mandag 29. juni 2009

Ferie


Ferie er en god bok, sol - og skygge, og kanskje en ny ring*?

*Ringen på bildet lover jeg å komme tilbake til.

søndag 21. juni 2009

Jungelboken av Rudyard Kipling

En gutt vokser opp i jungelen med ulver som nærmeste familie; med en bjørn som lærer, en svart panter som bestevenn og slangen Kaa som "coach". Jeg snakker selvsagt om Mowgli, og selv om konteksten er Indias jungel på slutten av 1800-tallet, er dette en fullstendig tidløs bok.

Merkelig at jeg ikke har lest den før, men det er ikke den eneste barnebok-klassikeren jeg har til gode. Heldig er jeg som har en åtteårig å lese for. Fordi jeg har en gutt får jeg lest en del bøker som jeg ellers ikke ville lest, og det er jeg er glad for.

Utgaven vi har kjøpt er estetisk vakker. Innbundet, kvadratisk, grønn, og med illustrasjoner av Akin Düzakin.

Det er fascinerende hvordan Mowgli i stor grad fungerer blant dyrene og lever et liv der instinkter styrer. Likevel blir han ved noen anledninger trukket mot landsbyen, og i større og større grad nærmer han seg menneskene. Dette også fordi dyrene delvis støter han fra seg.

Dette er fantastiske fortellinger, rått og rørende på en gang.

torsdag 18. juni 2009

Chicago

I siste liten fikk jeg med meg Chicago på Trøndelag Teater. En musikal av John Kander og Fred Ebb.

Det er harde kår innen showbiz-bransjen i Chicago på 20-tallet, og man jakter på berømmelse for enhver pris. Roxie tror hun har ligget seg til en rolle på en cabaretscene, og dreper elskeren i affekt da hun forstår at hun er blitt lurt. I fengslet møter hun Welma, som også har myrdet, og som allerede har et navn innen showbiz.

Musikalen er faktisk basert på en ekte rettsak. Der forsvarerne var korrupte og journalistene minst like paparazzi som i dag.

Den fremste paparazzien i stykket er Mary Sunshine. Det må da være en mann som spiller henne, tenkte jeg. Og mot slutten av forestillingen kaster "hun" parykken og står fram som mann. Nemlig, nikker jeg, men blir igjen overrasket under lesing av programmet. Det er Toril Busk Vinje Kolberg som spiller den mannlige transejournalisten! Utrolig bra spilt, og morsomt.

Plottet er forøvrig ikke verdens beste, men det er mange elementer som gjør denne oppsettingen bra. "Fengselmamma'n" spilt av Helle Ottesen, er i likhet med Mary Sunshine, en attraksjon i seg selv.

Jeg syns scenen i fengslet da alle de seks innsatte forteller sine historier er et av høydepunktene. Da har musikken skikkelig trøkk, dansen er frekk og sensuell og scenografien er så stilig! Scenografien er ved Even Børsum, navnet må bare nevnes.

Nå er jeg til og med blitt nysgjerrig på byen Chicago. På tide å begynne å drømme om USA. Det har jeg aldri gjort før. Etter Obama er jo det til og med nesten politisk korrekt.

tirsdag 16. juni 2009

Å reise til sitt ståsted

Liker du å reise? Hva slags reiser har du gjort?

Jeg har alltid visst at jeg måtte reise. Men reisen var like mye en mental utfart som en geografisk.

Det var bra jeg vokste opp i en fjord. For selv om stedet var lite, så var fjorden forbundet med havet utenfor. Det store. Selve verden.

Geografisk sett reiste jeg til en universitetsby for å studere. Dette var for meg helt ukjent mark. Ingen i min familie hadde gjort dette før. Det ble derfor en reise bort fra opphavet mitt, på så mange måter. Av alt ble jeg akademiker. Dette uforståelige, boklige, teoretiske. Mellom min gamle verden og min nye verden manglet det referansepunkter. Og selv følte jeg meg fremmedgjort for begge verdenene.

Alle reiser vi gjennom livet. Man tar valg og endrer seg. Jeg valgte nye bosteder, universitetsutdanning, annerledes yrker enn familietradisjonen. Dette har implisert en indre reise, utvikling av en ny identitet, og etterhvert et nytt ståsted. Nå er ståstedet blitt en trygg base. Herfra kan jeg reise videre, men ikke minst, også dra tilbake og oppleve det som godt.

