Daniel Glattauer: Mot nordavinden

kilde

På ein litt lazy haustsøndag blei ei bok og sofakroken ein lukkeleg kombinasjon.

Sjølv om austerrikske Daniel Glattauer har skrive ei bok der formen er moderne, så er innhaldet ganske tidlaust.

La meg prøve å forklare kva eg meiner. Formen i boka er ei lang e-postutveksling mellom to menneske som tilfeldig kjem i kontakt. Temaet er fascinasjonen for eit anna menneske, eller rettare: den gjensidige fascinasjonen og kjensla og gleda av oppmerksemd! Kor flatterande er ikkje det? Kor interessante blir vi ikkje i lyset frå ein interessert andreperson? Forelsking kallas det vel?

På e-post, eller i brev, er ein ganske avsondra frå konteksten, meir eller mindre bevisst. Førestillinga om den andre kan utvikle seg atskilt frå resten av verda til personane som er involvert i dialogen.

Spennande tema, ja?

Glattauer greidde å gripe meg og halde spenninga oppe heile søndagen. Intenst las eg om Emmi og Leo. Las om at dei avdekka kjensler og liv og lengsler for kvarandre på e-post.

Kva med tittelen, Mot nordavinden? Ja ... han kan vere hard, nordavinden. Kald. Som tittel på boka blir han poetisk. Les og finn ut meir! Eller sjå kva Solgunn meiner om boka.

Summariske bokmeldingar

Jaudå - eg las bøker på slutten av 2009 òg, men eg hadde så lite inspirasjon til å blogge om dei. Det til tross for at bøkene eg las ga mange tankar og fine opplevingar.

Eg har lest:

Vigdis Hjorth: Hva er det med mor
Dette er ei dotters biografi om mor. Mora er alkoholikar, men samstundes så mykje meir: ho er kunstmålar, ho joggar lange turar, har sterke meiningar og ho er eit heilt menneske som både kan beundrast og fordømmast. Eg lot meg fascinere av mor-dotter-forhaldet som Hjorth skildrar, og av korleis dei to kvar for seg og saman handterer livet.

Tomas Espedal: Dagbok
Eg var spent på denne boka etter å ha lese så mykje bra om boka hos flimre. Espedal skriv godt; her er ikkje eitt einaste ord slump, det er ikkje eit ord for mykje - eller for lite. Små, poetiske tekster som står godt for seg sjølv - og til kvarandre. Dei er vakre og vemodige. Eg tykkjer ein av tekstane må få vere med her:

La oss gå den motsatte vegen: baklengs opp grusgangen med ryggen mot huset og inn døren som lukkes. Du rygger inn i entreen, besluttsomt bakover mot en ny dør og inn i skriverommet hvor du, uten øyne, som om nakken er seende og vitende, finner stolen og setter deg ned. Du ser ut vinduet, kanskje er det tingene ute som ser inn, det kaster et blikk tilbake, og brått er du sett av noe som ikke kan se.

Eplene ligger i to sirkler på bakken rundt trærne, og med ett løfter ett av eplene seg fra bakken. Eplet løftes, det stiger opp, en rett linje fra bakken og hurtig opp mot grenen hvor det fester seg. (s. 48)

Her tykkjer eg han uttrykkjer ønsket om å reversere tida så fint. Det høyrer med til historia at boka er skriven etter at kona hans døde, og at det er mykje sorg som blir bearbeidd i desse tekstane.

Tomas Espedal: biografi.
Dagbok ga meirsmak. Og biografi. likte eg endå betre. Her er så mykje absurditet og humor, og igjen: vemod. Eg smiler, humrer og kjenner meg litt trist - om kvarandre. Å lese Espedal gir stor inspirasjon til å skrive sjølv. Espedal greier i svært kort format å fortelje historier. Det er verkeleg beundringsverdig, tenkjer eg.

Eg må dele ein tekst herfrå, òg:

sommer.

