For et fint omslag, tenkte jeg, da jeg tok Den fortrolige ut fra konvolutten fra forlaget. To personer under en burgunder paraply. Men så møter en skriftfont uten seriffer meg på første side. Dermed snek skepsisen seg inn.
Brokkene i nåtid ble for enkle, og de lengre delene fra andre verdenskrig tok det lang tid før jeg skjønte noe av. Relasjonen mellom den unge jenta og kvinnen er for så vidt gripende. Og ideen om å spinne tråder mellom det som hendte under andre verdenskrig og 1975 er god, om ikke veldig original.
Kanskje hadde jeg håpet på en ny Anna Gavalda? Den følelsen fikk jeg ikke.
Siljeblomst likte derimot boka kjempegodt.
Ikke gull alt som glimrer vetu... ;)
SvarSlettTakk for kommentar Mette.. Me like!
Det var koselig! Likte spesielt godt bildet av det lille huset i ruskværet. Nesten som et Wuthering Heights-motiv, bortsett fra at huset sto ved sjøen, ikke på høyden ... Jammen mye gull i verden også, spør du meg.
Slett