Monica Isakstuen: Om igjen

Julegaver fra Groskro pleier alltid å være veldig fine. Også Om igjen av Monica Isakstuen. En bok der teksten kommer til meg som en gave, og der innholdet kommer som en gave.

Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.

Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.

Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:

Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)

Lars Amund Vaage: Syngja

Lars Amund Vaage fekk Brageprisen i 2012 for denne boka. Den har vore i randsona av å bli teke med til kassa mange gonger, men eg har ikkje heilt vore i modus. Inntil litt før jul. Då vart ho med heim og har vore med i veska hit og dit samt ein tur til Bøfjorden før eg las ho ferdig.

Det er ei lita bok, litt over 200 sider.

Det er òg ei personleg bok som forfattaren seier det satt langt inne å skrive, og å gi ut.

Historia handlar om Vaage si dotter. Hans første barn. Eit barn det er noko med. Ho er annleis. Lærer ikkje. Knyter seg ikkje til foreldra. Ho spring, inn i sine eigne rom, ho spring ut i det ytre, men inn i seg sjølv. Hva er det med G? Kan ho lære, bli som andre?

Det er ei stor påkjenning å få eit barn som har store utfordringar. Korleis finn ein orda, språket for å skrive om det? Det er frykteleg vanskeleg. Det er så mange lag med innsikt og aksept som skal til før Vaage er komen til å skrive ut denne teksten. Mange mil med buss, bokstaveleg talt. Han kjørte buss i mange år ved sida av forfattarskapen sin.

Dette er ei rørande og sterk historie, full av kjærleik. Litt krevande å halde tråden på den måten eg las ho (nokre sider no og nokre sider då), men absolutt anbefalt.

Om det er nokon moral i boka tenker eg at det er å tore å stole på seg sjølv, og ikkje la fagfolka få det avgjerande ordet.

Linnéa Myhre: Kjære

Kjære Linnéa Myhre,

jeg har lest boka di, Kjære, lest brevene til dine kjære, og til de mindre kjære.

Ikke har jeg lest bloggen din, og ikke visste jeg at du var kjæreste med Sondre Lerche. For jeg antar det må være ham. Jeg har hørt navnet ditt, og hadde en formening om at det var noe med spiseforstyrrelser knyttet til deg.

Så jeg var blank, og uten spesielle forventninger, da jeg startet å lese. Eller forresten, boka var en gave fra en person jeg setter stor lit til når det gjelder kultur generelt og litteratur spesielt, så noen forventninger om kvalitet hadde jeg. Og hvorfor jeg hadde fått denne boka gjorde meg nysgjerrig.

Sjangeren; brev: Hva var dette? Du har skrevet brev til venner og familie, men også til en sukett-produsent og til Santa Maria. Og du er nådeløs, ikke minst overfor deg selv. Jeg tenker at du skriver fram en utvikling i deg selv. Etter hvert blir du mindre nådeløs og viser forståelse overfor dem du skriver til. Du blir også friskere.

Psykiateren Finn, kan det være Finn Skårderud? Det er jo ikke så farlig, det som er bra er at du har slik tillit til ham. Slik i motsetning til terapeuten med tunika som tappet med fingeren og som gjorde deg gæren. Først i brevet til henne avslører du hvor negativ du var både til henne og opplegget hennes, og at du ikke turte si fra, eller slutte.

Disse brevene i en bok på drøye 150 sider er søren meg så glimrende skrevet, Linnéa. De løfter seg ut over hvert enkelt brev, de sier mye om hvordan en person med psykiske problemer tenker, de beretter om relasjoner med ærlighet, kjærlighet, skuffelse. Du skriver slik at jeg sitter igjen både rystet, glad og med litt mer innsikt.

Takk for brevene, jeg er glad jeg leste dem.


Med vennlig hilsen
Mette Moen Baatvik

Ketil Bjørnstad: De udødelige

Thomas Brenner har en kone med en kul i brystet, men som hun muligens fornekter for seg selv. Thomas Brenner har en mor som må sendes på sykehjem, en far som fortsatt bor hjemme, men må ha besøk nesten daglig. Han har to døtre i 20-årene som fortsatt ikke tjener egne penger. Og jammen har ikke Thomas Brenner, praktiserende lege, hjerteflimmer.

Brenner nærmer seg 60, og det meste rakner for ham.