Det snødde og vi kjørte mot sjøen. Det hvite hadde lagt seg i trærne og over fortauene og det var brøytekanter det siste stykket ned mot kaien. Vi parkerte ved badehusene, kledde av oss, gikk hånd i hånd lang stranden. Måkene fløy opp, solen brøt igjennom og vi hørte latteren og stemmene og ungene. Det var himmelen og den nye nylonblå badedrakten og bølgene og vi kastet oss uti, svømte og løp tilbake til bilen. Jeg startet motoren, skrudde varmeapparatet på fullt og vi spilte Stan Getz og drakk gin og røykte og kysset salt og du trakk av deg badedrakten. Solen var hvit og varm gjennom frontruten, og jeg sommerelsket deg, kjæreste.

(s. 60)

Fint, ja?

Kristopher Schau: På vegne av venner
Denne boka fikk eg i julepresang. Den einaste boka under treet denne gongen. Eg hadde aldri komme på å kjøpe denne boka sjølv, men ho overraska meg positivt. "På vegne av venner" er det ein skriv i dødsannonsa når ei bisetting blir gjort i kommunal regi fordi det ikkje finst familie, og knapt nok venner. Schau ville finne ut meir om fenomenet; folk dør og ingen kjem for å ta avskjed. Så han deltar i bisettingar over ein periode. Høyrer kva prestane seier, og blir innimellom positivt overraska over kva dei greier å seie om ein person dei veit minimalt om. Den eine bisettinga har ikkje ein gong seremoni - ingen veit kva trussamfunn han høyrde til, og å gjennomføre eit anna ritual enn det rette, kunne bli heilt feil det òg.

Er det verkeleg muleg å ha levd eit relativt langt liv utan at nokon kjenner spora dine i det heile?

Dette er ein annan Schau enn eg kjente frå før. Det er ikkje moromannen. Eg likar å lese at han reflekterer rundt oppfattingane mange har av han, og eg likar at han har sjølvironi.

No er det nytt år og nye leseopplevingar. Etter positive meldingar og superlativer i lengre tid var eg nyfiken på Karl Ove Knausgård. Eg les derfor første bindet av Min kamp. Og: Eg er imponert og har flira høgt fleire gonger. Lovande!

Panserhjerte av Jo Nesbø

Kilde

Jeg er svoren Nesbø-fan, og Nesbø svikter vel aldri?

Harry Hole er tilbake for åttende gang. For n'te gang må han graves fram fra bedøvelsen og dødens forgård, og hentes til Voldsavsnittet. I Oslo har en seriemorder drept to kvinner med det grusomme Leopolds eple.

Det skal Nesbø ha. Han er en mester på troverdige framstillinger av det groteske.

Jeg har ikke lyst til å spolere leseopplevelsen for andre, så jeg sier ikke mer om handlingen enn at man skal til fjells og til Afrika i løpet av de seks hundre sidene - og at den inneholder love, naturligvis.

Denne siste boka er på høyde med de andre Hole-historiene, men er ikke den beste, etter min mening. Og: selve nøkkelen i plottet gjettet jeg tidlig; jeg syntes Nesbø la ut veldig tydelige pekere underveis. Derfor følte jeg meg litt sviktet - over ikke å ha blitt (tilstrekkelig) lurt!

Harry Potter og Føniksordenen

Voldemort er tilbake. Voldemort er tilbake!

Og det er farlig. Det forstår både Harry, Humlesnurr og medlemmene i Føniksordenen.

Departementet, derimot, fornekter det hele. De prøver å ekskludere Harry fra Galtvort. Da det ikke går, sender de like godt Dolorosa Uffert til skolen. Hun er magiminister Bloefs høyre hånd. Snart er hun inkvisitor. En supergiftig, elskverdig bløtkake av en dame. Dolorosa er nemlig rosa.

(Jeg som har hatt et cerise og lilla liv de siste tre år, ble plutselig redd for at jeg framstår som denne dama. Men dette var ganske visst en digresjon -.)

Jeg har lest boka - og sett filmen. Som vanlig har boka et vell av detaljer som jeg savner i filmen. Jeg innser at jeg elsker detaljene, og er glad jeg har lest historien først. Likevel - les og se! J.K. Rowlings trollmannsunivers er fantastisk.

