Et litt uvanlig valg av bok til meg å være. En bok med innhold fra virkeligheten, fra USA (for meg er virkeligheten og USA ikke synonymer, selv om det selvsagt er en fordom) og om en mors oppdragelse av sine barn.
Baksideteksten gjorde utslaget. Her listes det opp hva Amy Chuas barn ikke fikk lov til, blant annet overnatte hos venner eller se tv. Aktivitetene sine fikk de ikke velge selv. Innholdet i En tigermammas kampsang "setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv", skriver Frode Thuen om boka.
Så jeg kjøpte boka (til den nette sum av kr 49,-), sammen med Urd, som jeg riktig nok leste først og med stor appetitt. Fortsatt litt overrasket over meg selv, begynner jeg å lese. Og jeg leste og leste. Boka var nesten som en spenningsroman. For kunne den kinesiske mammaens metode virkelig virke?
Den kinesiske mammaen forventer at skolearbeidet alltid kommer først, at man alltid får beste karakter (og da er A- ikke godt nok), at barnet må ligge minst to år foran klassen i matematikk, at man aldri må gi sitt barn en kompliment i offentligheten og noen punkter til.
Barnet skal alltid prestere det beste man kan, og det betyr hardt arbeid, hardt arbeid og atter hardt arbeid. Aldri gi etter hvis barnet protesterer eller vil sluntre unna. Være hard som stål. Man skal være en pådriver (kunne neste skrevet slavedriver) og forvente at barnet presteter. Fordi man tror at barnet kan og vil greie det. Sli hjelper foreldrene barnet til å nå sitt fulle potensial.
Forfatteren lykkes med dette overfor sitt eldste barn, Sophia. Nummer to, Lulu, blir imidlertid en hard nøtt. Så hard at Amy må gi opp. Forklaringen på hvorfor hun "gir opp" er at hun innser at datterens personlighet er lik sin egen, hun er flyktelig sta. Datteren vil selv velge hvilken aktivitet hun skal holde på med.
Chua hevder at de høye forventningene den kinesiske moren har til barnet bygger barnets selvtillit. På sin egen hjemmeside (amychua.com) sier hun det slik: "It’s about believing in your child more than anyone else – more than they believe in themselves – and helping them realize their potential, whatever it may be." I Vesten vil vi nok gjerne tro at å drive barna så langt som det vi får beskrevet i denne boka, vil bryte ned barnas selvbildet og få dem til å hate sine foreldre. Både Chua og hennes døtre påstår imidlertid at det ikke er resultatet. Man krangler med hverandre og elsker hverandre med samme intensitet.
Dette var en interessant historie. Og selv om jeg aldri blir en kinesisk mamma, vurderer jeg å skru opp forventingene litt. Fiolinspilling er vi imidlertid ferdig med her i gården, men ironisk nok, det var også der Chua måtte gi tapt. Datteren, som viste seg å være mer sta enn moren, valgte bort fiolinen.
søndag 9. februar 2014
tirsdag 4. februar 2014
Ruth Lillegraven: Urd
Dikt. Kortprosa. Forteljing.
Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.
Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.
Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.
Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.
Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.
For dette er ei bok å elske.
Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":
[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei
[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør
Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.
Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.
Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.
Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.
Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.
Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.
Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.
For dette er ei bok å elske.
Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":
[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei
[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør
Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.
Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.
onsdag 22. januar 2014
Stig Sæterbakken: Der jeg tenker er det alltid mørkt
Skrive er det man gjør når man ikke elsker. (s. 59)
Elsker et annet menneske? Elsker, som i å elske, ha sex? Elsker som i være glad i seg selv, være glad i livet? Skrive fordi man har så mye hat, sorg, savn, lengsel i seg? Som må bearbeides, som må ut? Slike tanker får jeg når jeg beveger meg i Stig Sæterbakkens tekster.
Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samling av tre essays. Den lille boka er den første jeg leser av ham. Samlingen ble gitt ut etter forfatterens død. Han tok livet sitt, 46 år gammel. Det er mange referanser til å gjøre slutt på livet sitt i de tre tekstene, spesielt i "Den fryktinngytende". Forfatteren skriver om skammen som innhenter en. Som man plutselig får innsikt i. Som om man plutselig oppdager at man går uten bukser, helt naken, og faktisk har gjort det en stund. En slags retrospekt skam. Som gjør at man aldri blir den samme igjen.
