Ragnar Hovland: Stille natt

Kanskje var det tittelen Stille natt som fekk meg til å ta med meg denne boka frå hylla på Bookstars i Trondheim, og på juleferie til Vestlandet? Riktignok nordvestlandet, og ikkje Hovlands meir tjukkaste Vestland, men likevel; vestlandsforfattar, julesongtittel.

Det er slik eg liker humoren; underfundig, mørk og rå.

Det er slik eg liker språket; gjennomarbeida utan mykje ekstra dill.

Det er slik eg kan like personane; komplekse til trass for få ord og enkle liv.

Hovudpersonen er forfattar og slit ikkje berre med å skrive, men med damer. Advokatbroren slit med vellukkalivet og vellukkakona. Tredje broren slit med nervane. Far sjølv skal dø, og mor lagar tradisjonell vestlansk bondekost. Dei to yngste brørne er forsvunne på mystisk vis, og skal helst ikkje nemnast lenger.

Familiedrama utan store ord, men full av svart humor. Til Framtida seier Hovland at det var familieforhold han ville seie noko om med boka, og "dette at du ikkje slepp unna familien din". Stillheita og natta er ikkje knytt til jul og julesonger, men eit gamalt trøorgel har fått plass i historia. Dette er litteratur på sitt beste, eg berre diggar Ragnar Hovland. Les, les er mitt råd!

Marianne Kaurin: Nærmere høst

Ein haust kan by på mangt. Denne byr på forelsking - og på jødedeportasjon. Det er 1942. Oslo.

Marianne Kaurin har skrive ein roman frå andre verdskrig. Eg får Anne Frank-kjensla. Fascinert og fjetra då eg las dagboka til Frank i tenåra. Fascinert og fjetra no.

Det er lett å leve seg inn i 15-årige Ilse si forelsking i Hermann og hennar forvirring over at han ikkje har tid til ho. Det er òg lett å kjenne Isak sin angst knytta til om det i løpet av natta er skrive antisemittistisk bodskap på butikkvindauga.

Språket til Kaurin er godt, ho har ein bevisst penn der setningane, lange og korte, speglar stemning og spenning.

Vente. Isak lukket øynene, lyttet, fottrinn, stemmer, han kom til å dø, tenkte han, der, med armene i været, skutt mot en vegg. (s. 161)

Eg tilrår!

Boka fekk eg frå forlaget.

13. desember

Jeg elsker ord. Eller rettere sagt; jeg elsker å orde. Ordene er for meg kropper man kan ta og føle på, synlige sirener, sanselighet i kjøtt og blod. Kanskje skyldes det at jeg er blottet for interesse for den virkelige sanseligheten, i tanke som i drøm. Mitt begjær har forvandlet seg til det i meg som skaper verbale rytmer og som oppfatter andres. 
(Fernando Pessoa: Uroens bok, s. 18)

Å oppdage en ny stemme, en som skiller seg ut, er en kriblende gledesbølge. Med høy sjø og storm på Stokkøya i slutten av oktober kom denne Fernando inn i mitt liv. Portugiser. Mannen som skrev under mange navn. Observatøren. Å lese kortprosatekstene i Uroens bok er stor inspirasjon for meg.

Har du oppdaget noen nye stemmer i det siste?

7. desember

Rett før jul i fjor las eg Kristin Floods bok om Frans av Assisi. For meg ei skjellsettande bok om ei vandring både i Frans' fotspor og mennesket si søking etter meining.

No har eg lest Floods Amor fati. Om å elske sin skjebne.

Kva betyr det å elske sin skjebne? Å tru på skjebnen høyrest så viljelaust ut! Og å seie "det er vel ei meining med det" er òg så klisjeaktig.

Flood meiner at skjebnen er noko aktivt, ei innstilling. Han inneber ein tillit til livet og ein aksept for både godt og vondt som skjer. Forfatteren siterer Sergio Gonzales de la Garzas: "Skjebnen er en sinnstilstand".

