Olavsfestdagene 2011 - En hjertelig avskjed

Jeg kunne begynt så mange steder, men alle steder er egentlig her. Med hjertene. Med kjærligheten og omsorgen jeg har vært vitne til disse dagene.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Karpe Diem-gutta fikk publikum til å forme hjerter med fingrene. Timbuktu manet til solidaritet. Jo Nesbø sang om Håp. Bjørn Eidsvåg avsluttet med Eg ser og Kim Larsens med sin mektige versjon av Kringsatt av fiender. Det er til å miste pusten av! Det er til å grine av - og til å reise seg av.

Fortsette kan jeg gjøre om mye. Om størrelsen på festivalen. Den er stor. Parallelle programmer med konserter, foredrag, teaterforestillinger, gudstjenster. Hva skal man velge? Hvordan henger alt sammen? Selv om man har ferie rekker man ikke en brøkdel. Nå ble dette et hjertesukk over alt jeg ikke rakk, men få kan ihvertfall si at man ikke fant noe av interesse.

Jeg er utrolig glad jeg så Den lille prinsen, som er en skatt av en historie for meg. At jeg tok meg tid til opera er var også helt på sin plass - mer pasjon og stemmeprakt fins ikke.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Interessen for pilegrimsperspektivet i festivalen er vekket hos meg. Reisen. Til pilegrimsbyene. Santa de Compostela. Roma. Jerusalem. Trondheim. Men aller mest: Veiene. Alle veier fører til Rom, heter det, og da tenker jeg at det er alle veiene vi går underveis som er de viktigste. Neste års Olavsfestdager vil jeg bruke mer tid på programmet som knytter seg til pilegrimmene. Jeg gleder meg allerede.

Veien jeg gikk som presseassistent under årets Olavsfester er sluttendt. Møtene med hyggelige mennesker har jeg med meg videre sammen med alle opplevelsene - lagret i hjertet.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Jo

Foto: Berit Roald, Scanpix

Olavsfestdagene har et programparole som lyder Engler, skurker og vanlige folk. Alt programmet under parolen er lagt til Vår Frue kirke. Fruekirka. Kirka vår. Den åpne kirka. Kirka jeg er så utrolig stolt av at vi har i byen vår nettopp fordi den er åpen for alle. Hele året er den der, og nå under festivalen fylles den til randen – av engler, skurker og alle slags folk. Like verdifulle alle som en.

Jo Nesbø skal også dit. Han har skrevet en bok som heter Frelseren. Historien er i stor grad knyttet til Frelsesarmeen. Nesbø er ikke redd for å skrive om livets skyggesider, eller grave i ulike miljøer. Selv hovedpersonen i bøkene hans er alkoholisert.

Jeg vil dele en liten strofe fra Nesbøs "Karusellmusikk":

Opp og ned på en rød karusell

jorden rundt på en sommerkveld.

Svimle skjebner og døgnvill sol

i vindskjev bane fra pol til pol.

Vemodig, vakkert –

Jeg skal snart lese Gjenferd, den nyeste romanen til Nesbø, men aller først skal jeg høre ham i Fruekirka.

Trondheim i mitt hjerte

Et sig av mennesker fra Ila, langs Kongens gate, Hospitalsløkka, over Prinsen-krysset, gjennom veitene. Over gamle bybro, en bevegelse.

Rundt staken med Olav på toppen er det roser - minneroser. Menneskene spiser is, holder ballonger.

Ravnkloa glitrer i den evige aksen mellom Nidarosdommen og Munkholmen.

Foran Vestportalen; sakralt og folkelig på en gang.

Byen min. Med menneskemylder. I festivalstemning.

Velkommen!

Borggårdsboost

Foto: Stian Hansen/OFD



Det er kveld. Det er over en måned siden sola snudde. Det er med på å gjøre dette bra.

For; når mørket siger sakte på og konturene blir uskarpe og brosteinen kjennes i ryggen. Da skjer det.

Musikken, menneskene, magien. Alt suges inn i en virvel av stemning - Borggårdsboosten.

Jeg suges med, inn, opp ~ det bølger ~

Jeg har opplevd det før. Med Madrugada, med Kent, i går med Raphael Saadiq. Det er ikke noe jeg tør å forvente igjen, men det er lov å håpe.

Kjære Kim, kanskje i kveld?

Ballongplaneter i Fruekirka

Kilde

Forestillingen om den lille prinsen i Vår Frue kirke i dag var nydelig.

Fantastisk scenografi og ikke minst koreografi, bruk av kirkebenker som scene og utradisjonelle effekter gjorde dette til en stor opplevelse for meg. Ballongplaneter som steg opp fra benkene var så vakkert!