Selv å skrive blir ikke en frihet, blir ikke å slippe noe fri. Snarer tvert imot skriver Sæterbakken, "at ved å skrive sperrer man inne noe som før var fritt, [...] "å skrive hjelper ikke mot noe [...] det bare fyller meg med enda mer [...] Skrive er det man gjør når man ikke elsker."
Det er så dramatisk, og samtidig nøkternt beskrevet. Jeg syns ikke tekstene er veldig lett tilgjengelig. Han refererer til forfattere, filosofer, psykologer, og jeg mister lett tråden. Men innimellom når han fram til meg med noen tindrende klare tanker. For eksempel om skilsmissens geniale lærdom for barna i "Ja. Nei. Ja." Hva er vel ikke mer lærerikt for barn enn et brudd i selve kjernen, - en skilsmisse? Ingenting kan være en mer relevant erfaring for hva som venter dem senere i livet av svik og skuffelser.
Det er et ganske svart syn på livet og menneskene Sæterbakken har, og tittelen på essaysamlingen uttrykker vel dette synet ganske klart: Der jeg tenker er det alltid mørkt. For øvrig også et sitat fra et av essayene.
Selv om jeg ikke deler Sæterbakkens syn på livet, blir jeg ganske fascinert av tekstene hans. Jeg skal lese mer av ham. Kanskje en vakker solskinnsdag? Bare for å balansere litt. Eller se kontrastene enda klarere.
Elsker et annet menneske? Elsker, som i å elske, ha sex? Elsker som i være glad i seg selv, være glad i livet? Skrive fordi man har så mye hat, sorg, savn, lengsel i seg? Som må bearbeides, som må ut? Slike tanker får jeg når jeg beveger meg i Stig Sæterbakkens tekster.
Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samling av tre essays. Den lille boka er den første jeg leser av ham. Samlingen ble gitt ut etter forfatterens død. Han tok livet sitt, 46 år gammel. Det er mange referanser til å gjøre slutt på livet sitt i de tre tekstene, spesielt i "Den fryktinngytende". Forfatteren skriver om skammen som innhenter en. Som man plutselig får innsikt i. Som om man plutselig oppdager at man går uten bukser, helt naken, og faktisk har gjort det en stund. En slags retrospekt skam. Som gjør at man aldri blir den samme igjen.
Selv å skrive blir ikke en frihet, blir ikke å slippe noe fri. Snarer tvert imot skriver Sæterbakken, "at ved å skrive sperrer man inne noe som før var fritt, [...] "å skrive hjelper ikke mot noe [...] det bare fyller meg med enda mer [...] Skrive er det man gjør når man ikke elsker."
Det er så dramatisk, og samtidig nøkternt beskrevet. Jeg syns ikke tekstene er veldig lett tilgjengelig. Han refererer til forfattere, filosofer, psykologer, og jeg mister lett tråden. Men innimellom når han fram til meg med noen tindrende klare tanker. For eksempel om skilsmissens geniale lærdom for barna i "Ja. Nei. Ja." Hva er vel ikke mer lærerikt for barn enn et brudd i selve kjernen, - en skilsmisse? Ingenting kan være en mer relevant erfaring for hva som venter dem senere i livet av svik og skuffelser.
Det er et ganske svart syn på livet og menneskene Sæterbakken har, og tittelen på essaysamlingen uttrykker vel dette synet ganske klart: Der jeg tenker er det alltid mørkt. For øvrig også et sitat fra et av essayene.
Selv om jeg ikke deler Sæterbakkens syn på livet, blir jeg ganske fascinert av tekstene hans. Jeg skal lese mer av ham. Kanskje en vakker solskinnsdag? Bare for å balansere litt. Eller se kontrastene enda klarere.
tirsdag 21. januar 2014
Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
Nei, det fins kanskje ingen helhet? Det fins i alle fall ikke en sannhet. At Flatlands tre bøker danner en helhet, er imidlertid sant. At menneskenes liv ser forskjellige ut fra ulike synsvinkler, det får denne forfatteren vist til fulle. Å lese om forskjellige personer sett med ulike briller er utrolig interessant!
