Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

- I romanen må folk gjøre ting, gå til døra eller hente seg et glass vann. Det slipper man i poesien. Det er befriende å slippe å hente disse vannglassene. Sa Pedro Carmona-Alvarez. Bokbadintervjueren satt der med lilla lys i ansiktet. Himmelen faller stille bak henne. Carmona-Alvarez snakker, vi humrer.

Prinsen av norsk poesi har skrevet stramt denne gangen, men likefullt i romanfomat. Stramt er hans egen karakteristikk av stilen i Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Stramt. Nordisk.

- Hva skjedde så, spør Marita, og det er Johnny som svarer: - Og været skiftet og det ble sommer og så videre, sov nå. Det store skiftet i historien er fra ungdommelig forelskelse og lykke til svart sorg. Årstider vil fortsette å komme, men livet har endret seg for alltid.

- Jeg tror den blir enda bedre på engelsk, sier forfatteren når himmelen har falt som et grålig teppe over Rockheim, og han tar av seg capen. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå. Han trollbinder med veltalenhet, en fandenivoldsk veltalenhet. Johnny fra New Jersey havner på Bekkelaget med kona Kari som ikke vil komme seg opp fra avgrunnen igjen noensinne. To døtre er blitt ugjenkjennelige og Kari  så dem slik med egne øyne.

Boka blir oversatt til engelsk og blant annet lansert i India. - Tenk deg lydbokversjonen med indisk uttale. Det blir fantastisk, fortsetter han som bades.

Det virkelig gripende i denne romanen er hva Johnnys og Karis ulykke gjør med datteren Marita. Sorgen og fortielsen bringes videre til neste generasjon, eller rettere sagt konsekvensene av disse bringes videre. Jeg tror virkelig på Johnny, og på Marita, og føler med dem.

Carmona-Alvarez skriver godt, poetisk, og ja, stramt. Tidligere har noen norske anmeldere bejublet ham for unorskhet, ordrikdom, språk i sør-amerikansk tradisjon. Etter å ha slaktet denne generaliseringen, sier forfatteren lattermildt: - Jeg skriver selvsagt alle mine bøker med poncho på! Og med himmelteppet godt pakket rundt toppetasjen på opplevelsessenteret Rockheim har vi vært i et boblende bokbad i 90 minutter. En stor opplevelse! Og boka? Den anbefales på det sterkeste.

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Kva skjuler stilla? I denne boka er mykje løynd. At eg-personen sin mann, Simon, er jøde, til dømes. Han vil snakke om krigen, om slektningane som vart borte, dele med kona og døtrene.

Kan ein bruke opp stemmen sin? Bruke opp forsøka på å bryte togna? Er det det Simon gjer? Gir opp å snakke fordi kona ikkje vil høyre historia hans? Er det difor ho mistar han inn i stilla?

Er det for seint å opne opp eigne løyndommar? Hovudpersonen har mista mannen sin til det ordlause universet. Ho tenkjer attende på livet deira saman. Og endeleg; på sitt eige traume, det ho ikkje har våga snakke om.

Kva er målet med å bryte stilla? Å dele sorga si? Å lette hjartet sitt? Å heile seg sjølv? Å finne saman, bli sterkare ilag?

Eg har ikkje nemnd Marija, ein viktig person i boka. Eg har enno ikkje sagt at om boka er trist, er ho òg vakker, vemodig. Språket enkelt, genialt.

Eg tilrår!

Hélène Grémillon: Den fortrolige

For et fint omslag, tenkte jeg, da jeg tok Den fortrolige ut fra konvolutten fra forlaget. To personer under en burgunder paraply. Men så møter en skriftfont uten seriffer meg på første side. Dermed snek skepsisen seg inn.

Brokkene i nåtid ble for enkle, og de lengre delene fra andre verdenskrig tok det lang tid før jeg skjønte noe av. Relasjonen mellom den unge jenta og kvinnen er for så vidt gripende. Og ideen om å spinne tråder mellom det som hendte under andre verdenskrig og 1975 er god, om ikke veldig original.

Kanskje hadde jeg håpet på en ny Anna Gavalda? Den følelsen fikk jeg ikke.

Siljeblomst likte derimot boka kjempegodt.

Lett på tå

Det er vårsko eg lengtar etter å trø rundt i no. Låge skaft, kanskje høge helar? Eller nokon med ganske flate solar. Småsko, lette sko.