Problemstillingene er interessante. Aldrende foreldre, uselvstendige barn som livet ikke ser ut til å lykkes for, redsel for konas og egen helse.

Hvorfor blir dette en dårlig bok? For meg oppleves dette som oppramsing av problemer, side etter side. Jeg kommer ikke inn under huden på Thomas. Hvem er han? Hvorfor er han så tafatt? Hvorfor synes han å ha så fjernt forhold til kona som han også beundrer så voldsomt? Hvorfor er han så kritisk til barna sine? Hvor er kjærligheten, ømheten for personene som står ham nær? Ketil Bjørnstad beskriver alt så utenfra. Jeg får ingen medfølelse for Brenner, greier ikke å leve meg inn i historien. For mye tragedie og der Bjørnstad muligens prøver å være morsom blir det heller platt.

Korrektulesing virker det som forlaget har hoppet over. Til sammen blir dette ikke godkjent for min del.

Boka ble lest av Bokdamene på Byneset, og det må nevnes at tre av fem likte boka godt og ble berørt av den.

Yngve Kveine: Lyden av asfalt

Jeg har fått et anmeldereksemplar av Lyden av asfalt. Det er Yngve Kveines første bok og Tigerforlagets første utgivelse. Versjonen jeg har fått er ikke korrekturlest, står det på omslaget.

For min del så syns jeg at det er mer enn korrekturlesing som gjenstår.

Historien er rotete framstilt. Den er kronologisk skrevet, men det er likevel ikke så lett å vite hvor i livet til hovedpersonen vi er. Går gutten i første eller femte, liksom? Noen få steder står det dato og årstall, men siden det står så få steder, ser jeg ikke helt poenget de få gangene.

Kveine referer masse til Jokke og musikken hans, med det blir også rotete. Hvert kapittel har en Jokke-låt som overskrift og innholdet i kapittelet er ment å spille på den. Det lykkes ikke helt. Det blir litt for konstruert. Enkelte steder siteres det fra låtene. Noen få ganger før et nytt kapittel. Hvorfor?

Teksten virker ikke helt forløst, rett og slett.

Boka ligner på østkantversjonen av Beatles. Det skal den sikkert gjøre. Og det er ingen dum idé. Det blir likevel litt for likt … Fire gutter, pubertet, alkohol, mye, mye oppkast, mislykkede damehistorier.

Likevel, det er driv i historien. Jeg hang på i relativt høy hastighet helt til mål. Jeg digger Jokke, og Oslo var byen min i mange år. Jeg bodde en stund like ved Linderudsenteret, der disse guttene vokser opp, og jeg var mye på Grünerløkka. Det mye å kjenne seg igjen i.

Jeg tror dette kunne blitt en ganske bra oppvekstroman fra Oslo øst, om den ble knadd enda bedre sammen. Jeg håper korrekturen ble mer omfattende enn en vanlig korrektur, rett og slett. Stoffet har fortjent det.

Jo Nesbø: Sønnen

Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.

Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.

Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.

Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!

Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok,  ting er ikke alltid slik de framstår.

Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.

Gunnhild Corwin: Idas dans

Ida er 18. Ida får kreft.

Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.

Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.

Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.

Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.

Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!

Kjell Westö: Svik 1938

Svik. Det er litt av et ord. Litt gammelmodig nærmest. En sviker, en som forråder fedrelandet. Svik er liksom mer alvorlig enn å svikte, være utro eller forsømme. Det er et ord som beskriver noe uopprettelig.

Et svik er et "tilfelle av at man går bort fra sitt ord/sitt løfte/sin tilhørighet" står det i no.wiktionary.org 

Så hva er sviket i Kjell Westös bok? Vi er i en tøff tid politisk sett, Adolf Hitler vinner fram i Europa. Hvem støtter man, og hvorfor? Kan man beholde sin integritet om man støtter maktovergrep og idealer som tilsier at menneskeverdet graderes? Hvor mye kan man stå opp for sine meninger og idealer uten å ødelegge for seg selv i en slik tid - vennskap og forretninger kan settes på spill.

Advokat Claes Thune kommer opp i slike dilemmaer. Og det i en situasjon der han i utgangspunktet føler seg sviktet på det personlige plan. Kona har gått fra ham og blitt sammen med en av hans beste venner. Om ikke det var nok blir Thune - ja, det tror han selv, i alle fall - utlevert i ekskonas novellesamling bestående av erotiske fortellinger.

