Audrey Niffenegger: Mørkets symmetri

Å være tvilling står for meg som både spennende og, ja ... klamt. Tvillingenes tosomme verden; to som forstår hverandre, ligner hverandre, som kan ekskludere resten av universet - og som på den andre siden sitter fast i hverandre og ubønnhørlig blir forbundet med den andre.

Julia og Valentina er eneggede tvillinger, det samme er deres mor og hennes søster, Edie og Elspeth. Vi får innblikk i fellsskap, lengsel etter å bryte ut og lengsel etter å finne sammen igjen.

Det er en fantastisk historie Audrey Niffenegger ruller ut. Fantasi som er så bundet til realiteter og en troverdig framstilling, at det kanskje kunne skjedd?

På nabotomta til bygården der Elspeth og kjæresten Robert bor ligger en gammel og uendelig stor gravlund, Highgate. Gravkammeret til Elspeths familie ligger på gravlunden, og snart dør Elspeth og blir lagt i graven.

Julia og Valentina arver tante Elspeths leilighet. Under bor den sørgende Robert, som skriver doktoravhandling om Highgate og jobber på gravlunden som guide. Over bor Martin, som har utrolig mange tvangsforestillinger og nettopp er blitt fraflyttet av sin nederlandske kone. Hit flytter tvillingene, fra Lake Forest, USA, til London på de britiske øyer.

En kirkegård, tvillingkomplikasjoner, tvangshandlinger, en sjel som ikke vil dø, kjærlighet og forelskelser. Å lese denne boka er som å dukke inn i den mest spennende, utrolige historie - og det blir ikke for mye. Det blir ikke for mye. Det blir bare bra. Anbefales!

Boka fant jeg på et av mine yndlingssteder, Trondheim folkebibliotek, da jeg lette etter en annen bok. Ut kom jeg med en bok med to hvitkledde tvillingjenter plassert i relativt antikke og mørke omgivelser på omslaget.

Daniel Glattauer: Den syvende bølgen

Kva skjer med Emmi og Leo når den sjuande bølgja kjem? Den sjuande bølgja skal vere vanskeleg å berekne, vanskeleg å forutsjå. Sjølv på stille, blankt hav - liksom ut frå ingenting: Svusj! Ein mistar årer, - eller gangsyn og fornuft om ein plasserer den sjuande bølgja i relasjonane mellom menneske.

Forelsking og fascinasjon, bølgjer av spenning og tiltrekking. Men innimellom blir ein tjora til brygga, og alt roar seg.

Emmi. Leo. Førre boka slutta med at mannen til Emmi, Bernhard, oppdaga e-postkorrespondansen. Bernhard skriv til Leo og ber om at han må møte Emmi og at det kanskje ender med at forelskinga på den måten brenn ut. I staden takkar Leo ja til eit jobboppdrag og drar til Boston.

Fleire månader seinare skriv Emmi atter ein gong til Leo. Og vips; så dei er i gang igjen. Fram og tilbake går orda, dei åpnar og lukkar for noko meir. Leo er i gang med eit nytt forhold. Ei stund prøver dei å overbevise seg sjølv om at dei berre er skrivevenner. Men under: tiltrekking, sjalusi, utprøving av den andre.

Det nye i denne boka er at Emmi og Leo treffes innimellom e-postane.

Kva skjer når den sjuande bølga treff? Eller den sjuande gongen dei møtes? Det er vel ikkje ei stor avsløring at det blir ein meir lukkeleg slutt i denne boka enn i Mot nordavinden.

Dette var god påskeunderhaldning for meg, Groskro var litt meir skeptisk i sin omtale av boka.

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde. [...] Lik fluer over en avfallshaug. (s. 63)

Det viser seg å være mange såkalte menneskefluer i persongalleriet i denne kriminalromanen.

Dette er Hans Olav Lahlums debut - som romanforfatter, tidligere har historikeren blant annet gitt ut biografier.

Romanen foregår i 1968, og en motstandsmann fra andre verdenskrig blir myrdet. Førstebetjent Kolbjørn "K2" Kristiansen settes på saken, og får ganske raskt hjelp av en ung kvinne som er lenket til rullestol, Patricia Borchmann.

Saken viser seg å bli en "lukket rom"-sak; etterforskeren har et visst antall mistenkte der en etter en blir forsøkt sjekket ut av saken. Er det den ukjente sønnen, gammelnazisten, den amerikanske diplomaten eller den jødiske studenten som er skyldig? Veldig Agatha Christie-svung over denne historien, altså.