Mengele zoo av Gert Nygårdshaug

Miño Aquiles Portoguesa. Bare navnet er et eventyr.



Denne boka har nemlig trekk fra eventyrene. Den er fabulerende, fargerik og sør-amerikansk i fortellermåten.

Samtidig er den fryktelig virkelig. Ekkelt virkelig. Regnskogene som ødelegges. USA som intervenerer i andre land. Terrorgrupper som aksjonerer. Kapitalistene som med letthet går over lik.

Miño bor i en liten, sør-amerikansk landsby. Alle innbyggerne blir slaktet ned - unntatt niårige Miño. Derfra begynner en ferd gjennom jungler, over landegrenser, til kysten, til Vesten. Og også en ferd knyttet til hevn, vil jeg si. Alle kapitalister som utbytter fattige land, som hogger ned skogene, dreper folk og dyr, som utrydder artene, kan drepes for den gode sak. Sammen med Orlando, Hildebranda og Hobina utgjør Miño Mariposa-gruppen, som etterhvert jages av terror-etterforskere.

Jeg hørte fortellingen på lydbok - og var helt hekta. Framstillingen har i seg alle farger fra malepaletten; jeg er imponert over at en nordmann kan skrive så sydlandsk. Mentaliteten virker veldig troverdig beskrevet! Historien er samfunnskritisk og tvinger oss til etiske og moralske vurderinger.

Jeg er imponert over Gert Nygårdshaugs bok. Virkelig. Den anbefales på det sterkeste.

Historiens åk?

What used to be doesn't leave us.

(s. 11 i Siri Hustvedts The Sorrows of an American)

Tematrio - Sport

Lyran utfordrer igjen. Denne gangen dreier det seg om sport.

Berätta om en bok där någon sport, idrott eller ett sportintresse har en betydande plats! (OK, det blir godkänt om ni kan hitta böcker där sport överhuvudtaget omnämns.)

[1]
Det ingen tvil om hvilke bøker som da må nevnes først. Harry Potter-serien av J.K. Rowling. Sporten er selvsagt rumpeldunk. Et lagspill der to lag flyende på sopelimer kjemper om å skåre mål og å få tak i snoppen.

[2]
I Lev Tolstojs Anna Karenina er Annas elsker Vronskij eier og rytter av en hest som er med i hesteritt.

Litt av en bok, forresten. Jeg har planer om å skrive om denne klassikeren på bloggen, men det sitter så himla langt inne.

[3]
En av personene i Sonata for Miriam (Taushetens konsekvenser på norsk) er en tidligere storspiller i sjakk. På sine eldre dager spiller han ukentlige sjakkpartier med sin gamle venn. Sonata for Miriam er Linda Olssons andre og foreløpig siste bok. Jeg anbefaler hennes bøker sterkt.

Kilde: http://www.fantasticfiction.co.uk/o/linda-olsson/sonata-for-miriam.htm

Jenta som lekte med ilden av Stieg Larsson

Kilde: http://oslopuls.aftenposten.no/film/article174240.ece

Om noen skulle være i tvil - det er Lisbeth Salander som leker med ilden.

Dette er andre bok i det som er blitt hetende Stieg Larsson-trilogien. Og det er krim av ypperste klasse.

I denne boka er det sexkriminalitet som er i ferd med å bli kartlagt og offentliggjort. Utgiver er Millenium hvor Mikael Blomkvist fortsatt jobber. Like før stoffet skal publiseres blir paret, som henholdsvis har skrevet en doktorgradsavhandling og en bok om menneskesmugling og prostitusjonens bakmenn, funnet drept. Samme kveld blir også Lisbeth Salanders verge myrdet. Sporene peker mot datageniet Salander. Dette er opptaken til jakten på Salander og Salanders egen jakt etter en mann kalt Zala. Mer vil jeg ikke si - les boka, eller se filmen som snart har premiere.

Tematrio - Yrker

Lyran utfordrer til å skrive om tre bøker som beskriver hovedpersonens yrker.

Her er mine tre yrkesvalg.

