Jo Nesbø: Sønnen

Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.

Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.

Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.

Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!

Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok,  ting er ikke alltid slik de framstår.

Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.