søndag 23. februar 2014

Alice Munro: Alice Munros beste. Noveller i utvalg

Bokdamene på Byneset er i gang med et nytt leseår.

Boksirkelen har slitt litt med å finne sin form. Hva ønsker man å lese? Hvor mye får man lest? Hva er en god frekvens for å møtes? Hva er ambisjonene våre?

Vi er fem damer. Alle liker å lese, men det er ulikt hvor mye vi får lest. Hvordan vi finner bøker varierer. Vi har prøvd å velge på omgang og vi har vært gjennom nobelprisvinnere. Det skal mye til for å finne noe som fenger alle like mye og som er motiverende nok til å komme gjennom boka.

Siste grepet vi prøvde oss på var å lese noveller. Lese en novelle hver fra Alice Munros beste. Og utrolig nok og heldigvis: Munro fenget oss alle (ihvertfall oss fire som møttes denne gangen).

Vi leste de fem første novellene i boka, og hver av oss fortalte om "sin" novelle. Vi fant fort likhetstrekk i fortellingne. Sterke, spesielle og sammensatte kvinner, mer endimensjonale menn. Små samfunn der man blir sett og man skal passe seg for Janteloven. Sosiale forskjeller. Munros obervasjonsevne og blikk og formidlingen av dette.

Diskusjonen ble ivrig og engasjementet stort blant bokdamene. Hurra! Det gjorde oss godt.

Selv leste jeg "Tiggerpiken", opprinnelig fra novellesamlingen med samme tittel. Om Rose og Patrick. Patrick som er så sikker på at dette er den store kjærligheten, og Rose som tenker at Patrick er den bleikeste og mest tafatte typen hun kan tenke seg. Men hun kan ta feil, kan hun ikke; er han likevel mannen i hennes liv? Er han den hun vil ha til tross for deres ulike sosiale bakgrunn og hennes stadig tilbakevendende tvil?

Munro får så godt fram de små tegnene på at ting ikke er bra, i atferden og i tankene. Roses påtatte vennlighet og hennes livlighet er like mye for å overbevise seg selv som å overbevise Patrick om at også hun elsker ham. Ganske genialt, og liksom veldig enkelt gjort av Munro. Jeg er imponert.

Bokdamene bestemte seg for å fortsette med noveller i og med at det ble vellykket. Til neste treff leser vi Ferdinand von Schirach. Vi velger selv novelle(r) fra Skyld og Forbrytelser. Jeg har allerede lest flere av novellene i Skyld, og dette er sterke saker. Jeg er spent på hva de andre bokdamene syns.

lørdag 15. februar 2014

Lisa Aisato: Fugl

Fugl er nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse. Siljes skriblerier samordner bloggpostene om denne boka i forbindelse med nomineringen og samlesingen.

Fugl er en barnebok, og en bildebok. Fugl er vakker, langsom og litt trist.


Bildet mitt er knipset med mobilkamera og det faller skygge over illustrasjonene fra telefonen. I en liten by sitter jenta i et tre. Blikket er vendt bort. Blikket er lengtende. I alle illustrasjonene fester jeg meg ved blikket, - åpent, sårt, søkende. På andre bilder er blikket nedslått. Jenta bor hos bestefar. Bestefar virker snill.

Hvordan kan jenta komme seg bort? Jo, hvis hun var en fugl kunne hun fly sørover med de andre fuglene. Men kan man bli en fugl? Jenta ønsker det seg veldig sterkt. Til slutt blir hun en fugl, og flyr på sterke vinger. Nå er det bestefar som venter på henne, at hun skal komme tilbake med våren.


Det er en ganske vemodig bok. Hvorfor lengter jenta bort? Hva lengter hun egentlig etter? Kanskje har hun en følelse av ikke å høre til og tenker at det fins en annen plass som er ment for henne? Eller lengter hun etter å være fri, fri som en fugl?

Dette er en nydelig bok. Fargerike, gripende tegninger. Enkel, poetisk tekst.

Om denne når helt opp i konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen, er jeg spent på. Den fortjener i alle fall oppmerksomhet og å bli lest.

søndag 9. februar 2014

Amy Chua: En tigermammas kampsang

Et litt uvanlig valg av bok til meg å være. En bok med innhold fra virkeligheten, fra USA (for meg er virkeligheten og USA ikke synonymer, selv om det selvsagt er en fordom) og om en mors oppdragelse av sine barn.

Baksideteksten gjorde utslaget. Her listes det opp hva Amy Chuas barn ikke fikk lov til, blant annet overnatte hos venner eller se tv. Aktivitetene sine fikk de ikke velge selv. Innholdet i En tigermammas kampsang "setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv", skriver Frode Thuen om boka.

Så jeg kjøpte boka (til den nette sum av kr 49,-), sammen med Urd, som jeg riktig nok leste først og med stor appetitt. Fortsatt litt overrasket over meg selv, begynner jeg å lese. Og jeg leste og leste. Boka var nesten som en spenningsroman. For kunne den kinesiske mammaens metode virkelig virke?

Den kinesiske mammaen forventer at skolearbeidet alltid kommer først, at man alltid får beste karakter (og da er A- ikke godt nok), at barnet må ligge minst to år foran klassen i matematikk, at man aldri må gi sitt barn en kompliment i offentligheten og noen punkter til.

Barnet skal alltid prestere det beste man kan, og det betyr hardt arbeid, hardt arbeid og atter hardt arbeid. Aldri gi etter hvis barnet protesterer eller vil sluntre unna. Være hard som stål. Man skal være en pådriver (kunne neste skrevet slavedriver) og forvente at barnet presteter. Fordi man tror at barnet kan og vil greie det. Sli hjelper foreldrene barnet til å nå sitt fulle potensial.

Forfatteren lykkes med dette overfor sitt eldste barn, Sophia. Nummer to, Lulu, blir imidlertid en hard nøtt. Så hard at Amy må gi opp. Forklaringen på hvorfor hun "gir opp" er at hun innser at datterens personlighet  er lik sin egen, hun er flyktelig sta. Datteren vil selv velge hvilken aktivitet hun skal holde på med.

Chua hevder at de høye forventningene den kinesiske moren har til barnet bygger barnets selvtillit. På sin egen hjemmeside (amychua.com) sier hun det slik: "It’s about believing in your child more than anyone else – more than they believe in themselves – and helping them realize their potential, whatever it may be."  I Vesten vil vi nok gjerne tro at å drive barna så langt som det vi får beskrevet i denne boka, vil bryte ned barnas selvbildet og få dem til å hate sine foreldre. Både Chua og hennes døtre påstår imidlertid at det ikke er resultatet. Man krangler med hverandre og elsker hverandre med samme intensitet.

Dette var en interessant historie. Og selv om jeg aldri blir en kinesisk mamma, vurderer jeg å skru opp forventingene litt. Fiolinspilling er vi imidlertid ferdig med her i gården, men ironisk nok, det var også der Chua måtte gi tapt. Datteren, som viste seg å være mer sta enn moren, valgte bort fiolinen.

tirsdag 4. februar 2014

Ruth Lillegraven: Urd

Dikt. Kortprosa. Forteljing.

Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.

Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.

Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.

Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.

Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.

For dette er ei bok å elske.

Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":

[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør

Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.

Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.