[1]
Den første hovedpersonen jeg kommer til å tenke på er Kurt. Truckføreren. Erlend Loe har skrevet fem bøker om Kurt. Den siste ble relativt omdiskutert, ikke minst i Sverige. Kurtby, het den, og har masse referanser til hendelsene i Knutby, der en pastor og Kristi Brud spilte sentrale roller. I Kurtby blir Kurt pastor, en skummel en. Men til vanlig er Kurt truckfører på kaia, gift med Anne Lise og pappa til Lille-Kurt, Bud og den tynne Helena. Bøkene er egentlig barnebøker, men de passer minst like godt for voksne.

Kilde: http://www.dagsavisen.no/kultur/inne-ute/article376464.ece

[2]
I Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk er flere hovedpersoner miniatyrmalere/illustratører. Handlingen er lagt til Istanbul på 1500-tallet, og malekunsten er forbudt av religiøse grunner. Sultanen ville imidlertid ha sine bøker illustrert, og det ble gjort av miniatyrmalere. Boka er fascinerende av mange grunner. Tiden, stemningen, et mord, de litterære grepene.

[3]
Hovedpersonen i Henrik Langelands Francis Meyers lidenskap er professor. Litteraturprofessor Meyer bryter med all etikk i sitt forsøk på å tekkes studenten Nadia. Dette er et klassisk drama, skrevet på en morsomt og spennende måte med litterært institutt på Universitetet i Oslo som kulisse.

Skutt i filler av Mads Mikkelsen av Hedda H. Robertsen

Kilde: http://www.tiden.no/index.php?ID=Bok&counter=644

Alba, 19, er forelsket. Besatt, rett og slett. Av en danske på rundt 40.

Hedda H. Robertsen greier å skrive om hodestups forelskelse uten klisjeer. Og det er en liten bragd. Forfatterens språk er friskt, ungt, lettlest, samtidig som det er presist og utrolig slagferdig - boktittelen gir allerede en indikasjon på det: Skutt i filler av Mads Mikkelsen.

For Alba er helt skutt. Hun lengter, higer, etter at Mads skal dukke opp i bokhandelen hun jobber for å kjøpe VG, slik han gjør daglig. Hun fantaserer om alt Mads gjør med henne, og om hvor fantastiske orgasmer han gir henne, og at han er utro for hennes skyld.

Albas forestillinger om hva som skjer mellom henne og Mads blir etterhvert så levende for henne - og meg som leser - at jeg etterhvert lurer på hva som faktisk skjer mellom de to, og hva som fortsatt bare er et produkt av Albas fantasi.

Bokas 170 sider er unnagjort på noen timer, og er god, erotisk underholdning på linje med Olaug Nilsens Få meg på for faen og Jens Bjørneboes Uten en tråd.

Jungelboken av Rudyard Kipling

En gutt vokser opp i jungelen med ulver som nærmeste familie; med en bjørn som lærer, en svart panter som bestevenn og slangen Kaa som "coach". Jeg snakker selvsagt om Mowgli, og selv om konteksten er Indias jungel på slutten av 1800-tallet, er dette en fullstendig tidløs bok.

Merkelig at jeg ikke har lest den før, men det er ikke den eneste barnebok-klassikeren jeg har til gode. Heldig er jeg som har en åtteårig å lese for. Fordi jeg har en gutt får jeg lest en del bøker som jeg ellers ikke ville lest, og det er jeg er glad for.

Utgaven vi har kjøpt er estetisk vakker. Innbundet, kvadratisk, grønn, og med illustrasjoner av Akin Düzakin.

Det er fascinerende hvordan Mowgli i stor grad fungerer blant dyrene og lever et liv der instinkter styrer. Likevel blir han ved noen anledninger trukket mot landsbyen, og i større og større grad nærmer han seg menneskene. Dette også fordi dyrene delvis støter han fra seg.

Dette er fantastiske fortellinger, rått og rørende på en gang.

Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda

Eg er Anna Gavalda-fan. Slik er det.

