Gunnhild Corwin: Idas dans

Ida er 18. Ida får kreft.

Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.

Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.

Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.

Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.

Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!