En ny advent

Det er desember, det er advent. Det er forventninger og kos. Og det er tid for nye tradisjoner denne gangen.

En ny stjerne er kjøpt inn. Den henger i vinduet ved spisestua.

Jeg har for første gang bakt delfiakake. Et bittelite stykke hver dag i advent er jeg blitt lært.

Årets julesang er "Te den som itj gler sæ te jul". Sing song writer er Charlotte Audestad. Skrevet etter møte med bymisjonærer i Trondheim. Jeg våger dette blir en hit denne måneden langt utover Nidaros.

Lyset er tent. For liten og stor, fattig og rik. God advent!

Fryd

Med lukkede øyne går verden rundt og rundt.
Sølvtråder er festet til sylinderen og noe som ligner svart asfalt.
Motlyset får strengene til å skinne.
En endeløs sirklende lysbevegelse.

Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen

Hysj! Lesing pågår har pop-up-temauke. Hun starter uka med Charlie og sjokoladefabrikken. 

Selv vil jeg slå et slag for Den lille prinsen. Prinsen som bor på en liten planet, der han har en rose og en liten sau, og som drar på en reise innom mange andre planeter før han havner i en ørken på jorda. 

Jeg tror nok han benyttet de ville trekkfuglene for å komme bort.

Den lille prinsen ... Ikke bare har jeg et forhold til fortellingen, men jeg har en historie knyttet til et eksemplar av boka. Historien om et eksemplar jeg fant på et gatemarked i Valbonne, et eksemplar jeg holdt i, luktet på, lurte på om jeg skulle kjøpe. Så la jeg det tilbake i kassen, og gikk videre. Alltid har denne slitte, franske boka vært med meg i minnet mitt.

Kanskje er det derfor jeg aldri slipper den lille prinsen igjen?

Du skal se på stjernene om natten. ... Du vet at en av stjernene er min stjerne.

Det er forfatteren selv som har tegnet illustrasjonene, en enkel strek, gjenkjennelig. Det er disse tegningene som blir brukt i pop-up-versjonen også.

Jeg har skrevet om Den lille prinsen tidligere, blant annet om reven og vennskap.

Har du ikke lest Den lille prinsen? En stille høstdag når bladene faller mykt og vemodig og verden surrer sakte, så tar du den fram og behandler den varlig som en dyrebar skatt.

Agnes Ravatn: Fugletribunalet

Kven er vi?

Kor mykje kan vi fri oss frå fortida og byrje på nytt - om det i det heile tatt er mogleg?

Allis tenkjer at ho og Sigurd må bli fri for å kunne gå vidare saman: Den gamle verda skulle søkke i havet, den nye stige opp. (s. 206).

Det er to personar som har opplevd store menneskelege påkjenningar som møtest i denne historia. Den tidlegare tv-kjendisen, Allis, har flykta frå ei skandale, og Sigurd lever som ein eremitt i huset på landet med ein attgrodd hage. Hit kjem Allis som hushjelp og gartnar.

Einsemd blir ei slags tosemd, men dei to har løyndomar og skam i sekkane sine. Kan dei hjelpe kvarandre ut av skalet, kan dei elske igjen, og har dei rom for å elske den andre?

Ravatn har skrive sterkt, sterkt om relasjonen som utviklar seg, ein relasjon som tidvis har ein balanse, som tidvis er langt ute av balanse og blir destruktiv, men likefullt har element av lengsel, varheit og som syner to hungrige, søkjande menneske.

Men kan dei leve beskytta i tosemda si, er det ein farbar veg?

Les, og la deg overvelde av stor innsikt i menneskenaturen.

Boka var eg så heldig å få på bokbloggartreffet i september. Det andre i sitt slag. Mellom andre Groskro, Knirk og Siljes skriblerier har skrive om det.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland: Det blir pinlig uansett

Så herlig befriende, og slett ikke så dumt, å lese en ungdomsbok. Alltid noe å lære med en veldig-snart-tenåring i huset, for eksempel.

Det blir pinlig uansett er et artig konsept. Den er i sjangeren You´ve got Mail (filmen med Meg Ryan og Tom Hanks) og e-postromanen Mot Nordavinden av Daniel Glattauer.