Boka utforsker menneskets indre landskap. Kven er vi? Kva vil kjenslene våre seie oss? Kva inneber det å lytte til kjenslene, til hjartet, til fornemmingane? Kan vår indre stemme og vår intuisjon vere like viktige å lytte til som hovudet vårt og fornufta?

Det finnes en annen del av oss, en bit i vårt eksistensielle landskap, som vet bedre enn hodet vårt hva som er best for oss akkurat nå. Det er et sted uten form, uten farge, uten lyd. Det kan ikke fanges. Ordene smuldrer bort i forsøket på å forklare. (s. 143)

For å vere i kontakt med sitt indre, og dermed kjenne seg sjølve, må ein tore å vere i den stillheita som skal til for å høyre stemma si. Travle dagar der ein alltid er på tur ein annan stad, fysisk og mentalt, gir ikkje rom for å berre å vere og å lytte til seg sjølv.

Elsk skjebnen din i julestria! Ver i den dovne elva som flyt sakte ned gjennom dalen, kjenn lukta frå blomar og høyr lyden frå ein kvekkande frosk. Brisen stryk over jorda, kjærteiknar deg om du kjenner etter. Drøym. Flyt. Ver. Og no er det helg -

2. desember

Er draumar berre noko fjernt, livsfjernt? Vi kan drøyme heilt fantastiske, urealistiske og skumle ting om natta. Vi kan drøyme oss vekk frå ein kjedeleg kvardag.

Om ein har ein draum, ville det ikkje vore utruleg fint å leve draumen? Kvifor tenkje at det er umogleg?

Men kva er draumen? Ein heilt vanleg tysdag midt i arbeidstida er det spørsmålet kanskje ikkje så lett å svare på? Ein måte å finne igjen draumane på er å tenkje seg attende til barndomen. Kva likte eg å gjere då, kva gjorde eg i dei lange stundene eg var i flyt? Då eg var så i det at alt anna var uvesentleg?

Å tenkje seg attende til barndomen er eit av tipsa til Ellen Vahr i boka Drømmekraft. Boka handlar både om å finne (attende) draumen og å gjere noko med den. La krafta i den verke.

Då eg gjekk på skulen drøymde eg om å opptre, spele skuespel eller syngje. Eg song mykje framfor spegelen med hårbørstemikrofon. Med åra har eg meir og meir vorte medviten om kor mykje energi songen gir meg. Eg blir så glad av musikk, og å vere i han, at eg nesten brest!

For nokre veker sidan var eg modigare enn en nokon gong trudde eg kunne vere. Eg var i eit rom der det var lagt til rette for spontane opptredener. Gjesten denne kvelden var Henning Sommerro. Eg spurte om eg fekk syngje saman med han. Det fekk eg. Eg song "Nordmørsminne" med hjartet. Den kvelden levde eg ein av mine draumar.

Rachel Joyce: Harold Frys utrolige pilegrimsferd

Å gå er å være, være i tiden, være i kroppen.

Harold Fry går nordover, bakover og innover. Å gå en pilegrimsferd er mer en prosess enn et mål.

Vi får høre om Harolds forhold til kona, til sønnen, til arbeidsplassen og den døende Queenie. Jeg får fort følelsen av at Harolds liv ble annerleders. Vanskeligere.

Hvorfor isolerte Harold og kona seg i hver sin stille verden? Hva skjedde egentlig? Sakte, underveis, nøstes dette opp. Og imens knutene vikles ut, møter Harold mange forskjellige mennesker som bidrar på ulikt vis til at han ser seg selv og livet sitt med nye briller.

Boka er lett å lese og en fin blanding av alvor og humor. På en underholdende måte er historien om Harold en påminner til hver og en om at livet er enkelt og komplisert på en gang.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka av Aschehoug.

Tove Jansson: Sommerboken

Det var en gang en sommer. Og en høst. Og før jeg fikk skrevet innlegget om Sommerboken, det som skulle starte med en betraktnig om overgangen til høsten, var det vinter. Hvitt ute, varmt inne.

