Hulda strever. På sett og vis er hun annerledes, og skiller seg ut. Det skal man ikke gjøre på Gluppen, der hun vokser opp. På Gluppen er livet konformt, det skal være konformt; ingen må skille seg ut. Skiller man seg ut, er man ute. Hulda har likevel en god venninne i lærerdattera, Kari. Karis familie er ikke en del av konformiteten. Karis mor jobber, og det merkes selvsagt på manglende orden i huset.
Hulda mangler en støttespiller i moren, Gretel, og det blir for alltid en stor sak for Hulda, hun greier ikke å slippe taket i det hun mener er morens svik.
Jeg mener imidlertid at Hulda i slutten av boka får en innsikt. Man ser bare seg selv, sin egen historie, konkluderer hun.
For gjestene tenker utelukkende på egne historier, opplevde, uopplevde, tørker de tårer er det med tanke på seg selv og sine lengsler ... (s. 390)
Jeg mener også at hun dermed innser at hun har gitt sitt eget dårlige forhold til moren alt for stor plass i livet sitt. Hulda ser at dette er hennes historie, men at søsknenes historie knyttet til moren er annerledes enn hennes.
Hjorths bok har et interessant tema, men den blir litt langtekkelig, syns jeg.
Hei! Jeg vil nødig klage, men jeg er så utrolig spent nå, og lurer på om du har glemt meg bort...
SvarSlettHåper du ikke tar det ille opp,
hilsen pakkeAne.
Hei,
SvarSletttakk for gaven, den var kjempefin. Du vet at du skal få gave av en annen enn meg? Jeg har fått navnet til en annen som jeg har sendt til for en god stund siden. Bilder har imidlertid ikke dukket opp på Hjartesmil ennå ... Jeg håper inderlig du får pakke. Det har du fortjent. :-)
Ja, jeg fant det ut nå... Jeg beklager virkelig!!
SvarSlettTakk for at du likte gaven!
Igjen beklager jeg, og er glad for at du synes jeg fortjener en pakke.
(jeg har fått den nå, sjekk Hjartesmil!)
Ane