Elias er 16 og har nettopp flyttet til Oslo. Han er prestesønn fra landsbygda. Susanne er 17 og er i eit miljø som oppsøker gamle, glemte historiske steder i hovedstaden. De treffes på bussen, eller rettere sagt, de sitter på hver sin buss som passerer hverandre hver morgen (slik De derre synger om i "Jenter": Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni / og hun smilte bak ruten til vinteren var forbi / Jeg skrev i rutens morgendugg: Jeg tror jeg elsker deg! / Men våren kom og isen gikk og hun seilte sin vei.

Elias ser etter jenta hver morgen, men plutselig er hun ikke på den møtende bussen lenger. Det heldige er at bak på en blå mappe som hun pleide å ha med seg sto e-postadressen hennes. Så Elias sender like godt en e-post.

Derfra utvikles en relasjon, ikke nødvendigvis et hjertelig forhold slik til å begynne med, men så skriver Susanne dette:

Mailene dine er noe av det fineste jeg har fått. Det er noe av det verste med det hele. Jeg burde ha skjønt det for lenge siden at det finnes folk som deg, men jeg trodde ikke noe på det, og nå kjennes det som om det er en trikk som for lengst har gått eller noe, og man er dømt til å surre alene omkring. (s. 59)

Utdragen er fra en lang e-post som Susanne sender og som indikerer at noe er vanskelig, noe har skjedd som kan føles uopprettelig ... Den er ikke den enkleste perioden i livet, tenårene. Så perfekt utenpå, så sårbart inni.

Boka ble til uten at forfatterne kjente hverandre, de hadde ikke møtt hverandre engang. Sortland skriver på nynorsk, Tronstad på bokmål (tenk å ha et så magisk fornavn, forresten, Tyra Teodora!).

Boka er tiltenkt en målgruppe på 12+. Jeg tror den kan være litt for krevende for 12-13-åringer for det er problemstillinger i historien som er ganske avanserte i tillegg til at begge hovedpersonene er ferdig på ungdomsskolen.

Jeg leste boka på et par timer, og likte den godt. Jeg tror ungdommer kan kjenne seg igjen i historien og  at foreldre også kan ha godt av en repetisjon på hvordan det kan oppleves å være ung.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Siri Pettersen: Odinsbarn

Hvor kult er det ikke å ha laget omslaget til sin egen bok? Først skrive 621 sider norrøninspirert fantasy på norsk og deretter tegne denne heslige avkappede halen som pryder forsiden ... Siri Pettersen har gjort det, og jeg er imponert. Selv om jeg ikke er en stor fantasyleser våger jeg påstanden at Hirka er den største siden Harry (Potter, selvsagt).

Jammen godt halen på omslaget ikke er Hirka sin. For hun er ikke blitt halelaus - hun er født halelaus. Det kan neppe være rett å bli født uten hale, - det er heller farlig annerledes. Hirka er et odinsbarn.

Hirka er 16 år og bor i Ymslandene.

Jeg liker Hirka. Hun er full av mot, full av motstand, full av ungdommens overmot.

Hirka liker Rime. Rime er barnebarn av Rådets leder, den mektigste i Ym. Mens Hirka er halelaus og hører ikke til i denne verden en gang.

Jeg liker universet Pettersen har laget. Jeg syns Kolkagga er fascinerende skumle. Og hva er det med Urd?

Forfatteren byr på overraskelser når det gjelder hvordan ting henger sammen. Hun etablerer et spennende univers med egne nye ord og navn. Jeg tror forfatteren kan å favne*; med en historie om gode og onde krefter levendegjort i godt språk er dette å trylle for leseren.

Jeg var heldig å få et lesereksemplar fra forfatteren - tusen takk! Det er sperrefrist for anmeldelser til 11. september, men nå har jeg sett at den er blitt meldt flere steder og publiserer derfor i dag.

For den som liker fantasy er dette utvilsomt høstens bok!

Nicole Krauss: Det store huset

En gang leste jeg nesten ferdig Det store huset før jeg la den bort. I sommer tok jeg den fram igjen og gjenleste med glede. I boka fins historier om jøder rundt i verden, de er bundet sammen av sin skjebne og av et stort skrivebord med mange skuffer.

Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.

Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:

Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)

Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.

Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.

Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.

Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).

Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).

Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!