Det er ei stund sidan eg las Lykka er ein sjeldan fugl. Boka med den vemodigvakre tittelen. Men eg fann ikkje motivasjon til å skrive om den her. Kanskje har det med statusen Gavalda har hos meg, og som ho ikkje levde heilt opp til i denne boka? For det kan eg seie med ein gong, denne romanen er ikkje i klasse med Saman er ein mindre aleine. Og med høge forventningar, så vart det ein liten nedtur for meg.

Når det er sagt, boka er til tider både varm og morsosam, bonderomantisk og realistisk. Hovudpersonen er Charles Balanda - gift, stefar, overarbeida, og slett ikkje lykkeleg. Dette er situasjonen da det kjem eit brev til Charles. Brevet har tre ord: "Anouk er død." Det er Anouks son og Charles' gamle bestevenn som har skrive orda.

Raset er utløyst. Charles begynner å nøste i fortida, og går opp gamle stiar. Mentalt og geografisk. I den prosessen finn han ut at noko må gjerast med livet hans. Han elskar ikkje kona, og kona elskar kanskje han endå mindre? Charles ønsker likevel ikkje å miste stedottera, Mathilde.

Så det er berre å kome seg ut på vegen. Følgje stiar og tenkje tankar.

Charles biltur ender i ein avsides landsby, hos Alexis, barndomsvennen og altså son av Charles store ungdomsfascinasjon, Anouk. I denne landsbyen bur òg Kate. Fostermor til fem som bur i eit kråkeslott av eit hus. Det blir eit møte fullt av fascinasjon for Charles. Men - Kate har og ei fortid, og fortid kan gjere ein brent og redd for å våge dei nye vegane som dukker opp.

Eg tilrår gjerne boka. Ho er underhaldande, og passar for late dagar på stranda i sommar. Og, du, senk forventningane, så trur eg opplevinga blir fin.

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Dette er Olssons debut. En strålende debut, etter min mening.

Det er to kvinner som portretteres. Veronika er relativt ung, 30 år, Astrid en gammel dame. Da Veronika flytter inn i nabohuset til Astrid, er det duket for et uvanlig vennskap. Astrids anseelse i bygda er lav, hun baktales og utestenges, og Astrid isolerer seg i huset sitt.

Astrid observerer Veronika; følger med i hennes daglige gjøremål. En dag er ikke Veronika å se, ikke neste heller. Astrid våger seg ut, og ringer på døra. Derfra utvikles relasjonen litt etter litt.

Til slutt er de to så trygge på hverandre at betroelsene kommer. Det er triste historier, men endelig fortelles de; de stille sangene, vemodige, men vakre, om livet selv.

Denne historien anbefales varmt!

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø

Den språklige kontrasten til sist leste bok, Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, er stor. Aarøs språk er enkelt og lettlest. Og det er greit det, ikke alle forfattere trenger å eksperimentere med det språklige. På det handlingsmessige plan skjer det imidlertid mye i denne boka. Ulike personers historier veves sammen og berører hverandre. Dette grepet syns jeg er vellykket.

Men hva handler boka om? Joda, om Helen - som er gravid med elskeren sin, om Alma som har et vansiret ansikt, om Marta som har fått Altzheimer, om Simon, Lena og Georg og ikke minst om Elvira, 14-åringen om er full av skyldfølelse for det meste. Livene deres møtes på ulike måter gjennom boka. Elvira treffer på Marta i nabolaget. Marta er forvirret, har for lite klær på, men likevel små klare øyeblikk. Elvira hjelper Marta hjem til Georg, mannen hennes. Georg og Marta er foreldrene til Helen, som desperat kjemper for en mann, Simon, som aldri kommer til å forlate kona. Eller, er det kanskje Elvira Simon ikke kan forlate. For Elvira er datteren. Innfallsvinkelen for at historiene flettes sammen er at Simon blir påkjørt av en bil; brått og tilsynelatende umotivert. Men det fins jo alltid en grunn, gjør det ikke?

Alle personene drar til og med til Roma, går til den legendariske Trevi-fontenen og kaster en mynt med venstre hånd over høyre skulder i vannet. Kanskje er dette et symbol på personenes ønsker, ikke nødvendigvis om å komme tilbake til den evige stad, men om å komme videre i livene sine, å oppleve noe annet, få det bedre?

Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson

Per Petterson fikk Nordisk råds litteraturpris 2009 for denne boka.

Hovedpersonen er Arvid Jansen. 37 år og i ferd med å skilles. På samme tid får Arvids mor en alvorlig kreftdiagnose. Mora reiser til Danmark, som er hennes fedreland, og Arvid reiser etter. Det blir fort tydelig at forholdet mellom mor og sønn ikke er så bra. Arvid higer etter mora kjærlighet, og hun avviser. Det lukter rett og slett ødipuskompleks.

Petterson tar oss med bakover i tid. Det gir noen tråder som kan forklare nåtidens forhold mellom mor og sønn. Arvid har alltid ønsket å få moras annerkjennelse, og oppnår det stikk motsatte da han slutter skolen for å bli proletar og arbeide for revolusjon. Det som knytter bånd mellom dem er interessen for litteratur og film. De greier likevel ikke å komme hverandre nær på det personlige planet. Kommunikasjonen er fraværende, og i alle fall ikke verbal, og de forblir ukjente for hverandre.

Jeg får lyst til å rive tak i både Arvid og mora, riste dem og be dem om å skjerpe seg.

Likevel tror jeg ikke dette er uvanlig; at man er ukjente for hverandre selv som foreldre og barn, søsken og ektefeller.

Dette er ikke den mest medrivende, euforiske leseopplevelsen jeg har hatt, men jeg likte den likevel. Og: Den som har et forhold til Trondheimsveien, Carl Bernes plass og Groruddalen finner masse referanser i boka. Det var midt i blinken for meg.

Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami

Han kan å fortelle, den godeste Murakami. Denne boka har to parallelle historier, begge med mannlige hovedpersoner som ikke nevnes ved navn.

Hovedpersonen i verdens ende gir fra seg skyggen sin og får evig liv. Men - skyggen er sjelen, og i det evige livet er følelsene døde, ingen glede, ingen sorg, ingen forelskelse ... Foretrekker man virkelig et evig følelsesøde framfor et liv på godt og vondt og som tar slutt?

Portøren til verdens ende slipper folk inn i byen mot at man gir fra seg skyggen sin. Skyggen lever så lenge den som har gitt den fra seg er i tvil om han vil bo her, og leve evig, eller ikke. Dersom man ikke gir fullstendig avkall på skyggen får man ikke bo i byen, men i den skumle Skogen og livet blir en hvileløs tilværelse. Hovedpersonen i fortellingen opplever store kvaler over valget sitt. Skal han rømme? Skyggen hans oppmuntrer han til å gjøre det, men er det så lett?

I den andre historien blir hovedpersonen utsatt for et farlig eksperiment av en svært spesiell forsker. Historien er full av action og også litt kjærlighet.

Mot slutten av boka veves de to fortellingene sammen, og det blir veldig spennende.

Jeg gir meg ende over over de fantasifulle tekstene til Murakami.

After dark har jeg fått i gave av bokvenninne. Den skal også leses. Men ikke ennå, nå vil jeg ha en pause fra de japanske eventyrene en stund.

Tredjeperson entall av Vigdis Hjorth

Hulda strever. På sett og vis er hun annerledes, og skiller seg ut. Det skal man ikke gjøre på Gluppen, der hun vokser opp. På Gluppen er livet konformt, det skal være konformt; ingen må skille seg ut. Skiller man seg ut, er man ute. Hulda har likevel en god venninne i lærerdattera, Kari. Karis familie er ikke en del av konformiteten. Karis mor jobber, og det merkes selvsagt på manglende orden i huset.

Hulda mangler en støttespiller i moren, Gretel, og det blir for alltid en stor sak for Hulda, hun greier ikke å slippe taket i det hun mener er morens svik.

Jeg mener imidlertid at Hulda i slutten av boka får en innsikt. Man ser bare seg selv, sin egen historie, konkluderer hun.

