Viser innlegg med etiketten Bøker eg las - 2011. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bøker eg las - 2011. Vis alle innlegg

lørdag 14. januar 2012

Vikas Swarup: Seks mistenkte


Mange kan ha motiv for å drepe en ufordragelig rikmannssønn som kjøper seg fri fra alt - til og med mord. Og myrdet blir han, den korrupte Vicky Rai, i sitt eget storslåtte selskap der han skal feire at han ble frikjent for drap.

Som tittelen ganske riktig indikerer peker det seg ut seks mistenkte. Det er journalisten Arun Advani som på spalteplass i en av Indias aviser introduserer oss for de mistenkte. Boka veksler deretter mellom historiene knyttet til de seks. Fra en presentasjon av dem, til motivene, bevisene og til slutt en løsning.

De seks personene og de ulike miljøene de presenterer gir fantastiske innblikk i ulike miljøer i et moderne India; en pensjonert byråkrat, en mobiltyv fra slummen, en Bollywood-skuespillerinne, innenriksministeren (og Vicky Rais far!), en amerikaner som kommer til India for å hente sin brud og en innfødt fra Andaman. Høres det ikke spennende ut bare det å lese om alle disse ulike personene? Jeg ble like mye drevet framover av de seks sine historier som å finne ut hvem som egentlig skjøt Rai.

Swarup greier også å veve de ulike historiene fint sammen utover boka.

460 sider med indisk krim var veldig passende romjulslektyre. Takk til Groskro for fin julegave!

mandag 9. januar 2012

Kristin Flood: I Frans av Assisis fotspor

Ein svært tidleg morgon på sentralstasjonen lyste ei bok mot meg frå bokreolen på Narvesen; I Frans av Assisis fotspor av Kristin Flood.

Var det ein slags biografi? Eg les ikkje den slags bøker så ofte. Hm. Men eg vart trekt mot boka der ho stod, og - eg hadde høyrt litt om Kristin Flood, blant anna at ho arrangerer skrivekurs i Italia.

Undertittelen "Jakten på en annen rikdom" minte litt om titler på bøker om sjølvutvikling. Men saman med hovudtittelen fekk orda meir dybde.

Så eg fulgte magekjensla og kjøpte boka. (Eg har blitt meir og meir opptatt av intuisjonen, av at det første eg tenkjer, er det rette. Det er eigentleg ganske komfortabelt. Berre prøv!)

Kven var Frans av Assisi? Leder av fransiskanerordenen og munk er stikkorda eg ville kasta ut av meg om nokon spurde. Flood fortel om Frans som var son av ein rik kjøpmann i Umbria, og om ei ungdomstid med festing og overflod. På eit tidspunkt begynte Frans å gå lange turer i naturen, han søkte ro for å tenke og meditere. Til menneskene på torget i Assisi talte han om skatten han hadde funne på eine-vandringane sine i fjellet.

Etterkvart fekk Frans ry på seg for å ha vorten sprø. Det endte med at han braut heilt med livet sitt slik det var. Til og med kleda sine tok han av seg midt på torget i Assisi. No vidde han seg til ei søking. Kva er det viktige i livet? spurte han seg kanskje; kva er det som er vakkert? Og han fann ut at det vakre var ikkje fine hus og fine klede. Det vakre i menneska ligg innafor det ytre. Og denne venleiken ser ein med hjartet. Det var antakeleg møtet med ein spedalsk som opna Frans' augo - eller rettare sagt, hjarte - for denne erkjenninga.

Boka til Flood er på ein måte ei sjølvutviklingsbok. Ho brukar Frans si historie og hans "oppvaking" til å reflektere over sitt eige liv, til å finne sitt eige indre rom og til å sjå med hjartet.

Denne boka er ei pilegrimsreise for lesaren òg, og eg tenkjer at ein skal høyre på magekjensla - eller hjartet? - også tidlege vintermorgoner på ein jernbanestasjon i Trøndelag.

fredag 6. januar 2012

Steffen R.H. Sørum: Dødsengler

"Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende", står det på baksideteksten.

Vesenene er onde engler, som plutselig kommer ut av et hvitt, skarpt lys, hvitt støv og en høyfrekvent lyd. Først er de nydelig vakre, deretter endrer de utseende og karakter. Og: de vil erobre verden.

