Haruki Murakami: Trekkoppfuglen

Kva hugsar eg av det eg har lest? Ja, kva hugsar eg frå livsgangen min? Denne teksten handlar litt om å hugse skjønnlitteratur og litt om Trekkoppfuglen.

Sonen sette meg på eit spor. Han sa, -når eg ikkje har noko å lese på stikk eg handa ned i ei eske med donaldblader, eg tek eitt slik cirka midt inne i bunken. Med ein gong eg har starta å lese hugsar eg heile historie. Uansett kva blad eg tek fram! Og jamen, slik er det med dei fleste romanar eg har lest òg! Ikkje tale om at eg hugser noko av handlinga. Kanskje ørlite grann av ramma, at det var ein far og ei dotter som var hovudpersonane, til dømes. Dersom eg tek fram boka og byrjar lese, derimot, så kjem såpass mykje tilbake til meg at det ikkje er vits i å lese. Om det ikkje er Beatles eller Forbrytelse og straff eller nokre få til. Å, ja ... Kjærlighet av Hanne Ørstavik. Då les ein ikkje for å friske opp, men for å nyte og glede seg ein gong til.

Eg bloggar. Eg bloggar gjerne om leseopplevingar. Innimellom kan det gå litt tid før eg får tid til å skrive om opplevinga mi. Eg var litt usikker på kva eg hugsa av Trekkoppfuglen. Haruki Murakami. Sjølvaste. Frå eg vart bergteken av Kafka på stranden (men ikkje hugsar så mykje av den, eller, vent no litt ... regna det ikkje sniglar på han gamle mannen?) har Murakami hatt ein spesiell plass i lesehjartet mitt. Norwegian Wood er boka eg hugsar mest frå. Kanskje den minst "rare" boka hans, forresten.

Kva er ein trekkoppfugl? Ein ekte fugl? Ein fantasiskapning? Eventyrfigur? Kva gjer trekkoppfuglen eigentleg i denne historia? Varslar han om noko, ulukke? Ja, han varslar, trur eg, er eit teikn. Eg veit ikkje heilt på kva. Trur ikkje det er så farleg, eller viktig, for meg. Kapittelet om den vesle guten som ser to menn i hagen om natta, og høyrer trekkoppfuglen oppe i treet er verdt heile boka åleine. Nokre få sider av 637.

Og som alltid. Her er det mykje, mykje meir. Toru Okada (er ikkje han òg den vesle guten, tru?): arbeidslaus, kattelaus, kjerringlaus, ganske tiltakslaus på sett og vis. Dei underlege kvinnene kjem til han, i merkelige klede, raude hattar, interesse for tupear. Det er rart, men fint, i Murakamis verder. I Trekkoppfuglen går han òg tilbake til Mansjuria i 1937, der det er kamp om grenseområder. Fryktelege pinsler skjer for å få fienden til å røpe oppdraget. Verkeleg makabert. Krigshistoria løfter denne boka ytterlegare. Det er storslagen litteratur, dette.

Glad eg har lese enno ei bok av japanaren. Noko hugsar eg, mykje kjem tilbake no når eg skriv. Litt frå denne boka trur eg til og med blir sittande igjen.

Æ Å

Festivalen med ikke bare et inkluderende navn, men også et meget trøndersk navn er i gang: Æ Å litteraturfestival.

Åpningen var på Rockheim. Fra kafeen er utsikten ganske flott. Til tross for at Stordalens nye hotell tar mye plass.

Høydepunktet for meg denne kvelden var å møte den svenske forfatteren Lina Wolff. Hun fortalte om, og leste fra, sin roman Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Den skal jeg snart lese. Handlingen foregår i Spania; Barcelona, Madrid, mitt kjære Sitges. Gleder meg!

Lina Wolff på Rockheim

Gyrid Gunnes: Å forkynne Guds ord klart og urent

En person jeg kjenner er en svært modig person. Hun er prest, forfatter og stipendiat. Gyrid Gunnes, heter hun.

I februar gav Aschehoug ut pamfletten Å forkynne Guds ord klart og urent. Det er bok nummer to i forlagets serie Stemmer som kommer med en bok per måned i året 2013 - jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge.

Jeg var på en svært spennende lansering av boka i Vår Frue kirke der forfatteren ble bokbadet av bymisjonsprest Siv Limstrand.

Jeg skal ikke si at jeg har forstått Gunnes' prosjekt, men jeg syns uansett det er spennende. En prest  skal forkynne teksten i Bibelen som om det er Guds ord, klart og rent. Hvor lett er egentlig det? For Bibelen er vel ikke skrevet av Gud, men mennesker som levde for et par tusen år siden? Gunnes utfordrer bibeltekstene i sine prekener. Stiller spørsmål ved det som står i den hellige bok. Selv i 2013 er ikke det enkelt. Gunnes har opplevd at mennesker har gått fra kirkerommet da de forsto at det var hun som skulle preke.

Som feminist utfordrer hun også forståelsen av Gud som kjønn. Gud omtales som om han er hankjønn. Hvorfor? Er Gud overhodet et kjønn? Og om, hvorfor ikke hunkjønn?