Utgangspunktet for alle bøkene er at fire klassekamerater fra samme bygd bestemmer seg for å dra til Afghanistan etter gjennomført førsteganstjeneste. Bare en kommer hjem igjen, Bjørn. De tre andre blir drept av en bilbombe.
I den tredje boka i trilogien får vi høre historiene til kommunelege Ragnhild, til Tarjeis foreldrene (han som ikke ville ta over gården) og til Bjørn.
Bjørn må leve videre uten bestevennene, de med heltestatus. De som ofret seg for fedrelandet er omkvedet. Men - å kjempe for fedrelandet var ikke motivet for noen av de fire som dro. Det vet Bjørn, likevel er ikke det noe han kan si. I stedet blir han mer stille enn noen gang.
Det er interessant hvordan nye problemstillinger kommer til overflaten i årene etter dødsfallene. Tiden går, noe leges, sårene blir til å leve med på forskjellig vis. Ragnhild, som har vært en støttespiller for så mange etter dødsfallene, blir også mindre viktig etter hvert. Men kanskje henger hun selv igjen for lenge i hendelsene og i å årsaksforklare symptomer med sorg og tap?
Jeg tror jeg har glemt å nevne at forfatteren veksler mellom nynorsk og bokmål etter hvem som har ordet? Det fungerer fint.
Godt språk, gode historier som utfylles fra ulike synsvinkler, en overbevisende innsikt i menneskesinnet. Dette er litteratur av svært høy kvalitet.
Utgangspunktet for alle bøkene er at fire klassekamerater fra samme bygd bestemmer seg for å dra til Afghanistan etter gjennomført førsteganstjeneste. Bare en kommer hjem igjen, Bjørn. De tre andre blir drept av en bilbombe.
I den tredje boka i trilogien får vi høre historiene til kommunelege Ragnhild, til Tarjeis foreldrene (han som ikke ville ta over gården) og til Bjørn.
Bjørn må leve videre uten bestevennene, de med heltestatus. De som ofret seg for fedrelandet er omkvedet. Men - å kjempe for fedrelandet var ikke motivet for noen av de fire som dro. Det vet Bjørn, likevel er ikke det noe han kan si. I stedet blir han mer stille enn noen gang.
Det er interessant hvordan nye problemstillinger kommer til overflaten i årene etter dødsfallene. Tiden går, noe leges, sårene blir til å leve med på forskjellig vis. Ragnhild, som har vært en støttespiller for så mange etter dødsfallene, blir også mindre viktig etter hvert. Men kanskje henger hun selv igjen for lenge i hendelsene og i å årsaksforklare symptomer med sorg og tap?
Jeg tror jeg har glemt å nevne at forfatteren veksler mellom nynorsk og bokmål etter hvem som har ordet? Det fungerer fint.
Godt språk, gode historier som utfylles fra ulike synsvinkler, en overbevisende innsikt i menneskesinnet. Dette er litteratur av svært høy kvalitet.
torsdag 9. januar 2014
Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.
Det var ingen tvil. Jeg måtte lese videre om menneskene i vestlandsbygda. Eller kanskje er det ikke Vestlandet? Jeg er ikke så sikker på om det er spesifisert. Bygda kunne nok vært både her og der i Norge, eller kanskje en helt annen plass i verden. For problemstillingene handler om menneskelige følelser, problemer og strategier, svært universelt med andre ord.
I den andre boka i trilogien - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. - blir vi i langt større grad kjent med Julie, søstera til Tarjei, som dør i Afghanistan. I skyggen av broren, først levende, så død, strever hun med sitt. Hun er eldst av de to søskenene. Hun ønsker å ta over gården, mens Tarjei helst vil slippe. For faren deres er det imidlertid aldri noe spørsmål. Tarjei er odelsgutten. Overfor kjæresten, Mats, spiller Julie en kul rolle som den tøffe odelsjenta som blir lært opp av faren i oppgavene på gården, og som selvsagt skal overta den. Men det er tøft å leve på en livsløgn ...
I denne boka blir vi også kjent med Sigurd, som mister sitt livs kjærlighet i Afghanistan. Hvorfor fornektet han den han elsket? Han føler massiv skyld.
Denne boka er minst like god som den første. Den spiller på det samme universet og de samme menneskene uten å bli for lik. Bøkene står stødig hver for seg.
Anbefales varmt!