Tove Jansson har skrevet den evige, eventyrlige, hverdagslige og eksistensielle sommeren. Kan man tenke seg noe mer sommerlig enn en øy? Saltkråkan, Grip - eller Stokkøya?

Hver sommer bor Sophia, farmor og pappa, forfatteren, på sommerøya. Mamma er død. Dagene flyter, stormer eller snirkler seg av gårde.  Det er mye å undres over når man er både seks og 76. Eller hvor gammel farmor nå er. Farmor er ihvertfall så gammel at hun kan gjøre som hun vil, være leken eller vanskelig, alt ettersom.

En av mine favorittfortellinger i boka er om katten Mappe. Sophia elsker den, og er helt forferdet over hvor uvillig Mappe er til å gi seg over til hennes kjærlighet.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, dess mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.
(s. 67-68)

Boka er dypt gripende på det eksistensielle plan. Man kan både bli litt klokere og få humret godt av å være på Janssons øyunivers.

Og nå som vinteren er her: Bokhandleren på Belgravia Books (Ebury Street, like ved Victoria Station, London) gjorde meg oppmerksom på at Jansson også har skrevet Vinterboken! Den har jeg ikke lest - ennå - men kanskje rekker jeg å lese, og til slutt skrive om den, innen sommeren atter en gang lover sand mellom tærne, eller et solvarmt svaberg?

Prableen Kaur: Jeg er Prableen

I løpet av noen timer har jeg lest Prableen Kaurs historie. Og den er gripende, sterk og dramatisk. Til å være 19 har hun opplevd mye og tatt et stort ansvar. Det er til å ta av seg hatten for. Ikke minst fordi Kaur selv tok på seg turbanen ut fra et religiøst standpunkt. Hun er så modig!

Kaur har skrevet mye i flere år, og hun skriver i boka at hun har drømt om å gi ut en diktsamling. I stedet ble det en oppvekstfortelling.

Hun skriver både om vanskelige år på skolen med massiv mobbing, om å finne en religiøs  overbevisning og ikke minst et sterkt, sterkt politisk engasjement.

Som de fleste i Norge vet, var hun på Utøya den 22. juli 2001, og hun ble både en formidler og en som tok ansvar i tiden etterpå.

Forfatteren har bygd opp historien slik at den ikke bare berører, men også er spennende. Overlever bestevennen? Hvordan går det med søsteren? Hvordan kommer hun seg ut av barneskolens mobbehelvete?

Jeg har ikke lyst til å røpe mer av innholdet. Imidlertid har jeg behov for å slå fast at dette er en viktig bok. Den er et vitnesbyrd som representerer en ny, norsk generasjon meningsbærere. Jeg heier høyt!

Anna Bache-Wiig: Lasses hus

Anna Bache-Wiig er både skuespiller og forfatter. Hun spilte i Buddy - en ganske så fornøyelig film med Tøyen og Oslo som et midte.

Lasses hus er i Bergen. Og fortellingen spenner seg ut mellom hovedstaden og den gamle hansastaden.

Vi blir kjent med flere personer med relativt store utfordringer å hanskes med. Livene deres knyttes etter hvert sammen. Det høres kanskje ut som en litt kjedelig oppskrift, men om måten å bygge opp plottet på er forutsigbar, så er sammenhengen mellom personene finurlig nok. De er ikke A4, og har likevel mye vi kjenner oss igjen i.

Dette er både humoristisk og trist. Bache-Wiig skriver romanen nesten som en dreiebok. Historien kunne fort blitt en god film, tenker jeg. Med Henriette Stenstrup som Eva og Kåre Conradi som Bo Bang, kanskje?

Og Lasses hus, hva er egentlig det? Både en illusjon og et hus med fire vegger og tak. Mer sier jeg ikke. Medrivende lesning!

Linda Boström Knausgård: Grand mal

Grand mal er en novellesamling.

Det ligger noe urovekkende og lurer i tekstene til Linda Boström Knausgård. Akkurat som om noe ekkelt kan skje når som helst. Eller at noe fryktelig har skjedd, et eller annet, akkurat hva kan vi bare gjette.

