Æ Å

Festivalen med ikke bare et inkluderende navn, men også et meget trøndersk navn er i gang: Æ Å litteraturfestival.

Åpningen var på Rockheim. Fra kafeen er utsikten ganske flott. Til tross for at Stordalens nye hotell tar mye plass.

Høydepunktet for meg denne kvelden var å møte den svenske forfatteren Lina Wolff. Hun fortalte om, og leste fra, sin roman Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Den skal jeg snart lese. Handlingen foregår i Spania; Barcelona, Madrid, mitt kjære Sitges. Gleder meg!

Lina Wolff på Rockheim

Kjærligheten

Jeg leser så mange bøker. Leser. Og leser. Og leser.

Innimellom tenker jeg; så mange historier og så lite jeg husker når noen spør hva den ene eller andre handlet om. Alltid kan jeg huske dersom en bok gjorde inntrykk, at jeg likte den, at den rørte meg. Handlingen, derimot, kan jeg ikke si så mye om.

Så er det kanskje ikke det som er viktig, å huske? Ihvertfall ikke i den forstand at jeg kan referere handlingen.

Jeg erindrer en samtale med en jeg kjente godt en gang. Vi snakket om skjønnlitteratur og faglitteratur. Vi var storlesere av hver var sjanger. Jeg forklarte ganske nitid hvor lærerikt det var for meg å lese skjønnlitteratur, kanskje snakket jeg like mye til meg selv som til ham.

Fortellingene gir innblikk i så mange ulike liv.

Personene kan lære meg noe om sitt indre liv, sine følelser, tanker.

Så berøres noe av mitt indre liv. En flik av gjenkjennelse. Eller ikke, det er en innsikt det òg.

Bøkene er fra forskjellige miljøer, byer, verdensdeler.

Også språket; så mange ulike måter å skrive på, uttrykke på. Fra enkelt til avansert, fra poetisk til ribbet for jåleri. Språk som estetikk, språk som nytelse. Provoserende ord.

Og til slutt: Stemningen. Jeg. Settes. I.
Bare det.
Å lese er kjærlighet. Kjærlighet er å lese.

9. desember

Jeg liker ikke å vaske, men jeg elsker å rydde - når jeg er i gang, vel å merke.

Og når nå jula først er i emning, og litt av hvert skal ryddes vekk og julepynten skal fram, så finner jeg så mangt. Alle brevene mine, for eksempel, skoeske på skoeske. I mange av dem brev sortert etter avsender og datoen på poststemplet.

Og der, øverst, i en skoeske som lukter gammelt papir når jeg løfter av lokket, - en skatt.

Der var skatten. Et minne fra Kairo.

Og alt kommer tilbake. 1993. Der sitter vi to unge studenter fra Norge i en taxi i den myldrende storbyen der alt var fremmed og luktene overveldende. Taxisjåføren var kopter, og ville inviteres oss hjem til familien sin, til kone og barn. Vi hadde intet ungdommelig overmot å imøtekomme ham med. Vi torde ikke. Men den voksne mannen stoppet da vi passerte kirka han tilhørte. Før vi gikk ut av bilen ble en liten gave stukket til oss. Et lite, glanset kort av Maria med Jesubarnet, Josef og gjeterne. Bakpå er det trykket en tekst på arabisk.

Nå står skatten fra Egypt framme og pynter opp sammen med dagens to lys. God 2. søndag i advent!

5. desember

Mandarinskalet krølla seg angane på vedomnen. Sendte den søtaste forventingslukt ut i rommet. 

Eg har prøvd med klementinskal. Det når ikkje opp mot barndomsminnet, men det er fint likevel.

4. desember

Nokre ord sett seg i hjartet og blir ein del av deg.

Eg hadde ein fin, staut og varm bestefar. Han budde i samme huset som eg då eg voks opp. Han sa:

God natt min skatt, i morgon ser eg deg att.

Innimellom når eg seier god natt til sonen min, kjem han meg i forkjøpet og seier med glimt i augo dei samme orda.

Då blir eg himla glad.

2. desember

Er draumar berre noko fjernt, livsfjernt? Vi kan drøyme heilt fantastiske, urealistiske og skumle ting om natta. Vi kan drøyme oss vekk frå ein kjedeleg kvardag.

Om ein har ein draum, ville det ikkje vore utruleg fint å leve draumen? Kvifor tenkje at det er umogleg?

