Dette er eit farvel

Dette er eit farvel

Men fár vel seier lite om sorgen

Det blir liksom meir og meir

ein avskjed,

for alltid ei djup kløft

Det er nestan fascinerande kor umuleg det er å komme over igjen

Spinkle bruer er fånyttes,

nærmast uklokt,

Skismaet er, og du må tilpasse deg

Fár vel der på andre sida

Eg unner deg alt godt sjølv om du forsvinn

Skrivetørke

Jeg har hatt skrivesperre lenge, men ikke lesetørke. Nå leser jeg Hanne Østaviks På terrassen i mørket, og det er det beste jeg har lest på lenge. Hun har en revitalisert skrivestil, - og jeg liker den veldig godt.

I dag fikk jeg lesereksemplar av Menn uten kvinner av en av mine yndlingsforfattere, Haruki Murakami. Gleder meg til å lese!

Håper det leses mange bra bøker der ute. Tips til bøker for gutt, 15, mottas. Han er ikke begeistret for fantasy, mer krim og action.

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen

Vi er i eit anna type samfunn enn vi er vant til. Det er kvinnene som styrer. Mannfolka lever på andre sida av elva - som ville dyr som brølar i skogen. Eller dei lever på bordell i kvinnesamfunnet, som kastratsongarar eller som fordekte kvinner.

I dette samfunnet veks Jakoba opp. Eller Jakob, er det visst. Mor og tante har greid å halde det skjult at han eigentleg er ein gut. Han har kjole og lange fletter og underbukser som er så stramme at dei skjer i huda.

I starten av boka døyr tanta, og det blir mora og Jakoba som må finne ut av ting vidare. Mora vil at Jakoba skal bli songar. Det inneber å bli kastrert. Jakoba får ei oppvaking undervegs i historia. Det fins fleire som han, og ikkje minst; han kjenner tiltrekking til jenter og kåtskapen riv i kroppen.

Dette er første boka eg har lest av Leikvoll. Eg skal lese fleire. Dette er originalt og språket er nifst presist. Uro og frykt er sett på dagsorden frå første side. Historia er konkret, men likevel full av spørsmålsteikn for lesaren. Hva slags samfunn er dette? Kvifor haldast kjønna frå kvarandre? Kva har skjedd sidan samfunnet har vorte slik? Er det ingen utvegar for menneska i dette samfunnet? Og - er det nokon utveg for Jakoba?

Mystikken, eller tilsløringa, varer til siste side, og eg er framleis usikker på korleis eg skal tolke slutten. Det trur eg er heilt bevisst frå forfattaren, og eit poeng i seg sjølv. Korleis sleppe unna eit diktatur? Kva kan gjere deg fri?

Eg tilrår sterkt å lese denne boka. Eg lånte ho på biblioteket.

Kristin Ribe: /Lyte/

Kristin Ribe har gitt meg en av mine sterkeste leseropplevelser med Syn.

Jeg syns Ribe er en av de modigste forfatterene.

Fordi hun utforsker språkets muligheter (og umuligheter). Fordi hun samtidig utforsker sterke problemstillinger. Og fordi hun ønsker å utgi det hun skriver, akkurat slik, så sterkt og så annerledes.

Vi kommer ingen steder uten mot og ved ikke å tørre å utvikle oss.

Dette er den tyngst tilgjengelige boka av Ribe jeg har lest så langt.

Historien er forsåvidt enkel. En kvinne, hovedpersonen i boka, er syk. Kreft. Hun vil ikke behandles, men velger å dø. På den naturlige måten, uten å ta imot behandling. Ja, uten å gå til lege. Kvinnen vurderer å innlemme en venninne, og det blir et stort dilemma for henne om hun skal gjøre det, eller ikke. Det er sterk og rørende problematikk.

Jeg vil likevel si at språket ofte står i veien denne gangen. I Syn opplevde jeg det helt motsatt. Det forferdelige tapet og sorget ble forsterket av språket i romanen. Likevel, språket står kanskje ikke bare i veien fordi det understreker at veien mot døden er uforståelig. Det at teksten mange steder har beskrivelse av drømmer i seg gir underbevisstheten plass. Søvnen er en stor del av livet, og i drømmene er vi nærmere døden enn i noen annen tilstand vi er i før den inntreffer.

Det er vanskelig å finne eksempler på hvorfor teksten er utilgjengelig. Når jeg leter finner jeg små avsnitt som er veldig lett tilgjengelig, enkle og/eller poetiske. Overgangene kan imidlertid være brå, og grammatisk er dette ikke "riktig". Viser en side for å gi et ekesmpel:

Boka er på 138 sider og hver side ligner side 13 både ortografisk og formmessig. Så om den er kort, krever det utholdenhet fra leseren. Jeg anbefaler de som ikke er ute etter A4-historier og A4-setninger til å ta en titt på denne boka, om ikke nødvendigvis for å lese fra A til Å, men les noen sider her og der. Hva betyr Ribes modige bok for utvikling av romanen og utviklingen av språket?

