I sommer leste jeg Karl Ove Knausgårds Min kamp 4. Var med 19-åringen nordover som lærervikar og med unggutten på jakt etter sitt første samleie. Kjente på den tilbakevendende smerten hovedpersonen er i. Fortellingens detaljer avkler ham, lag for lag. Konstruerer en sannhet.
Sannheten Knausgård konstruerer gir konsekvenser. "Mannen min kjenner du jo" skriver Linda Boström Knausgård, "[h]am vet du alt om. Ambisjonene hans og den enorme viljen." (Grand mal, "Ønske", s. 10)
I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, sier Knausgård at han bare starter å skrive, og skriver og skriver til han nærmer seg en kjerne.
Forfatteren er ikke av dem som som er grådig med ord. Så hva er kjernen i det han skriver? Kanskje er det å nå ambisjonen? Å gjøre noe kontroversielt - som å skrive sin egen historie i seks bind, og attpå til kalle den "Min kamp". Tittelen indikerer selve livsverket, og har en klar referanse til en annens livsprosjekt. Bare det å bruke den referansen, for en modig provokasjon!
Jeg går litt i metning av å lese side opp og side ned i Min kamp 4, slik jeg gjorde da jeg kom midtveis i bind tre for ganske lenge siden. Jeg syns Knausgård skriver godt og jeg glir med side etter side, men nå trenger jeg en pause igjen.
søndag 26. august 2012
mandag 20. august 2012
Tom Rachman: Siste nytt
Denne gangen har jeg lyst til å skrive noe om forfatterens grep, eller måte å bygge opp romanen på.
Rachmans bok består av mange enkeltfortellinger. Hver for seg kunne de godt vært en novelle. Hver enkelt fortelling knyttes imidlertid sammen med de andre, og kaster lys over hverandre.
La meg utdype.
Novellene har en overbygning. Den består av en nyhetsavis, en engelskspråklig papiravis. Grunnlagt av en amerikaner og med hovedkvarter i Roma. Alle novellene er knyttet til personer som på ulike vis har et forhold til avisen. I en novelle møter vi frilanseren som bor i Paris, og som teknologien og snart hele familien har gått fra. I en annen møter vi økonomisjefen som har kvittet seg med medarbeidere, men kanskje selv blir lurt? Leseren er representert. Eieren. Redaktøren.
Novellene representerer ulike desennier av avisens historie, og novellene har små mellomspill som sier noe om etableringen og endringer.
Grepet er ganske finurlig, og det er vellykket.
Likevel er det forfatterens evne til å skape troverdige, kompliserte hovedpersoner jeg er mest imponert over. Enken med tvangstanker og frilanseren hvis yngre kone har flyttet inn hos naboen er skjebner som vil bli husket en stund.
søndag 12. august 2012
Min stemme i verdensveven - et innlegg om å blogge
En for meg ny blogger, libraVermis, sporet meg tilbake til problemstillinger jeg har tenkt på, og vurdert, både da jeg begynte å blogge og underveis i bloggingen.
libraVermis skriver om bokanmeldelser og bokomtaler. Hvordan gjøre det på en blogg, har også vært en av mine utfordringer. Videre har jeg vurdert lesbarheten, anonymitet eller ikke og å skrive personlig vs. allment.
Når jeg skal skrive litt mer om dette må jeg nok allerede innledningsvis bryte med den ene retningslinjen jeg har laget meg: Ikke skrive for langt. Dess lenger teksten blir, dess mer uoverkommelig og uinteressant blir den å lese, - når det dreier seg om lesing på skjerm. Hvilken font man bruker har også betydning for lesbarheten. Skriften bør være uten seriffer. Arial er altså lettere å lese på skjermen enn Times. På papir er det omvendt.
En tekst har alltid en avsender. Mange blogger skrives anonymt, under et nick. Jeg var lenge Mettemor fra Trondheim. For trekvart år siden bestemte jeg meg for å skrive under fullt navn. Da hadde jeg skrevet blogg i to år, og kjente plutselig at tiden var overmoden for å stå for det som ble skrevet fullt og helt. Ikke bare det, men jeg ville gjerne krediteres det som sto der også. Jeg er stolt av det jeg skriver!
