fredag 27. juli 2012

Ein brevskrivar si historie - og oppfordring


I 1967 vart Posten oppretta i Noreg. Det er lenge sidan no. Det måtte vere ei ganske stor omvelting at det vart eit system for postombringing og med postsentralar. Eit fantastisk tilbod og ei framifrå moglegheit til å utveksle nyhende med familie i andre delar av landet.

Eg var ikkje gamle jenta då eg fikk eit nært og lidenskapeleg forhold til Posten - og ikkje mist det som kom med han - brev!

Åtte år var eg då eg fekk mi første brevvenninne. Oddny frå Otrøya. Eitt år seinare skreiv eg brev på nynorsk til Jytte på Jylland, og fekk brev på dansk attende. Interessa tok av i ei kurve som peika rett oppover! Eg hadde brevvennar i Algerie, Tjekkoslovakia (heitte det då), Malta, New York og England. Australia, Østerrike, Sør-Korea, Malaysia, Finland og Ungarn. Eg fekk brev nestan kvar dag, ofte fleire om dagen. Rekorden er åtte!

Vi utveksla informasjon om landa våre, yndlingsfag og familie, gloser på ulike språk, klistermerker og små gåver. Eg drømte om å reise! Besøke alle vennane og landa eg hadde vorte kjend med.

Eg har møtt fleire av dei. Eg dro til Otrøya, Helsinki, Tarbes og Silkeborg. Eg har hatt besøkande frå Danmark. For ein rikdom det har vore! Ei verd full av venner.

Korleis eg vart så nyfiken på verda og andre menneske og kvar eg fekk skrivegleda frå, veit eg ikkje heilt. Kanskje noko har med barndommen å gjere? Eg budde på ein gard. Dit kom alle slektningane som hadde flytta til byar, og etablert seg der, på sommarbesøk. Dei hadde med seg ein vind - vinden utanfrå. Eg lengta alltid ut. Drøymde om å dra med ein båt ut frå land og langt, langt. Elles i året fekk besteforeldra mine brev. Frå tante Ane og onkel Leon og mange fleir. Bestefaren min og eg førte ein liten kamp om å få hente posten kvar laurdag. Kven såg postbilen først og var raskast på foten ned bakken?

I sommar har eg skrive brev til gamle Oslo-venninner, tanta mi i Kristiansund, takkekort til ein bror som lånte meg leilegheita si, eit stort sauekort til ei venninne som likar sauer like godt som meg. Nett fekk eg kort frå Tyrkia. Framleis stundar eg etter å finne brev i postkassa. For å få, må eg også gi. Så i kveld blir det brev til Jylland.

Frå ei sikker kilde har eg høyrd at postens tenester ikkje lenger er mykje brukt. Nestan ingen sender brev meir. Vi sender desto meir elektronisk post.

Inne i hjartet mitt håpar eg likevel at brevet skrive med penn på papir skal leve vidare. Slik vi tek fram igjen gamle stilar, møblar, klede, grammofonplater, så håpar eg at renessansen for handskrivne kort og brev sendt i posten kjem.

Mi vesle sommaroppfordring blir derfor: Skriv eit sommarbrev og nokre sommarkort. Og brått ein dag er det du som opnar kassa di og tek opp ein liten skatt.

fredag 20. juli 2012

Bokryggpoesi


Poesi på en fredag med tre bøker som alle gjorde stort inntrykk på meg da jeg leste dem.

En lystig karusell
Innestengt i udyr
Livet er ikke bare ha ha, hi hi


For alle som har lyst å le, mye og høyt, les En lystig karusell av Varazdat Grigoryan. Forfatteren kom selv som asylsøker til Norge og har skrevet nettopp om en mann som kommer til landet på denne måten. Grigoryan skilderer møtet med asylmottaket og de som bor der, møte med politi og UDI, og det er hylende morsomt. Men selvsagt; det han skriver om beskriver også en virkelighet som i seg selv ikke er komisk ...