I den andre boka i trilogien - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. - blir vi i langt større grad kjent med Julie, søstera til Tarjei, som dør i Afghanistan. I skyggen av broren, først levende, så død, strever hun med sitt. Hun er eldst av de to søskenene. Hun ønsker å ta over gården, mens Tarjei helst vil slippe. For faren deres er det imidlertid aldri noe spørsmål. Tarjei er odelsgutten. Overfor kjæresten, Mats, spiller Julie en kul rolle som den tøffe odelsjenta som blir lært opp av faren i oppgavene på gården, og som selvsagt skal overta den. Men det er tøft å leve på en livsløgn ...
I denne boka blir vi også kjent med Sigurd, som mister sitt livs kjærlighet i Afghanistan. Hvorfor fornektet han den han elsket? Han føler massiv skyld.
Denne boka er minst like god som den første. Den spiller på det samme universet og de samme menneskene uten å bli for lik. Bøkene står stødig hver for seg.
Anbefales varmt!
Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Helga Flatland har skrevet tre bøker om det samme universet. Fra en liten vestkantsbygd. 845 innbyggere.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er den første boka i trilogien. Tittelen spiller på alvorlige problemstillinger for ihvertfall to av de tre unge guttene som dør under militærtjeneste i Afghanistan. For den ene handler det om forventninger fra faren om at sønnen skal ta over gården. For den andre om forelskelse i en av samme kjønn, besvart sådan, men likevel fornektet for offentligheten.
Kanskje å dra kan gjøre ting annerledes, bedre, endre på noe?
Flatland fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka. Absolutt fortjent. Fleres blikk rettes mot samme virkelighet. Det gjør Flatlands prosjekt veldig interessant. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette minner om Carl Frode Tillers Innsirkling 1 og 2 (og nettopp kom nyheten at den tredje boka i den trilogien er nært forestående; mars. Hurra!)
Forfatteren oppnår kredibilitet både for troverdig framstilling av menneskers følelser og tanker - og for godt språk. Anslaget er også svært godt, der hun starter med opplevelsen av å dø. Jeg var hektet på fra første side.
Det er så mange skjebner som rulles opp i denne lille boka. Det er spennende hvordan personene forandrer seg for meg fra at jeg leser om dem til jeg er kommet inn i hodet på dem.
Anbefales sterkt!
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er den første boka i trilogien. Tittelen spiller på alvorlige problemstillinger for ihvertfall to av de tre unge guttene som dør under militærtjeneste i Afghanistan. For den ene handler det om forventninger fra faren om at sønnen skal ta over gården. For den andre om forelskelse i en av samme kjønn, besvart sådan, men likevel fornektet for offentligheten.
Kanskje å dra kan gjøre ting annerledes, bedre, endre på noe?
Flatland fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka. Absolutt fortjent. Fleres blikk rettes mot samme virkelighet. Det gjør Flatlands prosjekt veldig interessant. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette minner om Carl Frode Tillers Innsirkling 1 og 2 (og nettopp kom nyheten at den tredje boka i den trilogien er nært forestående; mars. Hurra!)
Forfatteren oppnår kredibilitet både for troverdig framstilling av menneskers følelser og tanker - og for godt språk. Anslaget er også svært godt, der hun starter med opplevelsen av å dø. Jeg var hektet på fra første side.
Det er så mange skjebner som rulles opp i denne lille boka. Det er spennende hvordan personene forandrer seg for meg fra at jeg leser om dem til jeg er kommet inn i hodet på dem.
Anbefales sterkt!
onsdag 1. januar 2014
Katja Kettu: Jordmora
Innimellom finner man en ny litterær stemme som bare treffer, i hjertet og overalt. Man blir slått ut.
Katja Kettu gjør det med Jordmora.
Råere språk har jeg knapt vært borti. Om jeg skal nevne andre som har overrasket meg med språket er det Kristin Ribe med Syn og Olaug Nilsen med Få meg på, for faen.
Men dette ... er rått.
Det er ondskap, moralsk forfall, og umenneskelighet. Likevel er det hele menneskelig og gjenkjennelig.