Men kva er draumen? Ein heilt vanleg tysdag midt i arbeidstida er det spørsmålet kanskje ikkje så lett å svare på? Ein måte å finne igjen draumane på er å tenkje seg attende til barndomen. Kva likte eg å gjere då, kva gjorde eg i dei lange stundene eg var i flyt? Då eg var så i det at alt anna var uvesentleg?

Å tenkje seg attende til barndomen er eit av tipsa til Ellen Vahr i boka Drømmekraft. Boka handlar både om å finne (attende) draumen og å gjere noko med den. La krafta i den verke.

Då eg gjekk på skulen drøymde eg om å opptre, spele skuespel eller syngje. Eg song mykje framfor spegelen med hårbørstemikrofon. Med åra har eg meir og meir vorte medviten om kor mykje energi songen gir meg. Eg blir så glad av musikk, og å vere i han, at eg nesten brest!

For nokre veker sidan var eg modigare enn en nokon gong trudde eg kunne vere. Eg var i eit rom der det var lagt til rette for spontane opptredener. Gjesten denne kvelden var Henning Sommerro. Eg spurte om eg fekk syngje saman med han. Det fekk eg. Eg song "Nordmørsminne" med hjartet. Den kvelden levde eg ein av mine draumar.

Å leve i orda

Kva er det eg leitar etter i litteraturen? Eller er det rette spørsmålet kva eg finn i han?

Kva finn eg i tekstane, i orda, i sammenhengane eller i kontrastane?

Finn eg det eg liker, eller den eg liknar?

Finn eg det eg ikkje forstår, det som fascinerar, det som trekk meg mot seg og gjer meg nyfiken?

Les eg meg opp eller ned?

Blir eg meir klok, gir det meg innsikt, fører det til at eg utviklar meg?

Tilfreds, inspirert, provosert, interessert, underhalden. Eg blir alt. I historiene er eg. Eg og orda. Er.

Takk, kjære Lina

Sorgen kom til oss denne jula.

Om morgonen lille julaftan mjaua ho til meg. Sårt og hjarteskjærande. Turen gjekk til dyrlegen, og Lina vart ikkje med heim igjen.

Så da vart det slik, kjære Lina, at eg aldri meir skal oppleve deg starte opp ved postkassane når eg kjem kjørande heimat.

Aldri meir sjå deg springe foran bilen, på innsida av naboen i gulhuset sin hekk, over gardsplassen til naboen i gråhuset.

Aldri meir sit du på trappa og ventar når eg går ut av bilen.

Aldri meir tydelege krav om kven som skal ha middag først.

Aldri meir hengje så lang du er på balkongdøra for å varsle at du vil inn. No!

Aldri meir skal du liggje på magen min oppå dyna. Sørge for at eg ligg heilt i ro og kjenner varmen og den enkle gleda av berre å vere til.

Aldri meir skal du leggje deg samstundes med guten, han som treng deg for å sovne.

Aldri meir, og likevel: Du var her. Kvar dag. No er du i hjarta våre for alltid.

Takk, kjære Lina -

Det store i det lille

Det lille livet mitt, det er så stort.

Det er løpe en tur i snødekt landskap med orange sol og lys blå himmel. Skispor, fotspor, sparkspor og traktorspor går på kryss og tvers der jeg er midt i det hele. Fra gapahuken oppi haugen høres barnelatter og kjennes lukt fra grillete pølser.

Det er så stort og så lite på en gang.

Hjemme igjen spiller jeg Holbergsuiten av Grieg med Trondheimssolistenene, og ser sommerhimmelen bak musikerne med Fosen i bakgrunn. Musikken vevde seg inn i stratosskyene og inn i evigheten.

Musikken, minnene og livet berører meg sterkt der jeg baker gulrotmuffins med sammalt mel.

Og snart er kaffen klar.

Godt nytt år!

Inntil omnen

Vi sit ved omnen, vi to. Eg i stolen, godt trekt borttil. Du ligg. Heilt, heilt inntil både meg og omnen. Du er katten og eg er matmora di. Vi ventar på at varmen skal nå heilt inn i margen. Ute er det tjue grader minus, og snart ringer klokkene jula inn.

Å komme til forvandlingsområdet

Hva skjer når man skriver, og når man leser?

Merete Morken Andersen har skrevet et essay kalt Forvandlingsområdet. Andersen forklarer skriveprosessen nærmest som noe magisk, noe uforståelig. Erfaringer og bilder man har inne i seg starter å "bevege" seg, man greier å ta fram en historie som har presset seg fram i underbevisstheten. En historie som gir mening og berører utover selve ordene. Andersen, som både er forlagsredaktør og forfatter, skriver at selv forfatteren kan bli overrasket over hva han har skrevet, eller hvilken mening han faktisk har greid å skape. Andersen skriver at man da har skapt et sted der forvandling skjer. Også leseren kan oppleve å gå inn i forvandlingsområdet i møtet med teksten.