Mer bokryggpoesi hos Leselyst.

torsdag 19. juli 2012

Roald Dahl: Bittesmåene


Når Solgunn anbefaler er det verdt å lytte. Jeg strøk avsted til biblioteket mitt og lånte et slitt og godt brukt eksemplar. Godt utgangspunkt!

Under dyna med to store puter i ryggen leste jeg om Billy som tross morens iherdige advarsler bega seg ut på eventyr. 

Bare hvis man våger, kan man vinne. Bare om man er åpen for det underlige, det annerledes og det utenomjordiske, kan man oppdage alle de andre dimensjonene. Bare om man tar seg tid til å se, ser man.

Jeg løfter blikket og ser ut. På haugen med himmelen bak. På traktorsporet som går i en bue gjennom kornåkeren. På bjørka som vaier i vinden. Kanskje er det i bjørka bittesmåene på Byneset bor?

mandag 16. juli 2012

Linn Ullmann: Det dyrebare

Innimellom blir ein mint på at fleire hovud tenkjer betre enn eitt. Ulike lesarar ser og tolkar ting ulikt. Dei forskjellige måtane å lese boka, og personane på, kan gi eit meir utfyllande bilete, og til og med endre førestillinga ein hadde før ordskiftet.

Slik kan det gå når Bokdamene på Byneset har lest Ullmann.

Det dyrebare er full av mysterier, løyndommar; løyndommane i menneska sine sinn og historiar.

For; kva er det med Alma? Kva er det med Siri, med Jenny - og med Irma? Den einaste mannen i boka, Jon, han er kanskje den minst mystiske?

Bokdamene samla seg på eit svaberg ved Trondheimsfjorden denne sommarkvelden. Kvitt i glaset og reker på menyen. Var det opplagt kven som drap Mille? Ja, var det eigentleg det? Etter kvart vart lag på lag skrella av personane i boka, detaljar om det eine og det andre kom fram, og vart lagt oppå kvarandre. Og då avdekte det seg endå mykje meir enn bokdamene kvar for seg hadde sett. Vi skåla over våre til saman skarpe blikk medan fjorden glitra nedanfor oss, vi skåla for Ullmann som har skrive ei svært god bok og vi skåla for kunsten å leve det gode liv her og no.

Det er ikkje krim forfattaren har skrive, sjølv om det er det òg. Ullmann er utruleg god til å gjere personane djupe. Og heilt inn skal ein ikkje komme, men litt og litt meir kan ein forstå om ein prøver, resten skal forbli mystisk. Når det stadig er fortolkingsrom igjen, då er litteraturen - og livet - god(t).

Boka blir tilrådd.

søndag 15. juli 2012

Søndagssmakebiten

Innerst i en krok av sjelen vet hun at sønnene vet det. Det er den samme kroken hvor hun har stukket vekk all slags viten hun både kjenner og ikke kjenner til på én gang: om eksistensen av mobiltelefoner, om internett, om hva folk synes om henne. (s. 247)

Fra Tom Rachman: Siste nytt


Jeg syntes at måten å beskrive det man ikke vil se, men ser, eller vet, ble beskrevet så godt av Rachman i sitatet.

Flere smakebiter på en søndag hos Flukten fra virkeligheten. 

tirsdag 10. juli 2012

Å leve i orda

Kva er det eg leitar etter i litteraturen? Eller er det rette spørsmålet kva eg finn i han?

Kva finn eg i tekstane, i orda, i sammenhengane eller i kontrastane?

Finn eg det eg liker, eller den eg liknar?

Finn eg det eg ikkje forstår, det som fascinerar, det som trekk meg mot seg og gjer meg nyfiken?

Les eg meg opp eller ned?

Blir eg meir klok, gir det meg innsikt, fører det til at eg utviklar meg?

Tilfreds, inspirert, provosert, interessert, underhalden. Eg blir alt. I historiene er eg. Eg og orda. Er.




søndag 8. juli 2012

Søndagssmakebit

Skrive så klart. Det vil jeg jo alltid. Jeg skriver så lite. (s. 58)

Skriver Linda Boström Knausgård i Grand mal.

Flere smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.