Historien rørte meg også. På siste side ebber kvinnens liv ut. Overgangen fra å være og ikke lenger være er kanskje slik?

Blåbærlyng tidlig på høsten. Forskjellen stilken
farge /årets/ og fjorårets lyng.

Andy Jones: Sammen

Innimellom kommer jeg ut av lesingen. Kanskje er jeg for travel, for fylt av andre ting, eller finner ikke den riktige boka til situasjonen.

Da jeg takket ja til leseekeksemplar av Andy Jones' Sammen var det med håp om at dette skulle være en lesegledebok som likevel ikke var for lettvint.

Og - så ble jeg ikke skuffet for dette er en deilig og hjertevarm bok. Fisher er 31. Han jobber i reklamebransjen, og har nettopp begynt å date Ivy som er ni år eldre. Ivy som jobber med hår- og sminke innen samme bransje, men som er minst jålete av alle. Hun har arr i ansiktet etter å ha gått gjennom et glassbord som barn. Fisher er forelsket, og vil mye mer. Naturlig nok blir han ganske redd når Ivy blir unnvikende allerede etter 19 dager.

Det viser seg at Ivy, som ikke trodde hun kunne få barn, er gravid.

Graviditet, et splitter nytt forhold, foreldre og søsken og venner (ikke minst El og samboer Phil) stiller spørsmål om det meste som de nyetablerte ikke vet hva de skal svare på. De har jo ikke rukket å bli kjent med hverandre før ALT skjer. Og hva med forelskelsen, kjærligheten, sexlivet?

Boka flyter lett og det er mye humor. Det er også alvor, på liv og død uten at jeg skal avsløre alt, bare noe. Fishers gode barndomskamerat El har Huntingtons sykdom og reduseres uke for uke, og Fishers mamma omkom i en bilulykke, noe som har satt dype spor.

Dette er en god feel-good, virkelig. Rose-Maries litteratur- og filmblogg betegner den likegodt som en sjarmbombe. Jeg anbefaler den også. Fishers og Ivys historie er perfekt for en dag på stranda eller noen timer på toget. NB! Ta med snytepapir!

Sara Stridsberg: Beckomberga

Jeg ble mer og mer glad i denne historien dess mer jeg nærmet meg slutten.

Vi møter Jackie. Datter av Lone og Jim. Jim som har et mørke i seg selv om han får andre til å lyse. Lone som liker å være alene og å reise.

Det er ikke så lett å skrive om denne boka. Den er kompleks. Jackie viser hvor sammensatt livet kan være. Kjærligheten. Ærligheten. Alkoholismen. Sykdommen. Morskapet. Omsorgen. Hva er normalitet? Hvilke referanser til hva som er rett og galt, fornuftig og ufornuftig, moralsk og umoralsk får  man gjennom å ha en far som drikker og som legges inn på mentalsykehuset Beckomberga? Og en mor som lar datteren dra dit, samt lar 13-14-åringen være hjemme i leiligheten i ukevis mens hun selv drar utenlands? Hvem passer egentlig på Jackie? Og - trenger hun å bli passet på? Hvilke forutsetninger har hun for selv bli en god mor og være i sunne relasjoner?

Gjennom historien får vi smakebiter på mange relasjoner og menneskeskjebner. Jims mor Vita bar også på et mørke. Går psykisk sykdom i arv? Blir Jackie også syk? Hvordan kan Jim si at Jackie ikke er disponert for det? Og hva er egentlig psykisk syk? Hvor stor del av deg er sykdom og hva er deg/personlighet, uansett?

Det blir mange spørsmål og få svar fra meg.

Men hva er det når legen på sykehuset tar med seg utvalgte pasienter på byen om nettene? Hvorfor gjør han det? Er han selv syk? Er han ensom? Forsker han på hvordan pasientene hans tross alt greier seg utenfor institusjonen? Og hva er det med avdelingssykepleieren, som gir bort medisiner i bytte mot sex?

Og i gangene på sykehuset flyr store, hvite gjennomskinnelige sjøfugler. Eller gjør de ikke det? Pasienten Olaf har aldri greid å bli kjent med en dame og ikke hatt sex, men engelen kom og gjorde det godt for ham. Kanskje i hans egen fantasi. Og så, da? Drømmene og fantasiene teller vel også?