Lahlum har skrevet en god, gammeldags krim der mistanken om hvem som er den skyldige pendler fram og tilbake gjennom romanen. Grei underholdning og godkjent som årets påskekrim!

Anita Nair: Damekupeen

Denne leseopplevelsen ble annerledes enn jeg hadde tenkt. Med meg i India-bagasjen hadde jeg Gudene av små ting, En passende ung mann, Slumdog Millionare og Seks mistenkte.

Det er sikkert feil å si at dette ble mindre India, men den ble i alle fall mer allmenn enn jeg hadde forventet.

Damer. Kvinner. Jenter. Ung, voksen, gammel. Ulike valg og overlevelsesstrategier. Kjemilæreren som gifter seg med inspektøren med psykopatiske trekk. Fattigjenta som blir voldtatt og fornekter barnet som ble resultatet av overgrepet. Hovedpersonen Akhila som blir overhodet i familien etter farens død, og som utsletter seg selv og sine behov.

Språket i romanen er innimellom klisjeaktig, andre ganger er metaforene og bildene overraskende og interessante.

Jeg syns ideen om å veve seks fremmede liv sammen er bedre enn resultatet. Akhila speiler eget liv i de andres på sett og vis, og gjør seg refleksjoner knyttet til egen historie. Imidlertid har hun allerede før hun møtte de fem andre i kupeen tatt sitt valg. Sånn sett ble ikke sammenbindingen av de seks skjebnene så viktig.

Denne boka var årets første for Bokdamene på Byneset. Bokdamene som siden sist også er blitt seks - like mange som går i en indisk dametogkupe.

Bokdamene kjører videre med båt, til Island. Boka som står for tur er nemlig Jon Kalman Stefanssons Himmelrike og helvete.

V for vår

Vår er.
Vår er no og snøklokker i bedet, hestehov i skråninga.
Vår er sol i ansiktet, og ei lita katt som er ute for første gong.
Alt er mogleg. På ny.

Hans Olav Brenner: Om å skrive

Hans Olav Brenner debuterer som forfatter med å gi ut en samling intervju med skjønnlitterære forfattere.

Det er interessant å lese om de ulike måtene forfatterne skriver på, eller deres tanker om egen skriving. Kanskje er det ekstra interessant fordi jeg prøver å skrive selv? Fordi det ultimate tipset til metode eller tilnærming plutselig kan stå klart for meg? Det hadde jo vært gøy - å plutselig se skrivelyset.

Det er store forskjeller mellom de forskjellige forfatternes arbeidsform og -prosess. Per Petterson tar utgangspunkt i en scene og skriver seg videre derfra. Lars Saabye Christensen skriver kronologisk. Han er opptatt av at logistikken skal være korrekt og bruker mye tid på å organisere det som skjer i forhold til hverandre.

Vigdis Hjorth sier at prosjektet krever mye tankevirksomhet og at det er ingen hun føler seg nærmere i livet enn romanfigurene sine. Et slags selvbiografisk prosjekt det også, kanskje?

Karl Ove Knausgård starter å skrive - og skriver og skriver innen han har skrevet seg mot noe, et vesentlig punkt. Da først vet han hva det han skriver på skal bli.

Og komponisten er selvsagt Jon Fosse. Ordene. Gjentakelsene. Rytmen. Som suger leseren inn i verket og hekter ham på.

Dette var en bok jeg likte godt og noen av intervjuene skal leses om igjen. Kanskje på jakt etter en metode. Ingvild Rishøis, for eksempel, var spennende. Hun skriver inn råstoff fra notisbøker fort og uredigert på pc. Deretter klipper hun printen i tekstbiter og pusler med dem til de kommer i riktig rekkefølge. Det må jeg prøve!

Film: The Magdalene Sisters

Foto

Peter Mullens film omhandler stygge sår i irsk historie. Magdalene Loundries var kloster som tok i mot jenter som var såkalt "fallen", urene.

Jentene måtte ikke bare arbeide steinhardt på vaskeriene som klostrene drev. De ble ydmyket, hånet, straffet og tråkket på.

De tre hovedpersonene i filmen var kommet dit etter en voldtekt, for å ha flørtet og for å fått et barn utenfor ekteskap. Straffet av foreldre eller formynder for å ha vanæret familien.

Filmens historie er lagt til 1964, men Magdalene Loundries eksisterte til utpå 90-tallet!

Rystende, bra film.