Når jeg leser om Antonia, tenker jeg for eksempel: hva har hun gjort med brødrene sine? Var det Antonia som tente på? Hvorfor?

Novellen om personen som alltid blir stoppet av representanter for ulike trossamfunn på gata, er på et vis komisk, og man kan kjenne seg igjen, og likevel: Under det komiske en uro, en følelse av at noe skremmende eller katastrofalt skal skje.

Angst. Det er kanskje det det er? Angsten for at det uforutsette skal skje? Eller at rett og slett at ens skjebne fullendes. 

Favorittfortellingen min i samlingen er "Kvitebjørn kong Valemon". Undergangen ser ut til å nærme seg for den lille jenta og foreldrene hennes. Naturen ødelegges av mennesker. Miljøet er forurenset. Så blir jenta reddet av kvitebjørnen; forelskelse, fascinasjon og kjærlighet. Men i alle eventyr lurer farer ... og holder man ikke det man lover, går det riktig ille.

Jeg syns Boström Knausgård skriver veldig godt, underfundig. Alltid er noe fordekt. Korte setninger. Knapt. Det er overflødige er utelatt. Fint. Jeg liker det slik.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I sommer leste jeg Karl Ove Knausgårds Min kamp 4. Var med 19-åringen nordover som lærervikar og med unggutten på jakt etter sitt første samleie. Kjente på den tilbakevendende smerten hovedpersonen er i. Fortellingens detaljer avkler ham, lag for lag. Konstruerer en sannhet.

Sannheten Knausgård konstruerer gir konsekvenser. "Mannen min kjenner du jo" skriver Linda Boström Knausgård, "[h]am vet du alt om. Ambisjonene hans og den enorme viljen." (Grand mal, "Ønske", s. 10)

I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, sier Knausgård at han bare starter å skrive, og skriver og skriver til han nærmer seg en kjerne.

Forfatteren er ikke av dem som som er grådig med ord. Så hva er kjernen i det han skriver? Kanskje er det å nå ambisjonen? Å gjøre noe kontroversielt - som å skrive sin egen historie i seks bind, og attpå til kalle den "Min kamp". Tittelen indikerer selve livsverket, og har en klar referanse til en annens livsprosjekt. Bare det å bruke den referansen, for en modig provokasjon!

Jeg går litt i metning av å lese side opp og side ned i Min kamp 4, slik jeg gjorde da jeg kom midtveis i bind tre for ganske lenge siden. Jeg syns Knausgård skriver godt og jeg glir med side etter side, men nå trenger jeg en pause igjen.

Tom Rachman: Siste nytt

Denne gangen har jeg lyst til å skrive noe om forfatterens grep, eller måte å bygge opp romanen på.

Rachmans bok består av mange enkeltfortellinger. Hver for seg kunne de godt vært en novelle. Hver enkelt fortelling knyttes imidlertid sammen med de andre, og kaster lys over hverandre.

La meg utdype.

Novellene har en overbygning. Den består av en nyhetsavis, en engelskspråklig papiravis. Grunnlagt av en amerikaner og med hovedkvarter i Roma. Alle novellene er knyttet til personer som på ulike vis har et forhold til avisen. I en novelle møter vi frilanseren som bor i Paris, og som teknologien og snart hele familien har gått fra. I en annen møter vi økonomisjefen som har kvittet seg med medarbeidere, men kanskje selv blir lurt? Leseren er representert. Eieren. Redaktøren. 

Novellene representerer ulike desennier av avisens historie, og novellene har små mellomspill som sier noe om etableringen og endringer.

Grepet er ganske finurlig, og det er vellykket.

Likevel er det forfatterens evne til å skape troverdige, kompliserte hovedpersoner jeg er mest imponert over. Enken med tvangstanker og frilanseren hvis yngre kone har flyttet inn hos naboen er skjebner som vil bli husket en stund.