Jeg brukte litt tid og konsentrasjon på å komme inn i denne boka, men nå vil jeg bare være der, i dette underfundige, rare, skumle og fine universet.

Lesende skrivende har skrevet en helt annerledes omtale av denne boka som er veldig verdt å ta en titt på.

Boka er lånt på bilblioteket.

Åsne Seierstad: En av oss. En fortelling om Norge

Så kom jeg også dit. At jeg var klar for å lese om Breivik og sommeren 2011, og det som kom etterpå.

Etter å ha lest både Moren av Marit Christensen, Geir Lippestads Det kan vi stå for og Jens Breiviks Min skyld? En fars historie er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese mursteinsboka En av oss.

Åsne Seierstad går grundig til verks, og hun går inn i Norges nasjonale traume fra mange vinkler.

Hun skriver oss inn i barndommen til Anders Behring Breivik (heretter ABB). Gutten med en mentalt fraværende mor med store traumer fra barndommen og hvis vestkantfasade var redningen på alt. Og med en far som stort sett aldri var tilstede eller i nærheten på noe vis.

Vi får høre om en gutt som var apatisk, som ikke hadde venner, som tisset seg ut, som plaget dyr. Et barn det blir sendt bekymringsmelding om. Saken ble til slutt lukket av barnevernet til tross for en svært foruroligende rapport fra psykologer ved et familiesenter der ABB, moren og søsteren oppholdt seg noen uker da han var fire år gammel.

Den unge ABB prøvde å finne tilhørighet, først i taggermiljøet, deretter i FpU - men passet ikke inn. Han var personen som prøvde så (alt for) hardt, men kanskje aldri helt hadde troen på seg selv. Han var spinkel, blek, hadde krum nese, for lys stemme.

Etter dette gikk ABB inn i en eremittilværelse. Først spilte han Call of Duty døgnet rundt i flere år. Så begynte han å skrive på sitt Manifest, sitt ideologiske dokument. På nettet, via spill og diskusjonsgrupper blir han betydningsfull, i alle fall i egne øyne.

Deretter var det på tide å sette ideene ut i verden … Ved å planlegge krig, ved å kjøpe våpen, sy uniformer og det virkelig store og harde arbeidet - å lage en bombe.

Seierstad gir også flere av ofrene en stemme. Bano fra Nesodden. Viljar fra Svalbard. Simon fra Salangen. Forventningsfulle unge mennesker som hadde et brennende engasjement for samfunn og politikk og for menneskene i livet sitt. Bano og Simon kom ikke levende fra Utøya. Viljar overlevde som ved et under.

Forfatteren følger ABBs skritt den skjebnesvangre dagen. Den dagen alt går galt i Norge, for Norge. Den dagen ABB går til væpnet krig mot dem som har ført landet inn i multikulturalismen, dem som i følge han, har ødelagt samfunnet vårt.

Det er hjerteskjærende. Jeg forstår hvorfor det gikk såpass lenge før jeg ønsket å ta inn det som hendte 22. juli 2011. Det er forferdelig, det er uforståelig og det skulle ikke skjedd.

Denne boka er et viktig dokument om det som aldri må glemmes. Seierstad beskriver det bestialske, så hinsides stygt at det er langt forbi det man kan tenke seg til. Hun beskriver det enkelt og detaljert, med fakta og samtidig et hav av følelser. Ungdommene som vantro ser personen i politiuniform som løfter gevær eller pistol mot dem. Som sikter og skyter, sikter og skyter, sikter og skyter.

Jeg ser fortsatt for meg Torje, broren til Viljar, da 14-åringen med rødt hår står i skjul i en liten bergsprekk nede i vannet og roper "Kor e' Viljar, kor e' Viljar" til to andre ungdommer som svømmer forbi ham. Det var ikke eneste gang i løpet av boka tårene sto i øynene mine.

For en styrke mange av de rammede utviste og utviser hver dag. Banos søster Lara som fikk sluttordet i rettssaken. Så klok, så modig. Lillebroren til Johannes som sto ved glassburet der ABB satt under rettssaken og som satte sitt styggeste blikk i morderen da han fikk sjansen.

ABB ble til slutt dømt tilregnelig og til fengsel i 21 år. Andre fikk livene sine betraktelig mer ødelagt. 77 døde på attentatdagen. Mange sitter igjen med varige men og de etterlatte med en sorg de må bære resten av livet. Jeg ble rørt til tårer over omsorgen Simons foreldre fikk av sine venner i årene etter. På fjellet i Salangen står det en hytte i de vakreste omgivelser som heter Simonstua. Den leger nok ikke alle sår, men lindrer sorgen likevel.