lørdag 30. mars 2013

Hélène Grémillon: Den fortrolige

For et fint omslag, tenkte jeg, da jeg tok Den fortrolige ut fra konvolutten fra forlaget. To personer under en burgunder paraply. Men så møter en skriftfont uten seriffer meg på første side. Dermed snek skepsisen seg inn.

Brokkene i nåtid ble for enkle, og de lengre delene fra andre verdenskrig tok det lang tid før jeg skjønte noe av. Relasjonen mellom den unge jenta og kvinnen er for så vidt gripende. Og ideen om å spinne tråder mellom det som hendte under andre verdenskrig og 1975 er god, om ikke veldig original.

Kanskje hadde jeg håpet på en ny Anna Gavalda? Den følelsen fikk jeg ikke.

Siljeblomst likte derimot boka kjempegodt.

torsdag 28. mars 2013

Lett på tå

Det er vårsko eg lengtar etter å trø rundt i no. Låge skaft, kanskje høge helar? Eller nokon med ganske flate solar. Småsko, lette sko.

Eg vil skride, trippe, springe, ja, eg vil flyge. Så lette sko vil eg ha. Små sko, høg himmel. Himmelsko.

Det er lett å drøyme med vårsko på, lett å vere glad.




Nemnde eg kjole?


lørdag 23. mars 2013

Ser du

- Ser du sola, seier ho, ho spør ikkje.
- Ikkje ute, inne. I det dansande støvet. I glasruta. I hjartekrokane.
- Der er sola, seier ho. Ho er her no.



tirsdag 19. mars 2013

Slavenka Drakulic: Frida - et selvmords anatomi

Etter tips fra Karin med bloggen "Hysj! Lesing pågår" leste Bokdamene på Byneset Frida - et selvmords anatomi.

Boka er en del av Gyldendals XS-serie. "Originale, ikke-sjangerbundne prosabøker", sies det på omslaget.

Vi ble slett ikke skuffet - for dette var gull. Originalt gull.

De fleste har et bilde av Frida Kahlo på netthinnen. Et uforglemmelig bilde av en dame med sterke maskuline øyebryn og et direkte, nesten trassig blikk. Fra et foto eller et av hennes malerier.


Fridas historie fascinerer. Drakulics framstilling av hvordan Frida kan ha tenkt kjennes skremmende troverdig. Synsvinkelen er både fra førsteperson entall og tredjeperson entall. Slik kommer vi tidvis enda tettere på hovedpersonen. En av de vakre passasjene i jeg-form, fra møte med hennes kommende ektemann, maleren Diego Rivera:

Det er ingen i hele verden som noensinne har vært så naken som jeg var da. Vanlige folk er bare nakne. Kroppen min var naken og såret, og derfor sårbar. Arrene min skremte deg ikke. Arr er steder der et menneske når inn til et annet menneskes ensomhet, det lærte jeg den dagen av deg, sammen med deg.

Senere malte jeg disse arrene slik at andre også kunne nå inn til min ensomhet. (s. 41)

Frida holdt seg beundringsverdig sterk. Kroppen sviktet henne, ektemannen sviktet henne, søsteren sviktet henne. Så hvorfor ikke slå tilbake med samme mynt? Eller late som svikene ikke går inn på henne? Hun stablet seg sammen hver dag. Korsett for å holde kroppen oppreist, sminke, kjoler og bånd for å opprettholde stoltheten. Ingen, ingen fikk knekke Frida.

Frida visste dessuten av myten om henne allerede var sterkere enn sannheten, og derfor ville ingen tro at hun hadde begått selvmord. (s. 174)

Offisielt døde Frida av en blodpropp i lungene. I denne boka tar hun sitt eget liv med å sette en sprøyte. Mer verdig enn å råtne bort, lem for lem, ifølge henne selv gjennom Drakulics ord.

Endelig kunne hun føle seg som det hun hele livet hadde lengtet etter å være, en sommerfugl. (s. 178)

lørdag 9. mars 2013

Haruki Murakami: 1Q84, bok 3

Så, hvordan går det med Aomame og Tengo? De to som elsker hverandre, men ikke har møttes siden de var 10.

Aomame er gått i skjul etter å ha drept lederen i Sakigake-sekten. Tengo har forfatteren av Luftpuppe boende hos seg, den unge Fukaeri. Privatetterforsker, Ushikawa, har i oppdrag av Sakigake å finne Aomame.

Jeg er Murakami-fan og japansk fantasy-fan. I 1Q84, bok 3, er Kattebyen med. Kattebyer er kjent fra japanske animasjonsfilmer. Pussig at Tengos far legger seg inn på sykehjem i en katteby. Pussig er det også at den gamle fjernsynsavgiftsinnkreveren går igjen i oppgangene til hovedpersonene i boka. Ganske skremmende framferd på den fyren!

På himmelen er det fortsatt to måner, den gule, store som alltid har vært der - og en grønn, litt mindre en ...

Jeg kalte 1Q84, bok 1 og 2, for en bautabok. Sammenlagt er dette en bautatrilogi.

Her er det mer pussigheter; graviditet uten å ha hatt samleie, little people som kommer ut av munnen på en død, mother og daughter som begge må eksistere for at sekten skal opprettholde sin makt. Referansene er mange og morsomme. Dette er anbefalt lesning!