Forfatteren og presten er nå om dagen stipendiat og skal skrive om diakoni i Vår Frue kirke i Trondheim. Det er mer spennende tekst å vente på fra Gunnes, med andre ord. Inntil da kan jeg anbefale både denne omtalte pamfletten og diktsamlingen Hellig, sårbar.

Søndag og ny bok

Jeg blir full av yr forventning når jeg leser de første sidene av Haruki Murakamis Trekkoppfuglen.

Et smug uten innganger, for eksempel, der hovedpersonen må gå for å lete etter en forsvunnen katt. Langs smuget er det hager, store avskjermede til de eldre husene, mindre hager med tørkestativer nesten stikkende ut i smuget til lyden av beboere som trekker ned i toalettet i de små.

"En annen [hage] var blitt avfallsdynge for alle de leker mennesket hadde kjent, åpenbart levninger etter en rekke barndommer." (s. 21)

Gleder meg til resten av de 637 sidene.

Kvar er lyrikken?

Eg har leita. På Brunhjørnet, Norli i Nordre, Ark på Trondheim Torg og på Bookstars. Bøker finn eg, men lyrikk? Nestan som om ein ikkje kan kalle seg bokhandel når ein knapt har eit par hyllemeter med dikt og prosa, vel? Og boka eg leita etter fann eg ingen av stadene. Ikkje ein gong på biblioteket, som eg har slik tiltru til. Vonleg var ho utlånt, diktsamlinga Prinsens gate av Pedro Carmona-Alvarez. Eg fann derimot Heltar. Carmona-Alvarez første diktsamling, trur eg. Ein liten smakebit:

Må berre nemnast at Haugen bok, nett kåra til Norges beste bokhandel, har Prinsens gate. Men du og du, då eg var i Volda for nokre år sidan og ville innom Haugen (legendariske Haugen ...) fann eg ingen butikk. Dei dreiv berre på nett.

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

- I romanen må folk gjøre ting, gå til døra eller hente seg et glass vann. Det slipper man i poesien. Det er befriende å slippe å hente disse vannglassene. Sa Pedro Carmona-Alvarez. Bokbadintervjueren satt der med lilla lys i ansiktet. Himmelen faller stille bak henne. Carmona-Alvarez snakker, vi humrer.

Prinsen av norsk poesi har skrevet stramt denne gangen, men likefullt i romanfomat. Stramt er hans egen karakteristikk av stilen i Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Stramt. Nordisk.

- Hva skjedde så, spør Marita, og det er Johnny som svarer: - Og været skiftet og det ble sommer og så videre, sov nå. Det store skiftet i historien er fra ungdommelig forelskelse og lykke til svart sorg. Årstider vil fortsette å komme, men livet har endret seg for alltid.

- Jeg tror den blir enda bedre på engelsk, sier forfatteren når himmelen har falt som et grålig teppe over Rockheim, og han tar av seg capen. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå. Han trollbinder med veltalenhet, en fandenivoldsk veltalenhet. Johnny fra New Jersey havner på Bekkelaget med kona Kari som ikke vil komme seg opp fra avgrunnen igjen noensinne. To døtre er blitt ugjenkjennelige og Kari  så dem slik med egne øyne.

Boka blir oversatt til engelsk og blant annet lansert i India. - Tenk deg lydbokversjonen med indisk uttale. Det blir fantastisk, fortsetter han som bades.

Det virkelig gripende i denne romanen er hva Johnnys og Karis ulykke gjør med datteren Marita. Sorgen og fortielsen bringes videre til neste generasjon, eller rettere sagt konsekvensene av disse bringes videre. Jeg tror virkelig på Johnny, og på Marita, og føler med dem.

Carmona-Alvarez skriver godt, poetisk, og ja, stramt. Tidligere har noen norske anmeldere bejublet ham for unorskhet, ordrikdom, språk i sør-amerikansk tradisjon. Etter å ha slaktet denne generaliseringen, sier forfatteren lattermildt: - Jeg skriver selvsagt alle mine bøker med poncho på! Og med himmelteppet godt pakket rundt toppetasjen på opplevelsessenteret Rockheim har vi vært i et boblende bokbad i 90 minutter. En stor opplevelse! Og boka? Den anbefales på det sterkeste.

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Kva skjuler stilla? I denne boka er mykje løynd. At eg-personen sin mann, Simon, er jøde, til dømes. Han vil snakke om krigen, om slektningane som vart borte, dele med kona og døtrene.

Kan ein bruke opp stemmen sin? Bruke opp forsøka på å bryte togna? Er det det Simon gjer? Gir opp å snakke fordi kona ikkje vil høyre historia hans? Er det difor ho mistar han inn i stilla?

Er det for seint å opne opp eigne løyndommar? Hovudpersonen har mista mannen sin til det ordlause universet. Ho tenkjer attende på livet deira saman. Og endeleg; på sitt eige traume, det ho ikkje har våga snakke om.

Kva er målet med å bryte stilla? Å dele sorga si? Å lette hjartet sitt? Å heile seg sjølv? Å finne saman, bli sterkare ilag?

Eg har ikkje nemnd Marija, ein viktig person i boka. Eg har enno ikkje sagt at om boka er trist, er ho òg vakker, vemodig. Språket enkelt, genialt.

Eg tilrår!