Når vi befinner oss i Finland på 30-tallet er også borgerkrigen i 1918 et bakteppe for det som skjer. I vakumet som oppsto etter revolusjonen i Russland året før, kjempet de røde og de hvite om makten i Finland. I løpet av noen måneder døde 37 000 mennesker i kamp eller i fangeleirer. Det skal vise seg at Thunes nye kontordame, Matilda Wiik, var et offer i denne krigen.

Det er dramatiske historier som rulles opp, og forfatteren greier å vise hvilke konsekvenser de samfunnsmessige hendelsene og konfliktene gir for enkeltmennesker: Hvordan de virker på psyken, selvbildet og integriteten til hver enkelt.

Dette er grøssende bra! På grunn av de troverdige og sammensatte personene, og på grunn av den geniale oppbyggingen av romanen. Hvordan går dette egentlig? For hvem kan dette gå bra, om for noen?

Bok fikk jeg som leseeksemplar fra Pax - takk!

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.

Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?

Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.

Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?

Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.

Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com

Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?

Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.

Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er  hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.

Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.

Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.

Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.

Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?

Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.

Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.

Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har skrevet en utforskende, personlig og ærlig bok om sin mor, og aller mest om seg selv.

Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.

I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.

Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.

Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.

Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.

I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?

Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.

Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.

Alice Munro: Alice Munros beste. Noveller i utvalg

Bokdamene på Byneset er i gang med et nytt leseår.

Boksirkelen har slitt litt med å finne sin form. Hva ønsker man å lese? Hvor mye får man lest? Hva er en god frekvens for å møtes? Hva er ambisjonene våre?

Vi er fem damer. Alle liker å lese, men det er ulikt hvor mye vi får lest. Hvordan vi finner bøker varierer. Vi har prøvd å velge på omgang og vi har vært gjennom nobelprisvinnere. Det skal mye til for å finne noe som fenger alle like mye og som er motiverende nok til å komme gjennom boka.

Siste grepet vi prøvde oss på var å lese noveller. Lese en novelle hver fra Alice Munros beste. Og utrolig nok og heldigvis: Munro fenget oss alle (ihvertfall oss fire som møttes denne gangen).

Vi leste de fem første novellene i boka, og hver av oss fortalte om "sin" novelle. Vi fant fort likhetstrekk i fortellingne. Sterke, spesielle og sammensatte kvinner, mer endimensjonale menn. Små samfunn der man blir sett og man skal passe seg for Janteloven. Sosiale forskjeller. Munros obervasjonsevne og blikk og formidlingen av dette.

Diskusjonen ble ivrig og engasjementet stort blant bokdamene. Hurra! Det gjorde oss godt.

Selv leste jeg "Tiggerpiken", opprinnelig fra novellesamlingen med samme tittel. Om Rose og Patrick. Patrick som er så sikker på at dette er den store kjærligheten, og Rose som tenker at Patrick er den bleikeste og mest tafatte typen hun kan tenke seg. Men hun kan ta feil, kan hun ikke; er han likevel mannen i hennes liv? Er han den hun vil ha til tross for deres ulike sosiale bakgrunn og hennes stadig tilbakevendende tvil?

Munro får så godt fram de små tegnene på at ting ikke er bra, i atferden og i tankene. Roses påtatte vennlighet og hennes livlighet er like mye for å overbevise seg selv som å overbevise Patrick om at også hun elsker ham. Ganske genialt, og liksom veldig enkelt gjort av Munro. Jeg er imponert.

Bokdamene bestemte seg for å fortsette med noveller i og med at det ble vellykket. Til neste treff leser vi Ferdinand von Schirach. Vi velger selv novelle(r) fra Skyld og Forbrytelser. Jeg har allerede lest flere av novellene i Skyld, og dette er sterke saker. Jeg er spent på hva de andre bokdamene syns.

Lisa Aisato: Fugl

Fugl er nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse. Siljes skriblerier samordner bloggpostene om denne boka i forbindelse med nomineringen og samlesingen.

Fugl er en barnebok, og en bildebok. Fugl er vakker, langsom og litt trist.