Men det fins motkrefter. Noen utvalgte ungdommer har fått krefter for å kjempe imot dødsenglene. Skaterne Mikkel og Ida i Kvengedal og Peder og Noor i Oslo. Lucian har skypet gjennom tiden for å hjelpe ungdommene.

Boka har driv og en god dramaturgisk oppbygging. Siden jeg ikke er helt i målgruppen, syns jeg det er vanskelig å vite hva tenåringspublikummet syns, men jeg syns det er spennende med referanser til andre verdener og vesener, til andre verdenskrig, vekslingen mellom ulike steder, inkludert Louvre i Paris, til skype og chat og til brettidretter.

Boka fikk jeg av Aschehoug forlag.

søndag 27. november 2011

Bokdamene på Bynesets lutefisklag og Karin Fossum: Jeg kan se i mørket

På selveste dagen for Bragepris-utdelingen møttes bokdamene på Byneset for å spise lutefisk, og snakke om bøker og livets viderverdigheter for øvrig.

Egentlig var det Tomas Espedal som sto for tur på den opprinnelige planen. Men vi hadde måtte avlyse et møte tidligere på høsten slik at Karin Fossums Jeg kan se i mørket var kveldens bok. Uansett passerte Espedals navn våre lepper mer enn en gang; Han fikk jo Brageprisen for beste skjønnlitterære bok denne kvelden. Og stemmen hans under intervjuet på radioen; så annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Svakere, mer usikker, liksom.

Lutefisken var himmelsk. Åste hadde handlet i selveste Ravnkloa, og kunne kunsten med å salte nok. Bjørg hadde kokt ertestuing i over en time, og det var nok til flere lutefiskmiddager om så var. Raspet ost, hvit saus med sennep, sennep, sirup, lefse, kålstappe. Og det som topper det hele: Bacon. Men Riktor var ikke helt god. Fossums hovedperson. Sykepleieren på Løkkas sykehjem som klyper pasientene bak ørene og lar være å gi dem medisinene sine.

Det er en psykothriller Fossum har skrevet. Fra Riktors perspektiv. Hvordan han normaliserer sine slemme handlinger, hvordan han har urealistiske dagdrømmer om oversykepleier Anna. Om at hun en dag skal se selveste Riktor og all kjærligheten han føler for henne. Slik til tross for Riktors asosiale atferd.

Innimellom nydelig fisk og alskens tilbehør fikk vi visst ikke helt konkludert på hva vi syntes om boka. Kanskje ga den litt for lite tyggemotstand? Ingen klassiker som blir stående, men en lettlest spenningsbok som vakte antipatier og tanker om at det foregår mye gørr. Noen linjer trakk vi til et drama fra virkeligheten. Sykepleieren Arnfinn Nesset drepte de han var satt til å pleie med Curasit.

Kveldens prisvinner, ved siden av brageprisvinner Espedal, var årets første lutefisk. Og på neste møte, kjære Tomas Espedal, skal kulturkjerringene, alias bokdamene, analysere den eldre forfatterens unaturlige forhold til unge kvinner. Vi gleder oss!

onsdag 9. november 2011

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

Jeg har hørt Beate Grimsrud lese sin egen bok Søvnens lekkasje.

Jeg kunne ikke ta pause fra ordene hennes. Måtte bare høre.

Bergtatt lyttet jeg på den underfundige, underlige teksten.


For ett år siden leste jeg En dåre fri. En roman som på et vis er selvbiografisk. Slik tenker jeg om Søvnens lekkasje også, om det er med rette vet jeg ikke. Noe sier meg bare at Grimsruds ord er ærlige og nakne.

Søvnens lekkasje, er det drømmene? I drømmene kan alt skje, ting blandes sammen til utrolige bilder. Slik også her. Raskolnikov fra Forbrytelse og straff, hovedpersonen fra Sult, denne romanens jeg-person, forfatterens hovedperson fra en annen roman, en høy dame som løser matematiske ligninger. Alt mikses sammen. Og innimellom ringer telefonen. En selger tilbyr abonnement på truser.

Dette er forunderlig morsomt, forvirrende, urovekkende - og poetisk skrevet.



Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Men nå sover jeg.
Jeg ligger i sengen og venter. Lengter etter rem-søvnen, lengter etter drømmen.



