søndag 17. april 2011

Kristin Ribe: Syn

Å oppdage en ny stemme, en ny stil, en for meg ny forfatter er som en ny start, en forelskelse. Inn i fascinasjonen, utforskingen, overbevisnigen.

Kristin Ribe har tatt meg dit.

Jeg har lest hennes siste bok Syn. Ribe suger meg inn: "Her begynner mann, som er 42 år. [...] Han har ennå ikke møtt Ginustralin. Jeg er Ginustralin. Dette skal komme. Dette skal bli, dette skal heves fram, men nå: Mann er." (s. 5) Det annerledes språket, uroen som vekker meg, drar meg inn i mannens liv, farens liv. For mannen er far til Aniluk, snart 11 år.

Aniluk skal dø.

Hvordan kan man gå døden i møte? Si farvel? Akseptere et farvel? Gå videre?

Ribe etablerer en annen verden med et annet språk, skaper forutsetninger for en kommunikasjon på et annet nivå. Syns jeg. Det er rørende, fryktelig sterkt og kjennes så riktig.

Jeg gråter med mann, 42, og tenker: gutten din åpner opp for dere, åpner hjertene deres. Du har mistet, men mister ham aldri. Aldri.

Jeg vil så gjerne anbefale denne boka, vil så gjerne at nye lesere skal finne Ribe. Jeg må likevel si (advare noen, kanskje) at dette er ikke en vanlig roman, slik jeg ser det. Her får man et spesielt språk, en historie som tar opp i seg utrolige dimensjoner, som setter i gang følelser, som presenterer en for det som ikke forstås med fornuften (tror jeg, jeg forstår det ikke i alle fall). Boka krever åpenhet av leseren. Så om du tør - gjør det. Åpne opp, les, gråt.

Tomas Espedal: Hun og jeg

Hun er Nina, jeg er Tom. Nina og Tom. Hun og jeg.

Forhold. Forelskelse. Kjærlighet. Ekteskap. Flytting. Tvil.

Tom liker ikke forandring. Nina vil forandre hele tiden. Tom er full av motstand, mest i tankene sine. Når han har tenkt ferdig, gir han seg.

Hva er egentlig kjærlighet? tenker jeg, og syns Espedal illustrerer den godt. For eksempel slik:

"Så gråter hun sine velberettige tårer. Først er det tårene fra noe som er så mye større enn henne og meg, så er det tårene fra den avgrunnen som alltid finnes mellom to som elsker hverandre. Hun gråter, og jeg står og venter på de siste tårene som bare er hennes egne. De tårene som gjør det mulig for meg å legge armene rundt henne og holde henne og si navnet hennes, til vi glemmer hva som er kommet mellom oss og hvorfor vi ikke bestandig kan stå slik og holde rundt hverandre." (s. 32)


Espedal greier å framstille samspillet, utfordringen i et forhold, og det jeg tror er typisk for mannen og typisk for kvinnen - typisk for rollen de inntar i forholdet. Dette gjør han med psykologisk innsikt og tørr humor. Espedal er en skrivende mester.

Selvsagt - jeg anbefaler boka. Boka som er utgitt i 1991, og som ihvertfall fins på et bibliotek nær deg.

fredag 8. april 2011

Joda, jeg leser



Men har ikke den helt store inspirasjonen til å skrive om dem.

Jeg leser blant annet Tomas Espedal. Den ene boka etter den andre. Han har noe særeget ved måten han skriver på som jeg liker veldig, veldig godt.

søndag 3. april 2011

Lars Mæhle: Korea. Noveller om kjærleik

Kjærleik, det vakraste ord på jord. Men: Kjærleik er òg ulykkeleg. Og kjærleiken er mangfaldig. Dette tenkjer eg etter å ha lese novellesamlinga til Lars Mæhle.

Det er mykje som heng saman i denne boka, mellom novellene og inn i den grande finalen. Det er så mykje som heng saman at han kanskje skulle ha jobba tekstane saman endå litt meir - til ein novelle-roman, til dømes.

Det er relasjonane mellom menneske Mæhle er aller best til å skildre; kor vanskeleg det er å vere nær, sleppe den andre inn, korleis vi gir opp, forstiller oss for kvarandre. Trist? Ja, men det er håp, både i boka og i det store og heile.

Den siste novella, der nebbvinden er ein viktig aktør, er så bra skriven at eg kjenner vinden gjennom marg og bein. Vinden bles opp til drama; ute som mellom menneska. Ann-Jorid kjemper seg gjennom vindkasta til han som har elska ho så lenge, taket på Domus har losna og utgjer ein fare for alle som vågar seg utomhus, Rune har vorten svikta av kjærasten og køyrer desperat rundt i ein gamal, brun Audi. Og vinden? Han byggjer seg opp og blir sterkare og sterkare:

"... eg er vinden, eg stryk bortover landskapet, langs fjellformasjonane midt i landet, over fjelltoppar, vidder, lier og vassdrag, alt dette som ligg under meg, og alt no er eg sterk, alt no ber eg katastrofen i meg ..."

Dette er god litteratur, og eg rår dykk til å lese denne vesle boka med det raude ljoset på omslaget.

fredag 1. april 2011

I en by, i en stemning

En annen gang, i en annen by. Den franske balkongen bygger så lite ut at stolen står inne i rommet. Jeg sitter på den franske balkongen likefullt. En bok i fanget. Carl Hiaasen. Ikke spør meg hvorfor jeg husker det. Jeg er i Paris. En bred seng, hvitoppredd. Hvite vegger. Ut av det hvite; smijernsbalkongen. Som var jeg en fange med verden utenfor det svarte jernet. Eller var det verden som var fanget og jeg fri i min hvite?

Menneskene på gata denne gangen snakker katalansk. På langs er det plass til en klappstol. Boka er av Tomas Espedal. Jeg følger menneskene gatelangs ovenfra. Innimellom følger jeg lydene, andre ganger følger jeg med blikket. Jeg røres. Er på kjærlighetsfrekvensen mellom menneskene, til mennesker. Liten gutt på raske ben, ropes på av pappa.

Jeg, midt i alt.