mandag 28. november 2011

Film: Pina

Bergtatt. Så fullstendig. Helt og fullt. Dette var så annerledes. Så overraskende. Vakkert, ja - og så mye mer! En film for å hedre dansen, en film nesten uten ord. For dansen er uten de verbale ordene. Over ordene. En høyere form for uttrykk der ord ikke strekker til. Slik opplevdes filmen, og slik opplevde jeg at man genierklærte Pina Bausch.

Og skal du se en eneste en film før året er omme: Nyt denne!

søndag 27. november 2011

Bokdamene på Bynesets lutefisklag og Karin Fossum: Jeg kan se i mørket

På selveste dagen for Bragepris-utdelingen møttes bokdamene på Byneset for å spise lutefisk, og snakke om bøker og livets viderverdigheter for øvrig.

Egentlig var det Tomas Espedal som sto for tur på den opprinnelige planen. Men vi hadde måtte avlyse et møte tidligere på høsten slik at Karin Fossums Jeg kan se i mørket var kveldens bok. Uansett passerte Espedals navn våre lepper mer enn en gang; Han fikk jo Brageprisen for beste skjønnlitterære bok denne kvelden. Og stemmen hans under intervjuet på radioen; så annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Svakere, mer usikker, liksom.

Lutefisken var himmelsk. Åste hadde handlet i selveste Ravnkloa, og kunne kunsten med å salte nok. Bjørg hadde kokt ertestuing i over en time, og det var nok til flere lutefiskmiddager om så var. Raspet ost, hvit saus med sennep, sennep, sirup, lefse, kålstappe. Og det som topper det hele: Bacon. Men Riktor var ikke helt god. Fossums hovedperson. Sykepleieren på Løkkas sykehjem som klyper pasientene bak ørene og lar være å gi dem medisinene sine.

Det er en psykothriller Fossum har skrevet. Fra Riktors perspektiv. Hvordan han normaliserer sine slemme handlinger, hvordan han har urealistiske dagdrømmer om oversykepleier Anna. Om at hun en dag skal se selveste Riktor og all kjærligheten han føler for henne. Slik til tross for Riktors asosiale atferd.

Innimellom nydelig fisk og alskens tilbehør fikk vi visst ikke helt konkludert på hva vi syntes om boka. Kanskje ga den litt for lite tyggemotstand? Ingen klassiker som blir stående, men en lettlest spenningsbok som vakte antipatier og tanker om at det foregår mye gørr. Noen linjer trakk vi til et drama fra virkeligheten. Sykepleieren Arnfinn Nesset drepte de han var satt til å pleie med Curasit.

Kveldens prisvinner, ved siden av brageprisvinner Espedal, var årets første lutefisk. Og på neste møte, kjære Tomas Espedal, skal kulturkjerringene, alias bokdamene, analysere den eldre forfatterens unaturlige forhold til unge kvinner. Vi gleder oss!

søndag 13. november 2011

Komiske mysterier - Mistero Buffo

Noen ganger opplever man noe utenom det vanlige. Nå har jeg hatt en slik opplevelse. Gjøgleren i Mistero Buffo har med sin spissede humor tatt meg med. Til miraklenes tid. Da Jesus fikk den blinde til å se, krøplingen til å gå og gjorde vann til vin - den mest modne, velsmakende vin som beruset alle sanser.

Dette og mye mer visualiserte Hans Petter Nilsen ved hjelp av ... seg selv. Stemme, kroppsspråk - og ulike dialekter. Engelen hadde nasal Mo i Rana(?)-dialekt, kirkegraveren som tjente penger på ALT kom fra Sunnmøre, Singsaker-fruen giftet bort datteren i bryllupet i Kanaan. Nilsen skifter rolle på mindre enn et knips! Fantastisk bra gjort.



Dario Fo skrev denne monologen i 1969. Mistero Buffo er italiensk og betyr de komiske mysterier, og ikke Herr Buffo, som Nilsen gjorde oss oppmerksom på innledningsvis i forestillingen.