Roald Dahl: Bittesmåene

Kilde

Når Solgunn anbefaler er det verdt å lytte. Jeg strøk avsted til biblioteket mitt og lånte et slitt og godt brukt eksemplar. Godt utgangspunkt!

Under dyna med to store puter i ryggen leste jeg om Billy som tross morens iherdige advarsler bega seg ut på eventyr. 

Bare hvis man våger, kan man vinne. Bare om man er åpen for det underlige, det annerledes og det utenomjordiske, kan man oppdage alle de andre dimensjonene. Bare om man tar seg tid til å se, ser man.

Jeg løfter blikket og ser ut. På haugen med himmelen bak. På traktorsporet som går i en bue gjennom kornåkeren. På bjørka som vaier i vinden. Kanskje er det i bjørka bittesmåene på Byneset bor?

Linn Ullmann: Det dyrebare

Innimellom blir ein mint på at fleire hovud tenkjer betre enn eitt. Ulike lesarar ser og tolkar ting ulikt. Dei forskjellige måtane å lese boka, og personane på, kan gi eit meir utfyllande bilete, og til og med endre førestillinga ein hadde før ordskiftet.

Slik kan det gå når Bokdamene på Byneset har lest Ullmann.

Det dyrebare er full av mysterier, løyndommar; løyndommane i menneska sine sinn og historiar.

For; kva er det med Alma? Kva er det med Siri, med Jenny - og med Irma? Den einaste mannen i boka, Jon, han er kanskje den minst mystiske?

Bokdamene samla seg på eit svaberg ved Trondheimsfjorden denne sommarkvelden. Kvitt i glaset og reker på menyen. Var det opplagt kven som drap Mille? Ja, var det eigentleg det? Etter kvart vart lag på lag skrella av personane i boka, detaljar om det eine og det andre kom fram, og vart lagt oppå kvarandre. Og då avdekte det seg endå mykje meir enn bokdamene kvar for seg hadde sett. Vi skåla over våre til saman skarpe blikk medan fjorden glitra nedanfor oss, vi skåla for Ullmann som har skrive ei svært god bok og vi skåla for kunsten å leve det gode liv her og no.

Det er ikkje krim forfattaren har skrive, sjølv om det er det òg. Ullmann er utruleg god til å gjere personane djupe. Og heilt inn skal ein ikkje komme, men litt og litt meir kan ein forstå om ein prøver, resten skal forbli mystisk. Når det stadig er fortolkingsrom igjen, då er litteraturen - og livet - god(t).

Boka blir tilrådd.

Sherman Alexie: The Absolutely True Diary of A Part-Time Indian

Boka begynner med et sitat av W.B. Yeats

There is another world.

but it is in this one.

Sitatet kler bokas innhold godt. Kan man bryte ut, og vil det aksepteres, i den gamle og i den nye delen av verden?

Junior er indianer, født med vannhode, har store føtter og briller - og bor i reservat. Et ganske håpløst liv. Foreldrene drikker, alle andre drikker, søsteren dropper ut av skolen til tross for gode resultater, det er knapt med penger, ja, stort sett ganske miserabelt.

En dag - etter å ha kastet en bok i ansiktet til læreren - får Junior et råd fra læreren med den brukne nesen. Junior har alt for gode evner til å bli i reservatet, han bør begynne på en hvit skole utenfor.

Dermed begynner reisen til den andre delen av verden.

Boka er spekket av galgenhumor og morsomme tegninger (tegnet av Ellen Forney). Når det ser som svartest ut enten sparker Junior fra seg eller elger seg inn på den peneste dama. Og strategiene er mer vellykket enn selv Junior våger å tro.

Dette er en morsom bok, en alvorlig bok, en rørende bok og en viktig bok. Jeg fikk den i bokpakken fra Hysj! Lesing pågår. Nå har jeg lest fire av de fem bøkene jeg fikk, og alle hittil har vært strålende litteratur.

Fred Uhlman: Forsoningen

For ikke lenge siden var jeg så heldig å vinne en bokpakke på bloggen Hysj! Jeg leser. Trukket ut som vinner blant mange av hennes lesere.

