Lars Amund Vaage: Syngja

Lars Amund Vaage fekk Brageprisen i 2012 for denne boka. Den har vore i randsona av å bli teke med til kassa mange gonger, men eg har ikkje heilt vore i modus. Inntil litt før jul. Då vart ho med heim og har vore med i veska hit og dit samt ein tur til Bøfjorden før eg las ho ferdig.

Det er ei lita bok, litt over 200 sider.

Det er òg ei personleg bok som forfattaren seier det satt langt inne å skrive, og å gi ut.

Historia handlar om Vaage si dotter. Hans første barn. Eit barn det er noko med. Ho er annleis. Lærer ikkje. Knyter seg ikkje til foreldra. Ho spring, inn i sine eigne rom, ho spring ut i det ytre, men inn i seg sjølv. Hva er det med G? Kan ho lære, bli som andre?

Det er ei stor påkjenning å få eit barn som har store utfordringar. Korleis finn ein orda, språket for å skrive om det? Det er frykteleg vanskeleg. Det er så mange lag med innsikt og aksept som skal til før Vaage er komen til å skrive ut denne teksten. Mange mil med buss, bokstaveleg talt. Han kjørte buss i mange år ved sida av forfattarskapen sin.

Dette er ei rørande og sterk historie, full av kjærleik. Litt krevande å halde tråden på den måten eg las ho (nokre sider no og nokre sider då), men absolutt anbefalt.

Om det er nokon moral i boka tenker eg at det er å tore å stole på seg sjølv, og ikkje la fagfolka få det avgjerande ordet.

Linnéa Myhre: Kjære

Kjære Linnéa Myhre,

jeg har lest boka di, Kjære, lest brevene til dine kjære, og til de mindre kjære.

Ikke har jeg lest bloggen din, og ikke visste jeg at du var kjæreste med Sondre Lerche. For jeg antar det må være ham. Jeg har hørt navnet ditt, og hadde en formening om at det var noe med spiseforstyrrelser knyttet til deg.

Så jeg var blank, og uten spesielle forventninger, da jeg startet å lese. Eller forresten, boka var en gave fra en person jeg setter stor lit til når det gjelder kultur generelt og litteratur spesielt, så noen forventninger om kvalitet hadde jeg. Og hvorfor jeg hadde fått denne boka gjorde meg nysgjerrig.

Sjangeren; brev: Hva var dette? Du har skrevet brev til venner og familie, men også til en sukett-produsent og til Santa Maria. Og du er nådeløs, ikke minst overfor deg selv. Jeg tenker at du skriver fram en utvikling i deg selv. Etter hvert blir du mindre nådeløs og viser forståelse overfor dem du skriver til. Du blir også friskere.

Psykiateren Finn, kan det være Finn Skårderud? Det er jo ikke så farlig, det som er bra er at du har slik tillit til ham. Slik i motsetning til terapeuten med tunika som tappet med fingeren og som gjorde deg gæren. Først i brevet til henne avslører du hvor negativ du var både til henne og opplegget hennes, og at du ikke turte si fra, eller slutte.

Disse brevene i en bok på drøye 150 sider er søren meg så glimrende skrevet, Linnéa. De løfter seg ut over hvert enkelt brev, de sier mye om hvordan en person med psykiske problemer tenker, de beretter om relasjoner med ærlighet, kjærlighet, skuffelse. Du skriver slik at jeg sitter igjen både rystet, glad og med litt mer innsikt.

Takk for brevene, jeg er glad jeg leste dem.


Med vennlig hilsen
Mette Moen Baatvik

Ketil Bjørnstad: De udødelige

Thomas Brenner har en kone med en kul i brystet, men som hun muligens fornekter for seg selv. Thomas Brenner har en mor som må sendes på sykehjem, en far som fortsatt bor hjemme, men må ha besøk nesten daglig. Han har to døtre i 20-årene som fortsatt ikke tjener egne penger. Og jammen har ikke Thomas Brenner, praktiserende lege, hjerteflimmer.

Brenner nærmer seg 60, og det meste rakner for ham.

Problemstillingene er interessante. Aldrende foreldre, uselvstendige barn som livet ikke ser ut til å lykkes for, redsel for konas og egen helse.

