolen står inne i rommet. Jeg sitter på den franske balkongen likefullt. En bok i fanget. Carl Hiaasen. Ikke spør meg hvorfor jeg husker det. Jeg er i Paris. En bred seng, hvitoppredd. Hvite vegger. Ut av det hvite; smijernsbalkongen. Som var jeg en fange med verden utenfor det svarte jernet. Eller var det verden som var fanget og jeg fri i min hvite?

Menneskene på gata denne gangen snakker katalansk. På langs er det plass til en klappstol. Boka er av Tomas Espedal. Jeg følger menneskene gatelangs ovenfra. Innimellom følger jeg lydene, andre ganger følger jeg med blikket. Jeg røres. Er på kjærlighetsfrekvensen mellom menneskene, til mennesker. Liten gutt på raske ben, ropes på av pappa.

Jeg, midt i alt.

Jeg vil ha mer høne!

Jeg har sett Rock'n Roll Wolf på Trøndelag teater.

I likhet med 50 % av de andre tilskuerne er jeg forelsket i ulven, men det jeg vil ha mer av er HØNE.

Høne i Fransiska Sveinalls skikkelse. Hun er en helt autentisk høne, rett og slett. Jeg er råimponert.

Kilde

På bildet ser dere yndlingshøna mi til høyre for geita, spilt av energiske Ingrid Bergstrøm. Bergstrøm synger dessuten godt.

Jeg må nevne en yndling til - eselet. Tor Ivar Hagen synger i fistel og er nydelig sta der han stamper foten i golvet. Fornøyelig.

Dette er en supersjarmerende forestilling som fortjener publikum i ukevis framover. Les også hva Groskro skriver om stykket.

Vil du ligge i grønne senger?

9. april synger Byneset Songlag fra hjertet i cabareten Ligge i grønne senger.

Det blir lett, lyst og vårlig - et ypperlig kick off for sommerhalvåret.

Og så tenkte jeg: Jeg har lyst å gi bort en billett! Skriv en kommentar til innlegget, og vær med i trekningen. Vinneren trekkes den 3. april.

Hjerter

Stell godt med hjertene - ditt og andres!

Grønn elv til glede

Det bugter seg en grønn elv gjennom Valencia.

Den har ikke alltid vært grønn. En gang var den blå - og vill - og gikk ofte over sine bredder.

Som grønn er den lekeplasser, idrettsanlegg, plener, sykkelveier, skateparker og til allmenn bruk.

Alle broene er fortsatt der. Majestetiske og til praktisk bruk for biler, busser og fotgjengere.