Bildet mitt er knipset med mobilkamera og det faller skygge over illustrasjonene fra telefonen. I en liten by sitter jenta i et tre. Blikket er vendt bort. Blikket er lengtende. I alle illustrasjonene fester jeg meg ved blikket, - åpent, sårt, søkende. På andre bilder er blikket nedslått. Jenta bor hos bestefar. Bestefar virker snill.

Hvordan kan jenta komme seg bort? Jo, hvis hun var en fugl kunne hun fly sørover med de andre fuglene. Men kan man bli en fugl? Jenta ønsker det seg veldig sterkt. Til slutt blir hun en fugl, og flyr på sterke vinger. Nå er det bestefar som venter på henne, at hun skal komme tilbake med våren.

Det er en ganske vemodig bok. Hvorfor lengter jenta bort? Hva lengter hun egentlig etter? Kanskje har hun en følelse av ikke å høre til og tenker at det fins en annen plass som er ment for henne? Eller lengter hun etter å være fri, fri som en fugl?

Dette er en nydelig bok. Fargerike, gripende tegninger. Enkel, poetisk tekst.

Om denne når helt opp i konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen, er jeg spent på. Den fortjener i alle fall oppmerksomhet og å bli lest.

Amy Chua: En tigermammas kampsang

Et litt uvanlig valg av bok til meg å være. En bok med innhold fra virkeligheten, fra USA (for meg er virkeligheten og USA ikke synonymer, selv om det selvsagt er en fordom) og om en mors oppdragelse av sine barn.

Baksideteksten gjorde utslaget. Her listes det opp hva Amy Chuas barn ikke fikk lov til, blant annet overnatte hos venner eller se tv. Aktivitetene sine fikk de ikke velge selv. Innholdet i En tigermammas kampsang "setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv", skriver Frode Thuen om boka.

Så jeg kjøpte boka (til den nette sum av kr 49,-), sammen med Urd, som jeg riktig nok leste først og med stor appetitt. Fortsatt litt overrasket over meg selv, begynner jeg å lese. Og jeg leste og leste. Boka var nesten som en spenningsroman. For kunne den kinesiske mammaens metode virkelig virke?

Den kinesiske mammaen forventer at skolearbeidet alltid kommer først, at man alltid får beste karakter (og da er A- ikke godt nok), at barnet må ligge minst to år foran klassen i matematikk, at man aldri må gi sitt barn en kompliment i offentligheten og noen punkter til.

Barnet skal alltid prestere det beste man kan, og det betyr hardt arbeid, hardt arbeid og atter hardt arbeid. Aldri gi etter hvis barnet protesterer eller vil sluntre unna. Være hard som stål. Man skal være en pådriver (kunne neste skrevet slavedriver) og forvente at barnet presteter. Fordi man tror at barnet kan og vil greie det. Sli hjelper foreldrene barnet til å nå sitt fulle potensial.

Forfatteren lykkes med dette overfor sitt eldste barn, Sophia. Nummer to, Lulu, blir imidlertid en hard nøtt. Så hard at Amy må gi opp. Forklaringen på hvorfor hun "gir opp" er at hun innser at datterens personlighet  er lik sin egen, hun er flyktelig sta. Datteren vil selv velge hvilken aktivitet hun skal holde på med.

Chua hevder at de høye forventningene den kinesiske moren har til barnet bygger barnets selvtillit. På sin egen hjemmeside (amychua.com) sier hun det slik: "It’s about believing in your child more than anyone else – more than they believe in themselves – and helping them realize their potential, whatever it may be."  I Vesten vil vi nok gjerne tro at å drive barna så langt som det vi får beskrevet i denne boka, vil bryte ned barnas selvbildet og få dem til å hate sine foreldre. Både Chua og hennes døtre påstår imidlertid at det ikke er resultatet. Man krangler med hverandre og elsker hverandre med samme intensitet.

Dette var en interessant historie. Og selv om jeg aldri blir en kinesisk mamma, vurderer jeg å skru opp forventingene litt. Fiolinspilling er vi imidlertid ferdig med her i gården, men ironisk nok, det var også der Chua måtte gi tapt. Datteren, som viste seg å være mer sta enn moren, valgte bort fiolinen.

Ruth Lillegraven: Urd

Dikt. Kortprosa. Forteljing.

Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.

Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.

Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.

Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.

Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.

For dette er ei bok å elske.

Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":

[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør

Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.

Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.