Om det er en moral i stykket er det at ingenting er for alvorlig til å spøke med. Humor er ikke bare underholdning, men en overlevelsesstrategi.

onsdag 9. november 2011

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

Jeg har hørt Beate Grimsrud lese sin egen bok Søvnens lekkasje.

Jeg kunne ikke ta pause fra ordene hennes. Måtte bare høre.

Bergtatt lyttet jeg på den underfundige, underlige teksten.


For ett år siden leste jeg En dåre fri. En roman som på et vis er selvbiografisk. Slik tenker jeg om Søvnens lekkasje også, om det er med rette vet jeg ikke. Noe sier meg bare at Grimsruds ord er ærlige og nakne.

Søvnens lekkasje, er det drømmene? I drømmene kan alt skje, ting blandes sammen til utrolige bilder. Slik også her. Raskolnikov fra Forbrytelse og straff, hovedpersonen fra Sult, denne romanens jeg-person, forfatterens hovedperson fra en annen roman, en høy dame som løser matematiske ligninger. Alt mikses sammen. Og innimellom ringer telefonen. En selger tilbyr abonnement på truser.

Dette er forunderlig morsomt, forvirrende, urovekkende - og poetisk skrevet.



Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Men nå sover jeg.
Jeg ligger i sengen og venter. Lengter etter rem-søvnen, lengter etter drømmen.



Slik starter boka. Fint, ja? Ja.

tirsdag 8. november 2011

Film: Paris

Jeg har sett en nydelig film, Paris, av regissør er Cedric Klapisch.



Rammen for filmen er en historie om danseren Pierre (Romain Duris), som er blitt alvorlig hjertesyk. Søsteren, Elise (Juliette Binoche), alenemor til tre barn og travel sosialarbeider, flytter inn for å hjelpe. Deretter veves andre historier og liv inn i rammen på ulike måter. Professoren som sender sensuelle/poetiske/desperate meldinger til en kvinnelig student. Torghandleren hvis ekskone flørter med de mannlige torgkollegane - og gjenfinner sin attraktivitet. Den rike pariskvinnen som knytter kontakt med en afrikansk mann da hun er på ferie, og hans reise mot byen han bare kjenner fra et postkort.

Her er det mye Paris-stemning. Den røde mølle. Sacre Coeur. Operaen. Eiffeltårnet. Kafeene. Parkene. Det er bare å nynne på en Piaf-låt og nyte!

Anbefales!

mandag 7. november 2011

Kyssing i heisen

Ferdaminne frå sommaren 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Halldis Moren Vesaas, frå Livshus (1995)

lørdag 5. november 2011

Loppemarknad i rue des Martyrs

I oktober var eg på loppemarknad på Montmartre, i rue des Martyrs. Fint, så fint. Eg kjøpte eit serveringsbrett som no står framme med bøker oppå. Elles var det møblar, bøker, lamper og nips av alle slag å finne. Det er rart med Paris, stemninga er akkurat som i desse romantiske og koselege Paris-filmane.





torsdag 3. november 2011

I Wildenveys rike

Herman Portås het han, og gråt nok da han ble født han òg. Senere skulle han bli en stor, norsk dikter og forfatter bedre kjent som Herman Wildenvey.

Portåsen er Wildenveys barndomshjem, og like ved ligger Veiabekken. Kanskje fosset den vill og vakker i Hermans barndomrike, og gav inspirasjon til kunsternavnet? Eller tok han navnet etter Oscar Wilde? Det har nemlig vært spekulert i om Wildenvey er sønn av Wilde. Hvis noen kan tipse om kilder som sier mer om disse ryktene, så kommenter gjerne innlegget.

Portåsen er blitt en liten kulturperle. Med utstilling om Wildenvey, andre utstillinger, utendørscene, staudehage og kafe. Absolutt verdt en tur innom.

Akkurat nå står utstillingen Av ord er du kommet - til ord skal du bli. Om ord knyttet til døden.



Befinner man seg i nærheten av Mjøndalen er et besøk på Portåsen på sin plass.