Slik starter boka. Fint, ja? Ja.

tirsdag 30. august 2011

Tematrio sommerfavoritter

Det er lenge siden jeg har deltatt i Lyrans Noblessers tematrio. Denne gangen er det sommer som er temaet.

Mine sommerfavoritter ble

Jo Nesbø: Gjenferd
Når Oleg er siktet for drap kommer den emigrerte, forhenværende politietterforsker og stefar hjem til Norge for å finne ut hva som har skjedd. Som alltid suges jeg inn i Harry Holes liv, og fascineres over Jo Nesbøs troverdige framstilling. Det blir veldig rørende og sterkt denne gangen. Uff.

Anna Gavalda: Ein vakker dag
Jeg liker personene til Gavalda. Gjerne litt rare og direkte. Her blir kontrasten mellom Garance, rotete og ikke så organisert, og svigerinnen som er superordentlig og superindignert over Garance, en morsom motsetning. Fortellingen er søt og rørende da Garance og hennes tre søsken får en helg sammen der de griper dagen, mimrer om barndommen og tar en pause fra alle krav og forventninger. Liten og enkel bok, men jeg koste meg.

Tomas Espedal: Imot kunsten
Mens jeg venter på Imot naturen leser jeg gamle Espedal-bøker om igjen. Simpelten fordi jeg nyter hver bokstav. Jeg glemmer gjerne hele innholdet når jeg leser Espedal for språket er så poetisk, så enkelt. Det er skrivekunst. Jeg kan ikke beskrive opplevelsen med ord. Hvilket man ikke skal kunne med poesi. I september slo fargene i trærne over fra grønt til gult og rødt, en ild i tretoppene, den flammet opp langs fjellsidene og i skogen; han kjente det i kroppen, han var forelsket. (s. 56)

Det var sommerfavorittene som jeg anbefaler. Snart er det september, snart er sommeren historie for denne gang. Snart kommer nye bøker, nye forelskelser kanskje, og snart knaser, rasler og blåser gult og rødt løv. God bokhøst!

tirsdag 16. august 2011

Morten Ramsland: Hundehode

Jeg tenker at Ramsland bobler over av fortellerlyst og -glede. Jeg lar meg boblende overvelde. Av alle romanens personer med merksnodige personlighetstrekk. Av alle hendelsene som setter spor i personer og som som gir følgespor inn i neste generasjon.

Historien begynner både med farfar Askilds opplevelser under krigen, og med barnebarnets Asgers tilbakeblikk og samling av tråder. Askilds mentale sår fra krigen gir ham et alt for godt forhold til flaska, og alt for ustabile arbeidsforhold. Det resulterer i at familien flytter fra by til by i Norge, etter som Askild får ny jobb på verft. Til slutt ender familien i Danmark. Askilds sønn, og Asgers far, kalt Flappøre, får tøffe barndomsår. Store ører lar seg ikke gå upåaktet hen.

Dette er herlig burlesk fortalt, og språket er godt, det flyter avgårde, avbrutt av kortere setninger der det er med å understreke mening. Stilen minner meg om en annen bok av en dansk forfatter: Vi, de druknede av Carsten Jensen.

Underholdende fortelling som anbefales!

mandag 18. juli 2011

Aina Basso: Fange 59. Taterpige

Maria er et vakkert navn.

Maria heter den unge, nydelige taterpiken Aino Basso skriver om.

Dette er en historisk roman fra Trondhjem. Maria er innom byen sammen med følget hun tilhører. Hun kommer bort fra familien sin, og blir tatt av en av byens vektere. Det resulterer i tukthus. Karding og spinning, langsom tilnærming til andre fanger - og: å være innestengt.

Maria som er vant til å ferdes langs veiene er fanget.

I stedet for å røpe mer av historien vil jeg berømme Basso for tre ting.

Den historiske tilnærmingsmåten. Hun har gjort historisk reseach som både siteres fra og som hun sier noe om hvordan hun har brukt. Jeg så for meg bymuren og ble nysgjerrig på hvor den gikk, hvordan byen så ut da. Og da, det er midt på 1700-tallet.