Innholdsmessig var forestillingen tro mot Antoine de Saint-Exuperys fortelling. Sitat som "man kan bare se riktig med hjertet" og "når man er trist er det fint å se solnedganger, en gang så jeg 43" varmet godt.

Den som ikke kjenner de Saint-Exuperys bok anbefales å lese den, gjerne høyt for en man elsker. <3

Den lille prinsen

Den lille prinsen har alltid framstått som en magisk skikkelse for meg.

Den lille prinsen som bor på en liten planet og vannet sin lille blomst, en rose med torner. Roser har jo alltid det.

Jeg snakker selvsagt om boka til Antoine de Saint-Exupéry. Kanskje er det en barnebok, eller en eventyrbok, ihvertfall er det en dannelsesbok, varm og klok.

En dag bestemmer den lille prinsen seg for å reise fra den lille planeten sin for å finne ut hvordan livet på andre planeter er. Og reiser byr på mangt ... Blant annet møte med en rev. En rev som lærer prinsen noe om vennskap.

Jeg har to eksemplar av Den lille prinsen, og vil alltid angre på eksemplaret jeg aldri kjøpte. Den slitte boka som lå i en trekasse i en liten gate i en liten by i Frankrike i 2000. Men jeg holdt ihvertfall i den, og lagret berøringen i hjertet mitt.

Nå er jeg utrolig spent på teaterversjonen av Den lille prinsen som settes opp i Vår Frue kirke. Jeg kommer tilbake til hva både jeg og sønnen min syntes i morgen.

Festival i min lille by

Kilde

For andre gang arbeider jeg frivillig for Olavsfestdagene, eller: jeg skal være frivillig som det kalles på fagspråket.

En stund hadde jeg tenkt at ferien i år skulle være fri for forpliktelser, men dess nærmere Olavsfest, dess mer rykket det i festivalfoten. Brått var jeg med, – og jeg gleder meg!

En STOR gjeng mennesker virker sammen i et slikt arrangement, og de aller fleste er frivillige. I fjor knyttet jeg nye bekjentskaper og opplevde mye god kultur.

Melody Gardot, for eksempel, var en slagferdig dame. Hans Erik Dyvik Husby i Fruekirka var veldig sterkt. Samme sted hørte jeg en iransk sangerinne – Masha Vadat sammen med en Sam McClain – utrolig stemingsfullt. I år skal jeg oppleve igjen; musikk, teater (endelig håper jeg å få oppleve Hans Petter Nilsen i Mistero Buffo).

Men ikke minst skal jeg møte mennesker – frivillige jeg møtte i fjor, nye frivillige kolleger og en mengde forventningsfulle publikummere. Mennesker er det viktigste av alt. Viktigere enn noen gang etter grusomhetene som skjedde den 22. juli. Festivalen skal bli samhold og smil.

Og jeg, jeg skal være presseassistent. Her bloggen min skal jeg skrive om opplevelsene i dagene framover, store og små. Følg med!

Olavsfest

Olavsfestdagene er så mangt. Mangfoldig er rett og slett et stikkord. Store artister som Kent fylte Borggården. Konsertens innspurt var forrykende -


Foto: Olavsfestdagene/Stian Hansen

Det store spennet i artister, tema og scener innebærer et bredt utvalg av arrangementer for publikum. Samtidig kan man lure på hva som er det spesielle for denne festivalen.

I år arbeider jeg som frivillig på festivalen, og har derfor fått et tettere forhold til hva festivalen er, eller i alle fall: ønsker å være.

Festivalen er en festival som har verdier i fokus. En rekke av arrangementene understreker det. Elias Akselsen møtte biskop Tor Singsaas til en samtale i Nidarosdomen. En svært viktig begivenhet, som kan skrive seg inn i historien som et symbolsk vendepunkt for kirkens - og resten av det norske samfunnets - behandling av taterne.

¨
Foto: Olavsfestdagene/Carl-Erik Eriksson

I Vår Frues kirke snakket og sang Hans-Erik Dyvik Husby om sitt liv. Han var narkoman i mange år. Han fortalte om det med personlig nærhet i kirken som nettopp er åpen for personer med denne type problemer.


Foto: Olavsfestdagene/Stian Hansen

Sierra Leone's Refugee Allstars er også med på festivalen. De møttes som flyktninger flyktningleirer i Afrika. De synger om krig og lidelser, men for fred og med et mantra om at musikken gir helse og lykke.


Foto: Olavsfestdagene/Carl-Erik Eriksson

Jeg kjenner jeg er stolt av å jobbe for årets Olavsfestdager!