Det jeg skriver er personlig, men jeg tror at det også har allmenn interesse. Når jeg skriver om en bok jeg har lest, eller en film jeg har sett, skriver jeg om min opplevelse. Hva gjorde dette med meg, hvorfor syntes jeg dette var så bra? Og hvis ikke - hva var det som ikke stemte?
Jeg tenker at hvis opplevelsen gjorde noe med meg, så vil jeg formidle den slik at andre blir fristet, eller provosert, for den del, til å lese, se eller høre. Jeg har bestemt meg for at det er min stemme som skal komme fram på min blogg. Jeg er min egen oppdragsgiver. Bloggen er min stemme i verdensveven!
Kort oppsummert er dette mine retningslinjer:
1. Ikke skrive langt. Det er krevende å lese lange tekster på skjerm
2. Stå for det man formidler - med stolthet
3. Skrive med sin egen stemme
Kanskje dette innlegget kan være til hjelp for andre bloggere eller kommende bloggere? Enten man er enig eller uenig i min tilnærming til blogg som formidlingskanal. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål eller innspill.
Den 15. september 2012 møtes over 50 bokbloggere i Oslo under Oslo bokfestival. Jeg gleder meg til å finne ut mer om hva andre bloggere tenker og legger vekt på i egen blogging og når de leser andres blogger.
libraVermis skriver om bokanmeldelser og bokomtaler. Hvordan gjøre det på en blogg, har også vært en av mine utfordringer. Videre har jeg vurdert lesbarheten, anonymitet eller ikke og å skrive personlig vs. allment.
Når jeg skal skrive litt mer om dette må jeg nok allerede innledningsvis bryte med den ene retningslinjen jeg har laget meg: Ikke skrive for langt. Dess lenger teksten blir, dess mer uoverkommelig og uinteressant blir den å lese, - når det dreier seg om lesing på skjerm. Hvilken font man bruker har også betydning for lesbarheten. Skriften bør være uten seriffer. Arial er altså lettere å lese på skjermen enn Times. På papir er det omvendt.
En tekst har alltid en avsender. Mange blogger skrives anonymt, under et nick. Jeg var lenge Mettemor fra Trondheim. For trekvart år siden bestemte jeg meg for å skrive under fullt navn. Da hadde jeg skrevet blogg i to år, og kjente plutselig at tiden var overmoden for å stå for det som ble skrevet fullt og helt. Ikke bare det, men jeg ville gjerne krediteres det som sto der også. Jeg er stolt av det jeg skriver!
Det jeg skriver er personlig, men jeg tror at det også har allmenn interesse. Når jeg skriver om en bok jeg har lest, eller en film jeg har sett, skriver jeg om min opplevelse. Hva gjorde dette med meg, hvorfor syntes jeg dette var så bra? Og hvis ikke - hva var det som ikke stemte?
Jeg tenker at hvis opplevelsen gjorde noe med meg, så vil jeg formidle den slik at andre blir fristet, eller provosert, for den del, til å lese, se eller høre. Jeg har bestemt meg for at det er min stemme som skal komme fram på min blogg. Jeg er min egen oppdragsgiver. Bloggen er min stemme i verdensveven!
Kort oppsummert er dette mine retningslinjer:
1. Ikke skrive langt. Det er krevende å lese lange tekster på skjerm
2. Stå for det man formidler - med stolthet
3. Skrive med sin egen stemme
Kanskje dette innlegget kan være til hjelp for andre bloggere eller kommende bloggere? Enten man er enig eller uenig i min tilnærming til blogg som formidlingskanal. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål eller innspill.
Den 15. september 2012 møtes over 50 bokbloggere i Oslo under Oslo bokfestival. Jeg gleder meg til å finne ut mer om hva andre bloggere tenker og legger vekt på i egen blogging og når de leser andres blogger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)