Det enkle og gode språket. Hør for eksempel Marias tanker om det å vandre versus det å bo fast: "Kva vil folk med desse skala? Desse veggane som murar folk inne, stenger for dei, held dei att. Når verda er så stor og rik. Å feste seg til ein stad, eitt liv, ei verd. Som å ankre fast ein båt berre til ei hamn" (s. 215-216; og i dette sitatet skal det være to akutt-tegn, men Alt Gr vil ikke!)

Den fine måten hun fletter nåtid og fortid sammen på, og hvordan helheten trer fram for meg da siste side er lest. Jeg visste plutselig mye mer om Maria enn jeg trodde underveis. Finurlig gjort.

God bok! Aina Basso skriver dessuten en svært lesverdig blogg. Groskro har også skrevet fint om denne boka.

torsdag 7. juli 2011

Haruki Murakami: 1Q84

Er det noe som kalles bautabok, så syns jeg dette er en slik.



Jeg har lest og lest for boka er på 749 sider.

Hva skal jeg si? For jeg vil ikke spolere lesingen for andre, for det første, og for det andre: Jeg er ikke sikker på om jeg har forstått alt. Rett og slett vil jeg lese slutten en gang til.

Boka handler om Aomame og Tengo, og annet hvert kapittel veksler mellom de to. Det blir mer og mer sammenveving mellom historiene, og mer og mer spennende og mer komplisert utover boka.

Murakami har klare referanser til 1984 av George Orwell. Den lurer jeg på om jeg skal lese igjen.

Sekter, andre verdener, kjærlighet, sex, mord er mine lokkeord til deg. Anbefales!

søndag 5. juni 2011

Feiring av bøkene

Ferie i Malaga og Feria del libro de Malaga.

Sol på himmelen, sand mellom tærne, bok i veska (1Q84 - er ikke tittelen bare herlig?) og bokfest. Bod på bod med bøker. Nye og gamle. Store og små. For store og for små. På spansk. Men likevel; synet, lukten, følelsen av å ta på dem: Fantastisk fint!

søndag 22. mai 2011

Heidi Linde: Under bordet

Det kan finnes skatter i din egen bokhylle. Tenk!

Under bordet fra 2002 kom i mine hender for et par år siden da en venninne ryddet i sine bokhyller og raust ga bort bøker.

Uten smussomslag sto den der lillafin. Jeg trengte en lettlestbok, og plutselig leste jeg i en lilla Linde.

Hovedpersonen, Jenny, surrer (kanskje?). Hun har droppet ut fra legestudiet, men ikke fortalt det til familien. Jenny leter etter seg selv. Og etter en jobb. Jenny er litt annerledes og liker å provosere, spesielt sin prektige kusine. Jenny blir forelsket, havner under bordet - og blir fryktelig usikker.

Jenny er sjarmerende pussig, og gjenkjennelig likevel. Selvsagt.

Litt lenger kommer hun også med å finne seg sjæl underveis i boka.

Godt skrevet - god underholdning med alvorlige undertoner!

mandag 16. mai 2011

Hanne Ørstavik: Hakk

Dette er Ørstaviks debut frå 1994.

Hovudpersonen bur nordpå ein stad. I eit hus åleine. Fortid er ein stor del av notida. Ho har med seg minner ho ikkje greier å fri seg frå. Om faren. Mora. Kva slags ektemann var denne mannen, kva slags far? Han verkar uforutsigbar, vond, sjuk?

Det flytter ein mann inn i huset der hovudpersonen bur. Ho må ta stilling, ha ein slags relasjon til den nye mannen som har dukka opp i hennar verden. Fortida bilete blandar seg med notida. Vil ho greie å sleppe det gamle?

Ørstavik har ein knapp stil. Mykje uro dirrar innimellom orda, setningane. Forfattaren måler eit indre drama stillfarent med nerve og vemod. Denne boka er enda meir knapp i formen enn dei eg har lese før, og som er nyare. Medan stemninga er svært ørstaviksk.

Eg er glad eg vart tipsa om boka.

torsdag 12. mai 2011

Tomas Espedals prosjekt

Eg har fått denne beundringa for Tomas Espedal.

Eg blar i Natt&Dag på Dromedar i kveld og eit stort bilete av Espedal treff meg midt i diskursen. Arbeidarklasseforfattaren avbilda i dress med dette andletet; grovt, alvorleg.