La meg høre om din ferd!

Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda

Eg er Anna Gavalda-fan. Slik er det.

Det er ei stund sidan eg las Lykka er ein sjeldan fugl. Boka med den vemodigvakre tittelen. Men eg fann ikkje motivasjon til å skrive om den her. Kanskje har det med statusen Gavalda har hos meg, og som ho ikkje levde heilt opp til i denne boka? For det kan eg seie med ein gong, denne romanen er ikkje i klasse med Saman er ein mindre aleine. Og med høge forventningar, så vart det ein liten nedtur for meg.

Når det er sagt, boka er til tider både varm og morsosam, bonderomantisk og realistisk. Hovudpersonen er Charles Balanda - gift, stefar, overarbeida, og slett ikkje lykkeleg. Dette er situasjonen da det kjem eit brev til Charles. Brevet har tre ord: "Anouk er død." Det er Anouks son og Charles' gamle bestevenn som har skrive orda.

Raset er utløyst. Charles begynner å nøste i fortida, og går opp gamle stiar. Mentalt og geografisk. I den prosessen finn han ut at noko må gjerast med livet hans. Han elskar ikkje kona, og kona elskar kanskje han endå mindre? Charles ønsker likevel ikkje å miste stedottera, Mathilde.

Så det er berre å kome seg ut på vegen. Følgje stiar og tenkje tankar.

Charles biltur ender i ein avsides landsby, hos Alexis, barndomsvennen og altså son av Charles store ungdomsfascinasjon, Anouk. I denne landsbyen bur òg Kate. Fostermor til fem som bur i eit kråkeslott av eit hus. Det blir eit møte fullt av fascinasjon for Charles. Men - Kate har og ei fortid, og fortid kan gjere ein brent og redd for å våge dei nye vegane som dukker opp.

Eg tilrår gjerne boka. Ho er underhaldande, og passar for late dagar på stranda i sommar. Og, du, senk forventningane, så trur eg opplevinga blir fin.

søndag 14. juni 2009

Utfordring

Hva er du opptatt av for tiden?
Dette høres ikke bra ut, men ... været. Sommeren forsvant, og jeg savner den.
Hva har du på deg i dag?
Olabukse, lilla topp, lilla cardigan og mitt mye lilla smykke i tre.
Hva skal du spise til middag?
Jeg spiste fajitas med kylling, brune bønner, ost, champinjong, løk, salsa, avocado og rømme.
Hva vil du gjerne lære deg?
Bedre sangteknikk.
Hva hører du på akkurat nå?
Hører skyting og stemmer fra filmen Star Wars The Clone Wars. Noen andre ser den.
Hvordan er ditt favorittvær?
Sene sommerkvelder som ikke blir kalde.
Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå?
Komme i mål med en rapport før ferien. Det holder hardt.
Hva synes du om personen som tagget deg?
Hun er en av mine aller beste venninner. Hun er blid og glad, sier det hun mener på en ok måte, og jeg er veldig glad i henne.
Hvis du kunne få et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det være?
Nå ble jeg veldig i tvil. Enten ville jeg hatt en leilighet i Roma eller et gammelt, men likevel komfortabelt hus ved sjøen på kysten på Nordmøre eller i Trøndelag.
Hva vil du gjerne ha akkurat nå?
Har det jeg trenger nå. Søndag, og ingen planer. Godt.
Hva vil du gjerne bli kvitt?
Løvetannene på plenen, men det er utopi.
Hvis du kunne dra hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dra?
Ville dra til Granada i Spania og ruslet rundt i Albaicin.
Hvilket språk vil du lære?
Fransk, selv om både spansk og italiensk også står høyt på lista. Det er vanskelig å velge.
Hva ser du etter i en venn?
Noe som fascinerer meg. Humor.
Hvem vil du gjerne møte?
Mannen i mitt liv. Hihi. Han på den hesten, vet dere.
Hva slags musikk liker du?
Mye forskjellig. Alt av Jokke. Prince. Kaiser Chiefs. Les Miserables. Valkyrien Allstars.
Hva er favorittplagget i garderoben?
En svart ulljakke fra Noa Noa. Den har hette og vide armer med fløyelskanter og broderier i grønt.
Hva er drømmejobben?
Jeg vet ikke helt. Det kan være flere, men jeg skulle veldig gjerne skrevet en roman en gang.
Har du noen favorittmodeller?
Eh ... nei. Overhodet ikke.
Beskriv stilen din?
Sammensatt. Litt romantikk. Litt casual. Kjoler eller bukser - etter dagsform. Men liker farger, ulike lilla og cerise, rødt, blått.
Hva var det siste motebladet du leste?
Er KK et moteblad? Bortsett fra KK nå og da, leser jeg ikke noe i sjangeren.
Den siste CD-en jeg kjøpte?
Green Days 21st century breakdown.
Hva hørte du på da du ble tagget?
Det husker jeg ikke.
Hva vil du akkurat nå?
Smake på ostekaken som jeg laget i går.

