torsdag 21. august 2014

Yngve Kveine: Lyden av asfalt

Jeg har fått et anmeldereksemplar av Lyden av asfalt. Det er Yngve Kveines første bok og Tigerforlagets første utgivelse. Versjonen jeg har fått er ikke korrekturlest, står det på omslaget.



For min del så syns jeg at det er mer enn korrekturlesing som gjenstår.

Historien er rotete framstilt. Den er kronologisk skrevet, men det er likevel ikke så lett å vite hvor i livet til hovedpersonen vi er. Går gutten i første eller femte, liksom? Noen få steder står det dato og årstall, men siden det står så få steder, ser jeg ikke helt poenget de få gangene.

Kveine referer masse til Jokke og musikken hans, med det blir også rotete. Hvert kapittel har en Jokke-låt som overskrift og innholdet i kapittelet er ment å spille på den. Det lykkes ikke helt. Det blir litt for konstruert. Enkelte steder siteres det fra låtene. Noen få ganger før et nytt kapittel. Hvorfor?

Teksten virker ikke helt forløst, rett og slett.

Boka ligner på østkantversjonen av Beatles. Det skal den sikkert gjøre. Og det er ingen dum idé. Det blir likevel litt for likt … Fire gutter, pubertet, alkohol, mye, mye oppkast, mislykkede damehistorier.

Likevel, det er driv i historien. Jeg hang på i relativt høy hastighet helt til mål. Jeg digger Jokke, og Oslo var byen min i mange år. Jeg bodde en stund like ved Linderudsenteret, der disse guttene vokser opp, og jeg var mye på Grünerløkka. Det mye å kjenne seg igjen i.

Jeg tror dette kunne blitt en ganske bra oppvekstroman fra Oslo øst, om den ble knadd enda bedre sammen. Jeg håper korrekturen ble mer omfattende enn en vanlig korrektur, rett og slett. Stoffet har fortjent det.

onsdag 6. august 2014

Jo Nesbø: Sønnen

Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.

Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.

Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.

Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!

Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok,  ting er ikke alltid slik de framstår.

Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.