I intervjuet seier han: "Jeg er kun opptatt av språket". Og om sitt sjølvbiografiske prosjekt: "[...] da jeg skrev "jeg" første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av [...] en intensitet som de andre bøkene hadde manglet."

Når eg les Espedal verkar språket så enkelt, så kvardagsleg. Han skildrar skrivebordet han sit ved, rommet. Papiret. Treet utanfor. Vegane han trår. Det er så dønn nære - så dønn universelt.

Han seier om å skrive om seg sjølv at det blir skjønnlitterært fordi han skriv om minnene han har.

Eg vil òg vere så modig.

søndag 17. april 2011

Kristin Ribe: Syn

Å oppdage en ny stemme, en ny stil, en for meg ny forfatter er som en ny start, en forelskelse. Inn i fascinasjonen, utforskingen, overbevisnigen.

Kristin Ribe har tatt meg dit.

Jeg har lest hennes siste bok Syn. Ribe suger meg inn: "Her begynner mann, som er 42 år. [...] Han har ennå ikke møtt Ginustralin. Jeg er Ginustralin. Dette skal komme. Dette skal bli, dette skal heves fram, men nå: Mann er." (s. 5) Det annerledes språket, uroen som vekker meg, drar meg inn i mannens liv, farens liv. For mannen er far til Aniluk, snart 11 år.

Aniluk skal dø.

Hvordan kan man gå døden i møte? Si farvel? Akseptere et farvel? Gå videre?

Ribe etablerer en annen verden med et annet språk, skaper forutsetninger for en kommunikasjon på et annet nivå. Syns jeg. Det er rørende, fryktelig sterkt og kjennes så riktig.

Jeg gråter med mann, 42, og tenker: gutten din åpner opp for dere, åpner hjertene deres. Du har mistet, men mister ham aldri. Aldri.

Jeg vil så gjerne anbefale denne boka, vil så gjerne at nye lesere skal finne Ribe. Jeg må likevel si (advare noen, kanskje) at dette er ikke en vanlig roman, slik jeg ser det. Her får man et spesielt språk, en historie som tar opp i seg utrolige dimensjoner, som setter i gang følelser, som presenterer en for det som ikke forstås med fornuften (tror jeg, jeg forstår det ikke i alle fall). Boka krever åpenhet av leseren. Så om du tør - gjør det. Åpne opp, les, gråt.

Tomas Espedal: Hun og jeg

Hun er Nina, jeg er Tom. Nina og Tom. Hun og jeg.

Forhold. Forelskelse. Kjærlighet. Ekteskap. Flytting. Tvil.

Tom liker ikke forandring. Nina vil forandre hele tiden. Tom er full av motstand, mest i tankene sine. Når han har tenkt ferdig, gir han seg.

Hva er egentlig kjærlighet? tenker jeg, og syns Espedal illustrerer den godt. For eksempel slik:

"Så gråter hun sine velberettige tårer. Først er det tårene fra noe som er så mye større enn henne og meg, så er det tårene fra den avgrunnen som alltid finnes mellom to som elsker hverandre. Hun gråter, og jeg står og venter på de siste tårene som bare er hennes egne. De tårene som gjør det mulig for meg å legge armene rundt henne og holde henne og si navnet hennes, til vi glemmer hva som er kommet mellom oss og hvorfor vi ikke bestandig kan stå slik og holde rundt hverandre." (s. 32)


Espedal greier å framstille samspillet, utfordringen i et forhold, og det jeg tror er typisk for mannen og typisk for kvinnen - typisk for rollen de inntar i forholdet. Dette gjør han med psykologisk innsikt og tørr humor. Espedal er en skrivende mester.

Selvsagt - jeg anbefaler boka. Boka som er utgitt i 1991, og som ihvertfall fins på et bibliotek nær deg.

fredag 8. april 2011

Joda, jeg leser



Men har ikke den helt store inspirasjonen til å skrive om dem.

Jeg leser blant annet Tomas Espedal. Den ene boka etter den andre. Han har noe særeget ved måten han skriver på som jeg liker veldig, veldig godt.

søndag 3. april 2011

Lars Mæhle: Korea. Noveller om kjærleik

Kjærleik, det vakraste ord på jord. Men: Kjærleik er òg ulykkeleg. Og kjærleiken er mangfaldig. Dette tenkjer eg etter å ha lese novellesamlinga til Lars Mæhle.