Eg vil skride, trippe, springe, ja, eg vil flyge. Så lette sko vil eg ha. Små sko, høg himmel. Himmelsko.

Det er lett å drøyme med vårsko på, lett å vere glad.

Nemnde eg kjole?

Ser du

- Ser du sola, seier ho, ho spør ikkje.
- Ikkje ute, inne. I det dansande støvet. I glasruta. I hjartekrokane.
- Der er sola, seier ho. Ho er her no.

Slavenka Drakulic: Frida - et selvmords anatomi

Etter tips fra Karin med bloggen "Hysj! Lesing pågår" leste Bokdamene på Byneset Frida - et selvmords anatomi.

Boka er en del av Gyldendals XS-serie. "Originale, ikke-sjangerbundne prosabøker", sies det på omslaget.

Vi ble slett ikke skuffet - for dette var gull. Originalt gull.

De fleste har et bilde av Frida Kahlo på netthinnen. Et uforglemmelig bilde av en dame med sterke maskuline øyebryn og et direkte, nesten trassig blikk. Fra et foto eller et av hennes malerier.

Kilde

Fridas historie fascinerer. Drakulics framstilling av hvordan Frida kan ha tenkt kjennes skremmende troverdig. Synsvinkelen er både fra førsteperson entall og tredjeperson entall. Slik kommer vi tidvis enda tettere på hovedpersonen. En av de vakre passasjene i jeg-form, fra møte med hennes kommende ektemann, maleren Diego Rivera:

Det er ingen i hele verden som noensinne har vært så naken som jeg var da. Vanlige folk er bare nakne. Kroppen min var naken og såret, og derfor sårbar. Arrene min skremte deg ikke. Arr er steder der et menneske når inn til et annet menneskes ensomhet, det lærte jeg den dagen av deg, sammen med deg.

Senere malte jeg disse arrene slik at andre også kunne nå inn til min ensomhet. (s. 41)

Frida holdt seg beundringsverdig sterk. Kroppen sviktet henne, ektemannen sviktet henne, søsteren sviktet henne. Så hvorfor ikke slå tilbake med samme mynt? Eller late som svikene ikke går inn på henne? Hun stablet seg sammen hver dag. Korsett for å holde kroppen oppreist, sminke, kjoler og bånd for å opprettholde stoltheten. Ingen, ingen fikk knekke Frida.

Frida visste dessuten av myten om henne allerede var sterkere enn sannheten, og derfor ville ingen tro at hun hadde begått selvmord. (s. 174)

Offisielt døde Frida av en blodpropp i lungene. I denne boka tar hun sitt eget liv med å sette en sprøyte. Mer verdig enn å råtne bort, lem for lem, ifølge henne selv gjennom Drakulics ord.

Endelig kunne hun føle seg som det hun hele livet hadde lengtet etter å være, en sommerfugl. (s. 178)

Haruki Murakami: 1Q84, bok 3

Så, hvordan går det med Aomame og Tengo? De to som elsker hverandre, men ikke har møttes siden de var 10.

Aomame er gått i skjul etter å ha drept lederen i Sakigake-sekten. Tengo har forfatteren av Luftpuppe boende hos seg, den unge Fukaeri. Privatetterforsker, Ushikawa, har i oppdrag av Sakigake å finne Aomame.

Jeg er Murakami-fan og japansk fantasy-fan. I 1Q84, bok 3, er Kattebyen med. Kattebyer er kjent fra japanske animasjonsfilmer. Pussig at Tengos far legger seg inn på sykehjem i en katteby. Pussig er det også at den gamle fjernsynsavgiftsinnkreveren går igjen i oppgangene til hovedpersonene i boka. Ganske skremmende framferd på den fyren!

På himmelen er det fortsatt to måner, den gule, store som alltid har vært der - og en grønn, litt mindre en ...

Jeg kalte 1Q84, bok 1 og 2, for en bautabok. Sammenlagt er dette en bautatrilogi.

Her er det mer pussigheter; graviditet uten å ha hatt samleie, little people som kommer ut av munnen på en død, mother og daughter som begge må eksistere for at sekten skal opprettholde sin makt. Referansene er mange og morsomme. Dette er anbefalt lesning!

Boka har jeg kjøpt selv, på Trondheims kuleste bokhandel, Bookstars.