Glad var forbokstaven. Nå er to av bøkene lest. Den ene er Fred Uhlmans Forsoningen.

Hvordan oppsummere fra denne boka uten at den høres ganske ordinær ut?

Hva med dette anslaget: Hvor mye til tross kan det finnes og likevel oppstår et dypt vennskap?

Konradin begynner i Hans' klasse. De er 16, det er 1932 og vi er i Stuttgard, Tyskland. Hans' foreldre er av jødisk avstamning, Konradins er greve og grevinne. Og grevinnen er en stor beundrer av Adolf Hitler.

En av disse vennskapsforelskelsene oppstår. Der man gjør alt for å bli sett og likt. Kunsten - musikken og litteraturen - er en stor felles interesse hos de to unge.

Politikken kommer snikende inn i livene deres. Holdningene og handlingene til folk rundt dem endres dramatisk. Hva skjer med de to guttene som står i startgropen av livet? Tittelen antyder forsoning. Hvordan kan jeg ikke røpe.

Boka er kort og er lest på en time eller to. Inntrykket er dessto større.

Audrey Niffenegger: Den tidsreisendes kvinne

Dette er andre boka jeg leser av Audrey Niffenegger på kort tid. Den tidsreisendes kvinne var hennes debut som romanforfatter.

Verden ville vært et fattigere sted uten Niffeneggers fantasi, tenker jeg. Forfatteren bruker fenomener som det allerede er spunnet myter rundt. I Mørkets symmetri var det tvillinger, i denne boka er det tidsreiser.

Tidsreiser har noe spennende og eventyrlig ved seg. Hvem husker vel ikke brødrene Dahls tidsmaskin?

Denne forfatteren greier å bruke disse fenomenene svært så kreativt. Imponerende kreativt. I tillegg blir det fantastiske og absurde også troverdig fordi hun komponerer fantasien og realismen så godt i en helhet.

Hovedpersonene er Henry og Clare. Han reiser fram og tilbake i tid, og hun er hans tidbundne kjæreste.

Det er slik en vakker kjærlighet som beskrives mens tragedien males i bakgrunnen. For Henry dumper opp i farlige situasjoner - naken ligger han plutselig på bakken. Noen ganger blir han banket, og en gang holder han på å fryse ihjel.

Langt mer idyllisk er det når han dukker opp i en blomstereng ved Clares barndomshjem. Henry kommer til Clare iflere ganger i hennes barndom og oppvekst. Han vet at hun blir hans kjæreste og kone, hun aner det.

Jeg greier ikke å holde orden på årstall og hovedpersonenes aldre i denne boka. Og kanskje er ikke det så viktig heller. Det mer understreker kaoset enn det kompliserer.

Dette er en fabelaktig historie, og gripende. Jeg liker imidlertid enda bedre Mørkets symmetri og leken med mørket i den fortellingen. Uansett ønsker jeg meg flere bøker av det sære og fascinerende slaget fra Niffenegger.

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

Denne gongen var Bokdamene på Byneset svært samde. Det vart tommel opp for Jón Kalman Stefánssons Himmelrike og helvete.

Islendingen Stefánsson skriv om eksistensen. Kva lever vi for? Når er livet ikkje lenger verd å leve?

Hovudpersonen, gutten, mistar den beste vennen sin, Bárdur. Bárdur og gutten hadde ein felles lidenskap - litteraturen. Bøkene tok dei med inn i poesiens vakre, vemodige verd. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Vi er på Island for hundre år sidan. I fiskeværet ligg båtane på land og venter på vêret. Plutseleg er tida der - dei skal ro ut. Bárdur greier knapt å rive seg laus frå dikta då mannskapet blir kommandert på plass. 

Det blir kjærleiken til bokas vakre ord som blir Bárdurs banesår. Han gløymer skinnvesten sin. Ute på havet i vind og uvêr er det den visse død.