For gjestene tenker utelukkende på egne historier, opplevde, uopplevde, tørker de tårer er det med tanke på seg selv og sine lengsler ... (s. 390)

Jeg mener også at hun dermed innser at hun har gitt sitt eget dårlige forhold til moren alt for stor plass i livet sitt. Hulda ser at dette er hennes historie, men at søsknenes historie knyttet til moren er annerledes enn hennes.

Hjorths bok har et interessant tema, men den blir litt langtekkelig, syns jeg.

Norwegian Wood av Haruki Murakami

Tittelen, Norwegian Wood, refererer til Beatles-låten ved samme navn. Reiko spiller den flere ganger på gitar i løpet av boka. Reiko var en lovende klaverpianist, men måtte gi seg etter gjentatte sammenbrudd.

På Ami-tunet møter hun Naoko. Naoko er venninne av Toru Watanabe (nydelig navn!), hovedpersonen i fortellingen. Eller er hun kjæresten hans? Naoko var tidligere sammen med Torus bestevenn, men da han tar livet sitt får Naoko og Toru et spesielt forhold.

Naoko er imidlertid heller ikke frisk, og forlater plutselig Tokyo. Til Ami-tunet oppe i fjellene, langt unna resten av verden. Toru besøker henne der og blir da også kjent med romvenninnen Reiko.

Toru føler en forpliktelse overfor Naoko og lover henne å vente på henne, og vil hjelpe henne når hun kommer tilbake til det en mer normal tilværelse.

Men det fins andre jenter i verden, og en av dem er Midori, som kommer inn i Torus liv som en virvelvind. I Toru starter en vanskelig prosess.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Jeg vil anbefale den; den er en vakker historie fra tidlig studenttilværelse. Om livet og kjærligheten og Torus kvaler.

Etter skjelvet av Haruki Murakami

Dette er Murakami i novelleformat. De seks novellene kan alle, på en eller annen måte, knyttes til jordskjelvet i Kobe i 1995.

Det er ofte noe overnaturlig i Murakamis fortellinger. Framstillingen er likevel ikke slik at man avviser den, eller syns den er tøvete. Det er snarere slik at det fantasifulle og rare gir historiene en ekstra dimensjon.

I en av novellene blir Komura forlatt av kona si fem dager etter jordskjelvet. Komuras liv går videre i en stille eksistens, men så blir han bedt om å ta med en liten pakke innpakket i gråpapir ...

Miyake samler rekved på stranda og lager bål på fine kvelder. Yoshiya drives i jakten på en mann uten øreflipp, eller kanskje like mye jakten på sin egen historie. Den aller vakreste novellen er den om Junpei, Sala, Sayoko og Takatsuki. Kjærlighet er vond, men vakker. Junpei er novellist. "Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset, slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter." Trenger jeg å si at Junpei blir lykkelig til slutt?

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Kafka fyller 15 år, og det er dagen for å rømme hjemmefra. Hjemmefra er fra kunstnerfaren. Moren og søstra flyttet ut da Kafka var fire år, og han har aldri møtt dem siden. Kafka rømmer fra farens spådom samt hans manglende interesse for ham. Men går det an å rømme fra sin skjebne? Kafka vil, men er ikke sikker på om det er mulig.

I boka møter vi Nakata, som etter episoden på Risbollenuten - en hendelse som blir presentert tidlig i historien - ble tilbakestående. Nakata kan ikke lese, men kan kattespråket. Han hjelper folk med å finne bortkomne katter, men en dag møter han Johnnie Walker, kattefangeren. Dette skal bli skjebnesvangert for Nakata.

Er Johnnie Walker egentlig Kafkas far? Og kan Kafka stå bak drapet? Er det en relasjon mellom Kafka og Nakata?

I boka treffer vi også Oshima som jobber på et privat bibliotek. Androgyne Oshima hjelper Kafka, og tar han med til en hytte ved de dypeste skoger. Kan Oshimas sjef Saeki være Kafkas mor? Det er Kafkas hypotese.

Boka er en historie så spennende at man drives gjennom 550 sider. Igler og sild som regner fra himmelen, gjenferdet av en 15-åring som ikke er død, men en voksen kvinne, og et besøk til den andre siden er kanskje ikke realistisk. Det gjør imidlertid absolutt ingenting.