Stig Sæterbakken: Der jeg tenker er det alltid mørkt

Skrive er det man gjør når man ikke elsker. (s. 59)

Elsker et annet menneske? Elsker, som i å elske, ha sex? Elsker som i være glad i seg selv, være glad i livet? Skrive fordi man har så mye hat, sorg, savn, lengsel i seg? Som må bearbeides, som må ut? Slike tanker får jeg når jeg beveger meg i Stig Sæterbakkens tekster.

Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samling av tre essays. Den lille boka er den første jeg leser av ham. Samlingen ble gitt ut etter forfatterens død. Han tok livet sitt, 46 år gammel. Det er mange referanser til å gjøre slutt på livet sitt i de tre tekstene, spesielt i "Den fryktinngytende". Forfatteren skriver om skammen som innhenter en. Som man plutselig får innsikt i. Som om man plutselig oppdager at man går uten bukser, helt naken, og faktisk har gjort det en stund. En slags retrospekt skam. Som gjør at man aldri blir den samme igjen.

Selv å skrive blir ikke en frihet, blir ikke å slippe noe fri. Snarer tvert imot skriver Sæterbakken, "at ved å skrive sperrer man inne noe som før var fritt, [...] "å skrive hjelper ikke mot noe [...] det bare fyller meg med enda mer [...] Skrive er det man gjør når man ikke elsker."

Det er så dramatisk, og samtidig nøkternt beskrevet. Jeg syns ikke tekstene er veldig lett tilgjengelig. Han refererer til forfattere, filosofer, psykologer, og jeg mister lett tråden. Men innimellom når han fram til meg med noen tindrende klare tanker. For eksempel om skilsmissens geniale lærdom for barna i "Ja. Nei. Ja." Hva er vel ikke mer lærerikt for barn enn et brudd i selve kjernen, - en skilsmisse? Ingenting kan være en mer relevant erfaring for hva som venter dem senere i livet av svik og skuffelser.

Det er et ganske svart syn på livet og menneskene Sæterbakken har, og tittelen på essaysamlingen uttrykker vel dette synet ganske klart: Der jeg tenker er det alltid mørkt. For øvrig også et sitat fra et av essayene.

Selv om jeg ikke deler Sæterbakkens syn på livet, blir jeg ganske fascinert av tekstene hans. Jeg skal lese mer av ham. Kanskje en vakker solskinnsdag? Bare for å balansere litt. Eller se kontrastene enda klarere.

Helga Flatland: Det finnes ingen helhet

Nei, det fins kanskje ingen helhet? Det fins i alle fall ikke en sannhet. At Flatlands tre bøker danner en helhet, er imidlertid sant. At menneskenes liv ser forskjellige ut fra ulike synsvinkler, det får denne forfatteren vist til fulle. Å lese om forskjellige personer sett med ulike briller er utrolig interessant!

Utgangspunktet for alle bøkene er at fire klassekamerater fra samme bygd bestemmer seg for å dra til Afghanistan etter gjennomført førsteganstjeneste. Bare en kommer hjem igjen, Bjørn. De tre andre blir drept av en bilbombe.

I den tredje boka i trilogien får vi høre historiene til kommunelege Ragnhild, til Tarjeis foreldrene (han som ikke ville ta over gården) og til Bjørn.

Bjørn må leve videre uten bestevennene, de med heltestatus. De som ofret seg for fedrelandet er omkvedet. Men - å kjempe for fedrelandet var ikke motivet for noen av de fire som dro. Det vet Bjørn, likevel er ikke det noe han kan si. I stedet blir han mer stille enn noen gang.

Det er interessant hvordan nye problemstillinger kommer til overflaten i årene etter dødsfallene. Tiden går, noe leges, sårene blir til å leve med på forskjellig vis. Ragnhild, som har vært en støttespiller for så mange etter dødsfallene, blir også mindre viktig etter hvert. Men kanskje henger hun selv igjen for lenge i hendelsene og i å årsaksforklare symptomer med sorg og tap?

Jeg tror jeg har glemt å nevne at forfatteren veksler mellom nynorsk og bokmål etter hvem som har ordet? Det fungerer fint.

Godt språk, gode historier som utfylles fra ulike synsvinkler, en overbevisende innsikt i menneskesinnet. Dette er litteratur av svært høy kvalitet.