Det er mykje som heng saman i denne boka, mellom novellene og inn i den grande finalen. Det er så mykje som heng saman at han kanskje skulle ha jobba tekstane saman endå litt meir - til ein novelle-roman, til dømes.

Det er relasjonane mellom menneske Mæhle er aller best til å skildre; kor vanskeleg det er å vere nær, sleppe den andre inn, korleis vi gir opp, forstiller oss for kvarandre. Trist? Ja, men det er håp, både i boka og i det store og heile.

Den siste novella, der nebbvinden er ein viktig aktør, er så bra skriven at eg kjenner vinden gjennom marg og bein. Vinden bles opp til drama; ute som mellom menneska. Ann-Jorid kjemper seg gjennom vindkasta til han som har elska ho så lenge, taket på Domus har losna og utgjer ein fare for alle som vågar seg utomhus, Rune har vorten svikta av kjærasten og køyrer desperat rundt i ein gamal, brun Audi. Og vinden? Han byggjer seg opp og blir sterkare og sterkare:

"... eg er vinden, eg stryk bortover landskapet, langs fjellformasjonane midt i landet, over fjelltoppar, vidder, lier og vassdrag, alt dette som ligg under meg, og alt no er eg sterk, alt no ber eg katastrofen i meg ..."

Dette er god litteratur, og eg rår dykk til å lese denne vesle boka med det raude ljoset på omslaget.

onsdag 23. februar 2011

Piero Ferrucci: Lær av barna

Piero Ferrucci er psykolog og italiener. Denne boka er "en annerledes bok om barneoppdragelse" som undertittelen sier.

Den handler egentlig om å se seg selv. For det gjør man som forelder. Eller; det bør man i alle fall gjøre.

Som forelder møter man seg selv i døra. Man blir minnet om barnets åpne måte å møte verden på. Man må sette egne behov til side. Man må være tålmodig. Man må ta den andre personen (barnet!) på alvor.

Ferrucci hevder at vårt stress, vårt behov for å følge klokken, gjøre de riktige(?) tingene ikke er noe barn har noe forhold til. De agerer ut fra innfall, gjør ting i sitt tempo - og når vi prøver å tvinge barna inn i våre strukturer - krasjer det. Foreldren blir bare mer stresset, og barnet protesterer bare desto mer.

Det Ferrucci skriver kan synes som en rekke selvfølgeligheter, og ja, kanskje er det det. Men likevel: Han setter ord på situasjoner mellom forelder og barn som er dagligdagse, og han analyserer hva som egentlig skjer, og han skriver hvordan ting ofte løser seg når man innser at den voksnes løsning ikke alltid er et vinnerstikk - snarere tvert om.

Utfordringen er likevel, tenker jeg, at o'store samfunnssystem også er et moment. Man må komme seg på jobb, man må holde avtaler, og det er begrenset hvor tålmodig det er mulig å være og samtidig ivareta alles behov.

Selv om forfatterens eksempler var knyttet til barn opp til fem år, og mitt barn er eldre, så likte jeg å lese denne lille boka. Den gir rom for refleksjon om den viktige forelder-barn-relasjonen.

mandag 21. februar 2011

Øystein Orten: Kjensla av at det ikkje regnar andre stader enn her

Eg har lest Orten. Og stundom kosa meg, stundom vorte litt vemodig. Gir dykk ein smakebit:


du må finne
ein stad for alle songane dei rare
augneblinkane som skal spire dansen
med dei nye trinna som ventar
berre på deg

livet ditt
som opnar seg av seg sjølv ein eller annan stad
må du finne

torsdag 17. februar 2011

Ikkje akkurat ein mammut, men stor

Ho låg der så lita og vakker,
lita blant store og mange.

Tynne, tynne blad med gullkantar.

Ho er lett i vekt, inneheld små dikt
og er kledd i stripete omslag med forfattarportrett.

Men orda veg,
boksar meg i magen, gir tårer i augo.
Medan eg smiler av gleda, av sorga.

No skal ho få slå følgje med meg vidare,
lita og vakker,
Dikt i samling av Halldis Moren Veesaas.