Det ligger noe urovekkende og lurer i tekstene til Linda Boström Knausgård. Akkurat som om noe ekkelt kan skje når som helst. Eller at noe fryktelig har skjedd, et eller annet, akkurat hva kan vi bare gjette.
Når jeg leser om Antonia, tenker jeg for eksempel: hva har hun gjort med brødrene sine? Var det Antonia som tente på? Hvorfor?
Novellen om personen som alltid blir stoppet av representanter for ulike trossamfunn på gata, er på et vis komisk, og man kan kjenne seg igjen, og likevel: Under det komiske en uro, en følelse av at noe skremmende eller katastrofalt skal skje.
Angst. Det er kanskje det det er? Angsten for at det uforutsette skal skje? Eller at rett og slett at ens skjebne fullendes.
Favorittfortellingen min i samlingen er "Kvitebjørn kong Valemon". Undergangen ser ut til å nærme seg for den lille jenta og foreldrene hennes. Naturen ødelegges av mennesker. Miljøet er forurenset. Så blir jenta reddet av kvitebjørnen; forelskelse, fascinasjon og kjærlighet. Men i alle eventyr lurer farer ... og holder man ikke det man lover, går det riktig ille.
Jeg syns Boström Knausgård skriver veldig godt, underfundig. Alltid er noe fordekt. Korte setninger. Knapt. Det er overflødige er utelatt. Fint. Jeg liker det slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D