Boka har jeg kjøpt selv, på Trondheims kuleste bokhandel, Bookstars.

søndag 3. mars 2013

Khalil Gibran: Den utstøtte

En ung mann som ser med hjertet, en ung mann som søker sannhet og rettferdighet og som vil kjempe mot hykleri og maktpersoner.

Khalil blir jaget fra klosteret der han bor, ut i snøstormen. Han blir reddet av enken Rachel og datteren hennes, Miriam.

Khalil står for det han tror på, rettferdighet, og hans talegaver gjør at han vinner fram ved hjelp av ORDET.

Det er en fortelling med rom for læring for leseren. Kjemp for rettferdigheten, kjemp mot undertrykkelse. Khalil når helt fram i sin kamp. Det undertrykte folket blir fri. Kanskje kan man ikke vinne alle kamper, men finn deg ikke i undertrykkelse og urettferdighet. Kjemp for det du tror på!

Gibran skriver vakkert, og ganske svulstig. Og hvordan gikk det med den ondeste av de onde i historien, sjeik Abbas? Da fasten kom og himmelen varslet vårens ankomst, endte sjeikens dager sammen med vinteren. Han døde efter store smerter og sjelen ble båret bort på et teppe av hans egne gjerninger for å stå naken og skjelvende foran den tronen vi føler finnes, men ikke kan se. (s. 76)

Og boken var julegave fra en kjær tante.

Kristin Ribe: Natt, regn


Hvilken vei kan språket gå?
Hvilken vei kan romanen gå?

For meg, en mulighet, er mot det lyriske.

Det er Kristin Ribe som spør, i sitt essay BABELs språk. Ribe er en forfatter som utforsker språkets muligheter. Hun bryter med grammatikken, hun setter sammen setninger på helt nye måter, temaene er komplekse, handlingen ikke så lett å få øye på. Tidligere har jeg lest Syn, og det ble en skjellsettende opplevelse. Nå har jeg lest Natt, regn.

Det er mye med denne boka. Det er mye i denne boka. Ribe går enormt langt i å eksperimentere. Det er lyrisk, ja. Det er gjentakelser, rytme, bilder, og utrolig mye mellom ordene.

Og svanen sukka og svanen bredte sine vinger ut og reiste seg opp, strakte halsen mot himmelen og svanen fløy, den gynga i vissheten om vingene, svanen gynga i vissheten om at det hvite er hvitt i det hvite. Men bålet! roper jeg plutselig, pass deg for bålet der det hele er! roper jeg, men svanen hører ikke og jeg ser svanen fly inn i forvirra, ser fjærene brenne og svanen dø og det lukter svidd smør og stearin og svidd harpiks og brent tjære og steinene ruller og trærne faller og jorda rister og dette er slutten. (s. 87)

Urovekkende? Ja! Vakkert? Ja!

Jeg vet ikke helt hva bålet er et symbol på. Ilden som det evige? Ilden som noe grunnleggende, eldgammelt, urgammelt, kanskje? Noe som representerer før. Hovedpersonen vil også tilbake til før. Før fødselen, til før hun var noe, noen. Hun er redd døden ikke er en løsning, for den er etter livet. Og hvem er garantert at den ikke bare er en ny tilstand? Ny smerte? Ribe tar oss med på spekulasjoner om dette i ulike religioners perspektiv og i eksistensielt perspektiv.

Hvorfor så opptatt av lidelsen, smerten? Hovedpersonen opplevde at moren prøvde å ta livet sitt. Skyldfølelse, uhorvelig mye skyldfølelse, som hun ikke ser ut til noen gang å bli kvitt. Kanskje hun blir kvitt den hvis hun selv dør, men hun er ikke sikker, derfor er heller ikke døden en løsning.

Hovedpersonen framstår veldig forvirret, hun blander virkelighet og drøm.

Jeg våkna og jeg gikk på jobb. Og jeg sovna og jeg drømte jeg gikk til en av mine seks kolleger, lå på et sykehus der han jobba [...] Jeg våkna opp og gikk på jobb. Og i drømmen spurte jeg drømmen om hvem som hadde lagt fostrene i hagen. (s. 20-21)

Foster er også et gjentakende tema, og henger sammen med skyldfølelsen over morens forsøk på selvmord. Kanskje hun ikke er morens ekte barn, spør hovedpersonen seg? Siden hun ikke er glad i henne. For "MOR" kan vel ikke være glad i datteren sin når hun ønsker å ta sitt eget liv?

Ribe sier at hun ikke er så opptatt av handlingen i en roman. Hun spør "[h]vorfor handling synes så uunnværlig for forståelse av sammenheng, hvorfor handling for mange synes å være det viktigste, eller til og med nærmest det eneste kohesjonsskapende i en episk tekst." (I essayet Det er håp i hangande snøre.)

Jeg syns Ribes utforsking av hvor romanen kan gå og hvor språket kan gå er utrolig spennende. Handling og godt plott kan drive meg gjennom bøker. Det er fint det. Men drivet kan være veldig motstandsløst. Ja, nærmest kjedelig. Og hva husker jeg når det er gått noen uker? Som regel ingenting. De to bøkene jeg har lest av Ribe tar det lang til å glemme. Syn tror jeg vil bli stående som en av mine sterkeste leseropplevelser noensinne.