Hvorfor blir dette en dårlig bok? For meg oppleves dette som oppramsing av problemer, side etter side. Jeg kommer ikke inn under huden på Thomas. Hvem er han? Hvorfor er han så tafatt? Hvorfor synes han å ha så fjernt forhold til kona som han også beundrer så voldsomt? Hvorfor er han så kritisk til barna sine? Hvor er kjærligheten, ømheten for personene som står ham nær? Ketil Bjørnstad beskriver alt så utenfra. Jeg får ingen medfølelse for Brenner, greier ikke å leve meg inn i historien. For mye tragedie og der Bjørnstad muligens prøver å være morsom blir det heller platt.

Korrektulesing virker det som forlaget har hoppet over. Til sammen blir dette ikke godkjent for min del.

Boka ble lest av Bokdamene på Byneset, og det må nevnes at tre av fem likte boka godt og ble berørt av den.

Yngve Kveine: Lyden av asfalt

Jeg har fått et anmeldereksemplar av Lyden av asfalt. Det er Yngve Kveines første bok og Tigerforlagets første utgivelse. Versjonen jeg har fått er ikke korrekturlest, står det på omslaget.

For min del så syns jeg at det er mer enn korrekturlesing som gjenstår.

Historien er rotete framstilt. Den er kronologisk skrevet, men det er likevel ikke så lett å vite hvor i livet til hovedpersonen vi er. Går gutten i første eller femte, liksom? Noen få steder står det dato og årstall, men siden det står så få steder, ser jeg ikke helt poenget de få gangene.

Kveine referer masse til Jokke og musikken hans, med det blir også rotete. Hvert kapittel har en Jokke-låt som overskrift og innholdet i kapittelet er ment å spille på den. Det lykkes ikke helt. Det blir litt for konstruert. Enkelte steder siteres det fra låtene. Noen få ganger før et nytt kapittel. Hvorfor?

Teksten virker ikke helt forløst, rett og slett.

Boka ligner på østkantversjonen av Beatles. Det skal den sikkert gjøre. Og det er ingen dum idé. Det blir likevel litt for likt … Fire gutter, pubertet, alkohol, mye, mye oppkast, mislykkede damehistorier.

Likevel, det er driv i historien. Jeg hang på i relativt høy hastighet helt til mål. Jeg digger Jokke, og Oslo var byen min i mange år. Jeg bodde en stund like ved Linderudsenteret, der disse guttene vokser opp, og jeg var mye på Grünerløkka. Det mye å kjenne seg igjen i.

Jeg tror dette kunne blitt en ganske bra oppvekstroman fra Oslo øst, om den ble knadd enda bedre sammen. Jeg håper korrekturen ble mer omfattende enn en vanlig korrektur, rett og slett. Stoffet har fortjent det.

Jo Nesbø: Sønnen

Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.

Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.

Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.

Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!

Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok,  ting er ikke alltid slik de framstår.

Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.

Gunnhild Corwin: Idas dans

Ida er 18. Ida får kreft.

Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.

Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.

Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.

Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.

Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!

Lese og tenke, leve og fly

Ja, jeg leser. Masse. Og for tiden begynner jeg på mange, og ulike, bøker. Ikke alle avsluttes. Jeg lever bedre med ikke å avslutte bøker nå enn før. Jeg tenker det er greit. Det fins så mange bøker, noen får bare falle gjennom.

I dag begynte jeg på Idas dans av Gunnhild Corwin. En mors kjærlighetsberetning til en 18-årig dødssyk datter. Så nakent og ærlig - og verdig.

Jeg ser utover den ennå grønne kornåkeren og lar tankene flyte avgårde. Akkurat nå, akkurat her, sitter jeg her og er frisk. Hører Solveig Slettahjell synge "I´m gonna take it with me when I´m gone". Vakker vemod. Googler litt og ser at Slettahjell sang Take It With Me som en hyllest til jazzsangerinnen Radka Toneff. Hun tok livet sitt, 30 år gammel. Skjørt er livet.

Finner ut at Tom Waits også har spilt inn denne sangen. Rufsete, ru stemme. Hva tar vi med oss når vi drar? Alt? "It´s gonna be more than flesh and bone", synger Slettahjell og Waits. Hva er dette "mer"? Minner? Noen etterlater seg musikk, noen litteratur, noen forskningsresultater som beviste noe helt nytt. Andre etterlot andre avtrykk. En forelder kan etterlate seg en godhet for sitt barn som blir til en varme og et menneskesyn som lever videre i hjertene til dem som opplever det. Mennesker kan gi smil, varme og kjærlighet. Noe som lever også utover kjøtt og bein, som forblir i rommet mellom oss.

Så løfter jeg blikket igjen. Sola skinner på åkeren nå; gyllen ro, et blikk inn i evigheten.