Villøye (Skjevøye) er finsk, barnløs og gudbenådet med et talent til å forløse barn fra mor. Hun kjenner, senser, hjelper: "... denne evnen min er en mørk, sterk strøm som bølger i meg, Guds stemme som pulserer og hvisker i årene." (s. 34)
Vi er i Lappland, under 2. verdenskrig, nærmere bestemt tidligsommeren 1944 og de påfølgende månedene. Rett etter en fødsel møter Villøye den tyske soldaten Johannes, og alt endres for alltid; "... fra første øyeblikk var stemmen din som rav og røyk av tyrirot for meg." (s. 22)
Alt endres for alltid fordi "størst av alt er kjærligheten" - her gås det bokstavelig talt over lik. For å treffe Johannes igjen blir Villøye sykesøster i en tysk fangeleir og deltar i sortering av mennesker. Først uten helt å forstå hva som skjer. Senere forstår hun, og tar valg som ikke er forbilledlige ut fra menneskeverdet, krig eller ikke krig: "[jeg skulle] kartlegge tilstanden til kuker og køller, måle og notere mulige drypperter og løspikker og spesielt være på vakt om noen var uten forhud." (s. 61)
Kettu får fram de menneskelige lidelser, menneskenes valg, menneskenes ondskap - ikke bare gjennom selve historien, men gjennom språket. Hun banker det inn i meg, og jeg kjenner det verker overalt. Vondt, vondt, vondt.
Hun får også fram begjæret mellom to mennesker og lar meg forstå at dette er det fullstendig umulig å stå i mot. "Jeg ville løpe, overgi meg foran deg, synke sammen for føttene dine, slikke hver bøy og svettevåte fold på deg, hyle og pistre, hva som helst for at du skulle se på meg og smile det langsomme smilet som får meg til å duve i gul, brennende byggsaft og lykkefølelse." 8s. 147)
Jeg streket under og noterte i margen gjennom hele boka. Det forferdelige, og det humoristiske. Kettus originale, rå språk. Jeg er overbevist gjennom smerte.
Boka var en julegave fra kjære, nære slektninger.
Katja Kettu gjør det med Jordmora.
Råere språk har jeg knapt vært borti. Om jeg skal nevne andre som har overrasket meg med språket er det Kristin Ribe med Syn og Olaug Nilsen med Få meg på, for faen.
Men dette ... er rått.
Det er ondskap, moralsk forfall, og umenneskelighet. Likevel er det hele menneskelig og gjenkjennelig.
Villøye (Skjevøye) er finsk, barnløs og gudbenådet med et talent til å forløse barn fra mor. Hun kjenner, senser, hjelper: "... denne evnen min er en mørk, sterk strøm som bølger i meg, Guds stemme som pulserer og hvisker i årene." (s. 34)
Vi er i Lappland, under 2. verdenskrig, nærmere bestemt tidligsommeren 1944 og de påfølgende månedene. Rett etter en fødsel møter Villøye den tyske soldaten Johannes, og alt endres for alltid; "... fra første øyeblikk var stemmen din som rav og røyk av tyrirot for meg." (s. 22)
Alt endres for alltid fordi "størst av alt er kjærligheten" - her gås det bokstavelig talt over lik. For å treffe Johannes igjen blir Villøye sykesøster i en tysk fangeleir og deltar i sortering av mennesker. Først uten helt å forstå hva som skjer. Senere forstår hun, og tar valg som ikke er forbilledlige ut fra menneskeverdet, krig eller ikke krig: "[jeg skulle] kartlegge tilstanden til kuker og køller, måle og notere mulige drypperter og løspikker og spesielt være på vakt om noen var uten forhud." (s. 61)
Kettu får fram de menneskelige lidelser, menneskenes valg, menneskenes ondskap - ikke bare gjennom selve historien, men gjennom språket. Hun banker det inn i meg, og jeg kjenner det verker overalt. Vondt, vondt, vondt.
Hun får også fram begjæret mellom to mennesker og lar meg forstå at dette er det fullstendig umulig å stå i mot. "Jeg ville løpe, overgi meg foran deg, synke sammen for føttene dine, slikke hver bøy og svettevåte fold på deg, hyle og pistre, hva som helst for at du skulle se på meg og smile det langsomme smilet som får meg til å duve i gul, brennende byggsaft og lykkefølelse." 8s. 147)
Jeg streket under og noterte i margen gjennom hele boka. Det forferdelige, og det humoristiske. Kettus originale, rå språk. Jeg er overbevist gjennom smerte.
Boka var en julegave fra kjære, nære slektninger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)