onsdag 10. juni 2009

Føling for fjæra



Å være nede ved sjøen har alltid tiltalt meg. Fange krabber, tanglus og plankton og plutselig se stimer med små fisk sprette avgårde når man setter foten ned i myk sand.
Tang? Nei, den er ikke ekkel. Tang er skogen og plantene, og smeller så fint når man kliper boblene hardt med to fingre. Tårer og vann ... Å se og høre bølgene gir en følelse av evigheten her og nå. Og at sorgen er vemodig vakker. Buhu. Og lukten. Salt. Rå. Tydelig. Å kjenne lukta og bare vite at sjøen er i nærheten. Jeg liker det så godt! For å komme i skikkelig god fjærestemning anbefaler jeg å høre på Ut mot havet av Edvard Fliflet Bræin.

mandag 8. juni 2009

I enden tå regnbåga ska're finnast gull


Men bågjin han fløt seg so dæ'æ berre tull, synger Hellbillies.

Vakkert var det ihvertfall rett utenfor huset mitt i kveld. Regnbuen var hel, som et stort hvelv som lå over en liten del av verden. Lyset dramatisk rosa.

lørdag 6. juni 2009

The Phantom of the Opera

Ein gong såg eg The Phantom of the Opera på teater i London. Det er meir enn ti år sidan, men den valdsame starten med lysekrona som kjem rasanda nedover frå taket sit framleis festa til minnet.

Tidlegare i år høyrde eg noko av musikken på ein konsert som eit lokalt kor hadde. Musikken vekte minner frå den fantastiske London-førestillinga, og eg fekk så lyst til å høyre Andrew Lloyd Webbers komposisjon igjen.

Lukka var at ei venninne hadde filmen om Christine, Raoul og sjølvaste Fantomet, og lånte den meg. Å! Han er fin, ikkje berre musikken, men stemninga; fargene, uhygga, tiltrekkinga mellom Christine og Fantomet, tidsanda, mystikken ...

Fantomet bur i katakombane under eit teater i Paris, året er 1870. Han er eit musikalsk geni, ein kaldblodig mordar, og han er forelska i Christine. Han både fascinerer og skremmer ho. Heldigvis er det ein god riddar inne i bildet, Raoul, som redder Christine frå å bli lokka inn i Fantomets underverden.

Eg tilrår denne musikalen. Sjølvsagt er det aller, aller best å sjå stykket live, men filmen er òg ei oppleving. Sjå, og syng med!

mandag 1. juni 2009

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Dette er Olssons debut. En strålende debut, etter min mening.

Det er to kvinner som portretteres. Veronika er relativt ung, 30 år, Astrid en gammel dame. Da Veronika flytter inn i nabohuset til Astrid, er det duket for et uvanlig vennskap. Astrids anseelse i bygda er lav, hun baktales og utestenges, og Astrid isolerer seg i huset sitt.

Astrid observerer Veronika; følger med i hennes daglige gjøremål. En dag er ikke Veronika å se, ikke neste heller. Astrid våger seg ut, og ringer på døra. Derfra utvikles relasjonen litt etter litt.

Til slutt er de to så trygge på hverandre at betroelsene kommer. Det er triste historier, men endelig fortelles de; de stille sangene, vemodige, men vakre, om livet selv.

Denne historien anbefales varmt!