Gutten kjemper - vil ikkje tru at han mistar vennen. I tida etterpå ser han ingen grunn til å leve vidare. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Gutten må likevel levere den skjebnesvangre boka til eigaren. Det skylder han sin beste venn. I møtet med seg sjølv gjennom det karrige landskapet og etterpå i møta med nye menneske, ser gutten ein ny veg.

Jón Kalman Stefánsson overbeviser som ein poetisk historieforteljar. Dette er ein roman som rører og er full av språklege godbitar. 

Audrey Niffenegger: Mørkets symmetri

Å være tvilling står for meg som både spennende og, ja ... klamt. Tvillingenes tosomme verden; to som forstår hverandre, ligner hverandre, som kan ekskludere resten av universet - og som på den andre siden sitter fast i hverandre og ubønnhørlig blir forbundet med den andre.

Julia og Valentina er eneggede tvillinger, det samme er deres mor og hennes søster, Edie og Elspeth. Vi får innblikk i fellsskap, lengsel etter å bryte ut og lengsel etter å finne sammen igjen.

Det er en fantastisk historie Audrey Niffenegger ruller ut. Fantasi som er så bundet til realiteter og en troverdig framstilling, at det kanskje kunne skjedd?

På nabotomta til bygården der Elspeth og kjæresten Robert bor ligger en gammel og uendelig stor gravlund, Highgate. Gravkammeret til Elspeths familie ligger på gravlunden, og snart dør Elspeth og blir lagt i graven.

Julia og Valentina arver tante Elspeths leilighet. Under bor den sørgende Robert, som skriver doktoravhandling om Highgate og jobber på gravlunden som guide. Over bor Martin, som har utrolig mange tvangsforestillinger og nettopp er blitt fraflyttet av sin nederlandske kone. Hit flytter tvillingene, fra Lake Forest, USA, til London på de britiske øyer.

En kirkegård, tvillingkomplikasjoner, tvangshandlinger, en sjel som ikke vil dø, kjærlighet og forelskelser. Å lese denne boka er som å dukke inn i den mest spennende, utrolige historie - og det blir ikke for mye. Det blir ikke for mye. Det blir bare bra. Anbefales!

Boka fant jeg på et av mine yndlingssteder, Trondheim folkebibliotek, da jeg lette etter en annen bok. Ut kom jeg med en bok med to hvitkledde tvillingjenter plassert i relativt antikke og mørke omgivelser på omslaget.

Daniel Glattauer: Den syvende bølgen

Kva skjer med Emmi og Leo når den sjuande bølgja kjem? Den sjuande bølgja skal vere vanskeleg å berekne, vanskeleg å forutsjå. Sjølv på stille, blankt hav - liksom ut frå ingenting: Svusj! Ein mistar årer, - eller gangsyn og fornuft om ein plasserer den sjuande bølgja i relasjonane mellom menneske.

Forelsking og fascinasjon, bølgjer av spenning og tiltrekking. Men innimellom blir ein tjora til brygga, og alt roar seg.

Emmi. Leo. Førre boka slutta med at mannen til Emmi, Bernhard, oppdaga e-postkorrespondansen. Bernhard skriv til Leo og ber om at han må møte Emmi og at det kanskje ender med at forelskinga på den måten brenn ut. I staden takkar Leo ja til eit jobboppdrag og drar til Boston.

Fleire månader seinare skriv Emmi atter ein gong til Leo. Og vips; så dei er i gang igjen. Fram og tilbake går orda, dei åpnar og lukkar for noko meir. Leo er i gang med eit nytt forhold. Ei stund prøver dei å overbevise seg sjølv om at dei berre er skrivevenner. Men under: tiltrekking, sjalusi, utprøving av den andre.

Det nye i denne boka er at Emmi og Leo treffes innimellom e-postane.

Kva skjer når den sjuande bølga treff? Eller den sjuande gongen dei møtes? Det er vel ikkje ei stor avsløring at det blir ein meir lukkeleg slutt i denne boka enn i Mot nordavinden.

Dette var god påskeunderhaldning for meg, Groskro var litt meir skeptisk i sin omtale av boka.