Selv har jeg ofte tenkt at tekster, og ikke minst dikt, ofte har skapt erkjennelser i meg som leser. Erkjennelser som jeg kan kjenne, men som jeg ikke har ord for. Jeg kan ikke bekrive hva som traff meg eller hva jeg eksakt "så" i teksten. Men jeg vet at det er noe, jeg følte det.

At jeg ikke kan beskrive det, bør ikke overraske meg; for hvordan kan jeg greie å sette ord på noe som ikke bare er ord, men en stemning, en bevegelse, en mening eller en forvandling som et dikt eller en tekst har skapt i meg?

Dette fascinerer meg. Merete Morken Andersen har skrevet et veldig interessant essay om temaet som kan anbefales. Essayet er publisert i Vinduet 3. mars 2003.

I en liten by jeg kjenner

Et bittelite bakevareutsalg ligger noen skritt til høyre, noen skritt til venstre og inn en svært beskjeden dør. Señora har ferske baguetter så sprø som tørre krabbekropper vi fant på stranda som barn. Og - hun har minicroissanter. De er fylt med myk nougat. Nytelse som flyter.

Videre oppover og til høyre; rådhuset og kirken, med plazaen foran. Start og slutt for alle parader. De er ikke få.

I stedet for å ta til høyre tar jeg slakt venstre, og inn i bokriket. Biblioteket - og bibliotekene - er noe av det mest universelle. En samling av ordene, og de som elsker dem. Dette biblioteket er gammelt. Mørkt tre. Kvadratiske fliser. Et atrium uten tak med utstilte kulltegninger, eføy, og himmelen over har luftig sukkerspinn.

Byen heter Sitges, og jeg la igjen en liten bit av hjertet mitt i den.

Gateskatter

Alle disse ukjente gatene. Støvete. Varmen man aldri greier å gå ifra. Da satt de der. To trette - livstrette? - damer, elegant kledt. Hver på sin stol på en liten plaza.

Stoler av stein. Tidens tann hadde gått til angrep. Damen til venstre mangler venstre arm, den andre føttene. Ikke en gang tiden har vekket de livstrette fra søvnen.

Vakre, men trette. Trette og vakre. Elegant sittende.

Alle disse gatene. Varme.

Damene vi gikk ifra.

Glimt som farer forbi

Så kom vi til en lysning i skogen. Et gammelt steingjerde med en åpning, og innenfor; ei ku som ligger og drøvtygger, som om den har drøvtygd der i århundrer.

Et lite glimt av evigheten for en forbipasserende i tog.

Snart ferie

Snart ferie. Jeg skal sitte på tog og la tankene fly. Jeg skal sitte på berg og la tankene flyte. Jeg skal les i bok, løfte blikket og la tankene sveve over grønne jorder.

Nøkkelpung design Ingrid Riddervold

Foto: Ingrid Riddervold

Jeg er den heldige eier av en liten lillablomstret nøkkelpung.

Den er designet og laget av Ingrid Riddervold.

Favorittdesigner.

Favorittpung.

God 17. mai!

Flagget er nystøket og bunaden hang til lufting i gårdagens sol. Nå er det overskyet og snart klart for tog-gåing.

En god nasjonaldag til alle!

Innlegg for kattemennesker

"Han kunne for eksempel ikke la være å sammenligne sin gjest med en liten kattunge. En slik liten kattunge som med nød og neppe hadde kommet seg unna barna i huset og nå satt i mørket under en stol og vasket sin fornærmede snute med labbene; fiendtlig stirret den på livet og naturen, ja til og med på en liten godbit som en medfølende kokke hadde satt inn til den." (s. 24 i Hvite netter av Dostojevskij)

Til Berit

Jeg ser ansiktet ditt overalt.
Det er jo deg, tenker jeg,
før det slår meg at det ikke går.
Du er død.
Jeg er glad jeg ser deg. Minnes deg.
I folkemengdene. I en kropp som snur på hodet.
Levende, så levende.
Du. er. død.
Du lever.
Slik er det.

Skal eg telje deg òg?

I går overhøyrde eg to fine niåringar:

- Skal vi telje alle bøkene her inne?

- Åh, nei, det orkar vi ikkje!

Ikkje veit eg kor mange bøker som finst i dette huset, heller. Få er det i alle fall ikkje.